Tiåret da tyngdepunktet flyttet østover

Da 2000-tallet begynte var USAs økonomi åtte ganger større enn Kinas økonomi. Nå er den bare fire ganger større. Og hvis dagens trend fortsetter vil Kinas økonomi være størst allerede i 2027, kanskje før. Kina er allerede størst på et viktig område, de slipper ut mest CO2. Noe som gjør et en klimaavtale uten kinesisk medvirkning blir ganske meningsløs.

Eller ta et annet eksempel: England dominerte verden hele 18oo-tallet, noe som hadde en nær sammenheng med at de ledet an i en industrialisering som førte til en kraftig økonomisk vekst. Englands økonomi ble firedoblet mellom 1830 og 1900, en periode på 70 år der England styrte store deler av verden. Kinas økonomi er mer enn tidoblet mellom 1978 og 2008, en periode på bare 30 år.

Betyr så dette at Asia er i ferd med å gjenerobre hegemoniet i verden som vesten har lånt i rundt 500 år? Niall Ferguson stiller spørsmålet i Financial Times i dag, og filosoferer litt omkring hva som skal til for at et slikt skifte i tyngdepunkt virkelig skal finne sted. For vesten dominerer fremdeles når det gjelder både økonomisk makt og militær makt. Men i tiåret vi nå legger bak oss har det skjedd mye som minner oss om at dette kan være i ferd med å forandre seg:

"By the end of the decade the western world could only look admiringly at the speed with which the Chinese government had responded to the breathtaking collapse in exports caused by the US credit crunch, a collapse which might have been expected to devastate Asia.While the developed world teetered on the verge of a second Great Depression, China suffered little more than a minor growth slow-down, thanks to a highly effective government stimulus programme and massive credit expansion."

Men bortsett fra den mer kortsiktige finanskrisen, hva er et vestens hegemoni egentlig handler om og som Kina eventuelt må lære av og kopiere? Niall Ferguson skriver:

"What gave the west the edge over the east over the past 500 years? My answer is six “killer apps”: the capitalist enterprise, the scientific method, a legal and political system based on private property rights and individual freedom, traditional imperialism, the consumer society and what Weber probably misnamed the “Protestant” ethic of work and capital accumulation as ends in themselves. Some of those things (numbers one and two) China has clearly replicated. Others it may be in the process of adopting with some “Confucian” modifications (imperialism, consumption and the work ethic). Only number three – the Western way of law and politics – shows little sign of emerging in the one-party state that is the People’s Republic."

En god oppsummering. Kina har kommet langt, men det er fortsatt noen åpne spørsmål, særlig knyttet til spørsmål om demokrati og liberale rettsstatsprinsipper. Og høyst sannsynlig er det her det må skje endringer i tiåret som kommer for at Kina skal ta en lederrolle som er fullt ut akseptert.

Amazon solgte flere ebøker enn papirbøker på første juledag

Første juledag ble en ny digital milepæl nådd. For første gang i historien ble det solgt flere ebøker enn fysiske bøker hos Amazon, verdens største bokhandel og nettbutikk. Er dette "the iPod moment" for bokbransjen?

Det er et viktig skritt på veien, men man bør vente litt med å slå fast at dette er selve øyeblikket ebøker har passert papirbøker. Det som har skjedd er at Kindle er den mest kjøpte julegaven hos Amazon gjennom tidene.Og hva gjør hundretusener av nye Kindle-eiere når de har pakket opp gaven? Jo, de må naturligvis kjøpe en bok eller to med en gang for å teste den.

Jeg antar at papirboksalget ikke er så veldig høyt på første juledag, så det er ikke så veldig mystisk at ebøker passerte papirbøker akkurat på å første juledag i år. Jeg vil tro det samme skjer på iTunes når mange har fått en ny iPod samtidig, men mens musikksalget er stadig mer dominert av digital musikk, har vi fortsatt bare sett begynnelsen når det gjelder bøker og aviser.

Det kan for øvrig se ut som Amazon har opplevd en bra julehandel i år. På 14. desember, den beste dagen i julehandelen i år, solgte de 9,5 millioner ting. Det tilsvarer 110 salg i sekundet.

De beste sangene til jul - en topp 20 liste

Det er julesanger som gjelder. Jeg har oppdatert min julespilleliste på iPoden, som nå er kommet opp i over 120 sanger. Blant nykommerne på spillelisten år er Bob Dylan som har gitt ut egen plate med julesanger.

Rekkefølgen justeres stadig vekk, og påvirkes av stemning og dagsform. Og i dag på selveste julaften 2009 ser spillelistens topp 20 slik ut (med lenker til YouTube versjoner der dette finnes, men slike opplastede videoer har en tendens til å komme og gå):

1. Fairytale of New York, The Pogues & Kirsty McColl

2. O Holy Night, Mahalia Jackson

3. The Little Drummer Boy, Johnny Cash

4. Do They Know It's Christmas, Band Aid

5. The First Noel, Bob Dylan

6. Christmastime, Smashing Pumpkins

7. O Little Town of Bethlehem, Elvis Presley

8. A Snowflake Fell, Glasvegas

9. There Will Be Peace in the Valley, Johnny Cash

10. Hark the Herald Angel Sing, Bob Dylan

11. The Bells of St Mary's, Bob B. Soxx & The Blue Jeans

12. Take My Hand Precious Lord, Elvis Presley

13. Silent Night, Holy Night, Mahalia Jackson

14. When You Wish Upon a Star, Louis Armstrong

15. Do You Hear What I Hear, Bob Dylan

16. Little Drummer Boy, David Bowie & Bing Crosby

17. Blue Christmas, Elvis Presley

18. Mary's Boy Child, Bony M

19. All I Want for Christmas is You, Mariah Carey

20. Merry Christmas Everybody, Slade

Lille julaften 1969: Første olje på norsk sokkel

For akkurat 40 år siden i dag, lille julaften 1969, ble det for første gang funnet olje på norsk sokkel. Det er vanskelig å finne noen hendelse i denne perioden som har hatt like stor betydning for Norges utvikling som det å finne olje.

Til sammen har statskassen blitt tilført 7 000 milliarder kroner fra norsk oljevirksomhet, dels gjennom skatter og avgifter og dels gjennom statens direkte eierskap i lisensene. Bare i dag kommer det inn nye 1,2 milliarder kroner på statens konto. Oljeproduksjonen er i dag på vei ned, men eventyret er ikke slutt på lenge enda. Dessuten har Norge en høyteknologisk leverandørindustri som eksporterer varer, tjenester og kunnskap for 100 milliarder kroner i året.

Det begynte i grunnen ganske dårlig det norske oljeeventyret. Første letebrønn ble igangsatt i juni 1966 av Esso med boreriggen "Ocean Traveller" på lisens 001. Men det skulle bli mange skuffelser i tiden som fulgte. Shell la ned letekontoret sitt etter å ha boret fem tørre brønner. Så da Phillips begynte å bore i lisens 2/4 med riggen Ocean Viking (bildet) sensommeren 1969 var mange i ferd med å gi opp håpet om at Norge skulle bli en oljenasjon. Første brønn måtte sikres og oppgis på grunn av et "gasskick", men virket såpass lovende at Phillips tok sjansen på å bore en andre letebrønn. Den ble igangsatt i september, og problemene tårnet seg opp med dårlig vær, sviktende utstyr og høyt gasstrykk. Brønnen måtte sikres og riggen forlot feltet uten av man var helt sikre på hva man hadde funnet. Men ryktene gikk om at det var noe stort der nede.

Men "the rest is history", som det heter. Ocean Viking hadde funnet olje i utvinningstillatelse 019 på blokk 2/4. Et felt som skulle få navnet Ekofisk og etter hvert viste seg å være et av verdens største oljefelt offshore. I følge Oljedirektoratets faktahefte for 2009 produserer Ekofisk fortsatt mer enn 200 000 fat olje om dagen. 40 år etter at Ekofisk ble funnet er det igjen blitt det feltet som produserer mest olje på norsk sokkel, etter at andre felt avtar i produksjon. Ekofisk har etter at produksjonen startet i 1971 produsert 11,9 prosent av all olje på norsk sokkel, bare Statfjord har produsert mer. Men Ekofisk har en jevnere produksjonskurve og vil fortsette å produsere olje til 2028 i følge siste prognose. En helt fantastisk teknologisk prestasjon.

De skulle bare visst hva de la grunnlaget for de som slet på Ocean Viking i julen 1969. Mer om denne og andre norske oljehistorier kan man lese om i Bjørn Vidar Lerøens bok "1001 brønn" som ble skrevet til Oljedirektoratets 25-års jubileum i 1997. Eller på nettsidene til Kulturminne Ekofisk som ble laget for å dokumentere historien til et helt spesielt kulturminne.

Earth Day vs Earth Race

Klimatoppmøtet i København ble en skuffelse. Som ventet. Det er for mange land og for ulike interesser. (New York Times har for øvrig en god oversikt over de ulike gruppene her, alt fra OPEC, via de små øystatene til G77).

Jeg har noen ganger lurt på om hele denne FN-modellen for å komme fram til mål er feil. Den er i hvert fall alt for langsom. Det hele blir redusert til et politisk show, der miljøorganisasjonene skal vise hvor flinke de er, og der politikere i ulike land krangler med hverandre og skal "vinne seire". Og politiske seire på denne arenaen handler mest om at andre må gi seg, og mindre om at man skal gjøre noe selv.

For man må vise velgerne hjemme at man ikke stoler helt på at andre vil ta på seg nok "byrder" eller gjøre sin del av jobben. Og da kan man ikke forplikte seg. USA og Kina, som til sammen står for 40 prosent av verdens utslipp er begge tilhengere av en avtale, men de er svært uenige om hvor mye den andre skal bidra med. Og noen land, som Sudan, Zimbabwe, Venezuela og Cuba gir i grunnen blaffen i klima og bruker slike konferanser til å irritere resten av verden med trenering og merkverdige utspill mot USA, slik denne bloggen fra siste natt i klimaforhandlingene viser. Da er det ikke rart at man ikke får til gode nok avtaler.

Men er det ikke noen bedre vei? Hvis strategien der alle skal holde hverandre i hånden og være enige ikke virker likevel, er det ikke en bedre måte å få til noe? Der det ikke er snakk om minste felles multiplum, men der det handler om å ta en lederrolle når vi skal designe fremtidens industrier, teknologier og tjenester.

Thomas Friedman har skrevet om dette problemet i bloggen sin i New York Times i dag og sier rett ut at han ikke tror klimaproblemet kan løses hvis man ser på tiltak som en byrde og venter på at alle land skal bli enige:

"I’ve long believed there are two basic strategies for dealing with climate change — the “Earth Day” strategy and the “Earth Race” strategy. This Copenhagen climate summit was based on the Earth Day strategy. It was not very impressive. This conference produced a series of limited, conditional, messy compromises, which it is not at all clear will get us any closer to mitigating climate change at the speed and scale we need."

Man må i stedet være opptatt av hvordan de landene som legger til rette for at næringslivet skal gå løs på klimaproblemene kan vinne konkurransen. Og den konkurransen foregår i et marked, ikke på FN-konferanser. Thomas Friedman mener det er mye positivt å si om FN-prosessen for å få til en klimaavtale, blant annet har den frembragt et vitenskapelig materiale om klimaendringer som blant annet gjør det lettere for rike land å finansiere tiltak for å bevare regnskog og andre pengeoverføringer til utviklingsland. Men i det store bildet går det alt for tregt. Thomas Friedman sier:

"Still, I am an Earth Race guy. I believe that averting catastrophic climate change is a huge scale issue. The only engine big enough to impact Mother Nature is Father Greed: the Market. Only a market, shaped by regulations and incentives to stimulate massive innovation in clean, emission-free power sources can make a dent in global warming. And no market can do that better than America’s."

Politiske appeller og miljøargumenter kan nok kan fungere bra for å få med mange, ikke minst i Europa. Men de sliter med å overbevise bredt nok. Det må være lønnsomt å gå løs på miljøutfordringene også. Som Friedman så fint formulerer det:

"...once we get America racing China, China racing Europe, Europe racing Japan, Japan racing Brazil, we can quickly move down the innovation-manufacturing curve and shrink the cost of electric cars, batteries, solar and wind so these are no longer luxury products for the wealthy nations but commodity items the third world can use and even produce. If you start the conversation with “climate” you might get half of America to sign up for action. If you start the conversation with giving birth to a “whole new industry” — one that will make us more energy independent, prosperous, secure, innovative, respected and able to out-green China in the next great global industry — you get the country."

Og dette gjelder naturligvis ikke bare i USA. Utfordringen er å få alle land, også Norge, til å legge til rette for å skape nye og globale industrier og tjenesteleverandører som kan tjene penger på å redde miljøet. Bildet øverst er for øvrig omslaget til boken "Hot, Flat and Crowded" der Thomas Friedman gir en bredere beskrivelse av hvordan globalisering, innovasjon og miljøvennlige løsninger kan og må virke sammen.

Staten sender pasientlister på diskett

Noen som husker disketter? 3,5 tommers plastdingser man brukte til å flytte filer mellom datamaskiner og som tok 1,4 MB med data. Nok plass til å lagre en kvart låt fra iTunes. Vanlige minnepinner i dag lagrer flere tusen ganger så mye data som en diskett. Bredbåndet jeg har hjemme overfører 1,4 MB data på under et sekund.

Derfor ble diskettene borte fra PC-ene og erstattet med bredbånd og minnepinner. Trodde vi. Men i Teknisk Ukeblad kan vi lese at staten fortsatt bruker disketter til å sende pasientlister til fastlegene:

"– Vi bruker mellom én og to millioner kroner i året på kopiering, pakking og utsending av disketter, opplyser seniorrådgiver Vegard Håvik i Helsedirektoratet. På denne måten får landets 4000 allmennleger – fastleger – oppdatert oversikt over sine pasienter én gang i måneden."

Nå har jo selvfølgelig fastleger i Norge både PC og bredbånd. Og de bruker det i økende grad som hovedkanal for rapportering og kommunikasjon. Fra 1. januar 2010 er leger også pålagt å bruke elektronisk innrapportering via Norsk Helsenett til legeoppgjør, sykemeldinger og legeerklæringer. Det er bra. For tidligere har helsesektoren fått mye kritikk av blant annet riksrevisjonen for å somle med å ta i bruk elektroniske løsninger som kan forenkle og effektivisere arbeidsprosessene.

Men av en eller annen ganske merkelig grunn sender likevel Statens Helseøkonomiforvalting (HELFO) ut pasientlister til fastlegene på diskett. Og det er ikke noen liten informasjonsmengde det er snakk om:

"Hvert år bytter 565 000 pasienter fastlege. Det er i gjennomsnitt 1548 bytter pr. dag, mens Helfo oppdaterer listene manuelt en gang pr. måned. Det gir et etterslep på informasjonen. Nå viser det seg at Helsedirektoratet i samarbeid med Nav har utviklet en elektronisk løsning, men den er ikke tatt i bruk. Årsaken er at ingen vil betale for å teste den ut. Staten krever at leverandørene tar regningen."

Og her er vel noe av kjernen. Staten finner ikke noen som vil betale for å ta i bruk en nettbasert elektronisk løsning. Litt pussig, for det ser jo ut som staten vil tjene ganske mye på å automatisere dette. Og det er jo vanlig at den som får gevinsten dekker investeringene som skal til. Da bankene innførte nettbank ba de ikke it-leverandørene eller kundene betale for det. Og på samme måte som nettbanker reduserte bankenes kostnader kraftig, vil elektronisk samhandling gi store gevinster i helsesektoren.

Går Hellas konkurs?

Hellas er et hyggelig sted å dra på ferie. Flotte badestrender og masse sol. Men når det gjelder politikk og økonomi så sliter landet med å få det til. Offentlig sektor i Hellas er kjent for å være både korrupt og inkompetent. Og den er alt for stor.

Dessuten har regjeringer i Hellas hatt en lei uvane med å ikke snakke sant om den økonomiske situasjonen i landet. Men nå har sannheten kommet ut og landets kredittverdighet gått utfor stupet. The Economist skriver i siste nummer:

"Successive Greek governments have managed to hoodwink the European Union over the size of the country’s budget deficit and its public debt by blaming their predecessors and then promising to do better. No longer. The European Commission’s fury over a leap in the projected deficit for 2009 from 6.7% of GDP (the figure from the old centre-right New Democracy-led lot) to 12.7% (the figure produced by the new centre-left Pasok government) helped to trigger a collapse in the Greek bond markets and even provoke dire warnings that the country might go bust."

En svært alvorlig side ved situasjonen Hellas har kommet opp i er at myndighetene ikke har betalt regningene for medisinsk utstyr og legemidler de har importert. Gjelden bare vokser og vokser. Nå vil leverandørene ha betaling, hvis ikke vil de slutte å selge noe til Hellas. Financial Times skriver:

"Yiannis Chryssopathis, legal counsel at the Hellenic Association of Pharmaceutical companies, said the debt was significantly larger than the official statistics. He said drug and device companies were cumulatively owed €5.2 bn by the end of last year and by this summer the total had reached €6.5 bn. No regular payments have been received from the Greek health ministry since 2005, when a settlement was reached on outstanding bills from earlier years."

Hellas er det landet i EU som har størst gjeld målt som andel av BNP, neste år vil gjelden vokse til 125 prosent. Og budsjettunderskuddet er høyt. Men dette er likevel en situasjon der er mulig håndtere dersom det er politisk vilje og evne til å gjøre noe. Slik vi ser i for eksempel Irland, der de offentlige utgiftene blir redusert på en drastisk måte. Problemet er at selv om Hellas ikke går konkurs i neste uke, er det ingen som tror at Hellas kommer til å gjøre nok. Med en så stor offentlig sektor er ikke landet konkurransedyktig. De har et pensjonssystem som ikke er bærekraftig. Hellas har fem forvaltningsnivåer (Norge har tre forvaltningsnivåer, som etter mitt syn også er et nivå for mye). Og mest alvorlig av alt, landet er infisert av omfattende korrupsjon, noe statsministeren også erkjenner.

"Our basic problem is systemic corruption,” Mr Papandreou said in Brussels on Friday. “We intend to take harsh measures to root it out.” However, he made it clear that Greece would not follow Ireland’s example and enforce drastic wage cuts.“If we were at the edge of the abyss, we would cut wages in half. But we are not and we are fighting hard not to get there. We will protect wage-earners and pensioners.” His unwillingness to specify cost-cutting measures disappointed market-watchers, aware that Greece is expected to record a budget deficit of more than 12 per cent of gross domestic product this year."

EU vil neppe overlate Hellas helt til seg selv denne gangen heller. Men EU-landene har mye annet å tenke på. Og Hellas sliter med troverdigheten. De er klart i konflikt med reglene for Euromedlemskap og det er ikke første gang de lover å rydde opp.

Klima, Kyoto, utviklingsland og utviklede land

De siste dagene har media vært preget av nyheter fra klimatoppmøtet i København, og særlig nyheten om at en gruppe utviklingsland har forlatt møtet i protest mot de rike landene. For så å komme tilbake igjen.

Norske organisasjoner er raskt på banen og gir støtte til u-landene, for vi kan jo ikke la de fattige betale for noe som er de rikes ansvar? Men hva er nå bakgrunnen for denne konflikten? Og hvilke fattige og rike land er det snakk om? Financial Times har satt sammen et lite ekspertpanel som kaster litt lys over hva denne delen av striden i København egentlig handler om.

De såkalte utviklingslandene (et urettferdig begrep, egentlig er vel alle land under utvikling) krever at Kyotoavtalen fra 1997 skal videreføres. Forklaringen på dette er at Kyototoavtalen skiller mellom såkalte "Annex I-land" med forpliktelser, og alle de andre landene som ikke har forpliktelser. Slik verden så ut fram til midt på 90-tallet var dette lurt. Det var noen få rike i Europa og Nord Amerika, samt Australia og New Zealand. Øst Europa, inkludert land som Russland, Ukraina og Belarus tilhørte den lille gruppen rike land. Det var her klimaproblemet ble skapt. Resten av verden, inkludert land som Brasil, Mexico, Kina og India var definert som utviklingsland, med små utslipp og uten utslippsforpliktelser.

Det har skjedd mye i verden i siden midten av 90-tallet, endringer som blant annet har gjort at mange av de såkalte fattige landene er blitt veldig mye rikere. Å dele verden i to grupper, i-land og u-land, er ganske meningsløst. De største ulikhetene i dag går internt i den store gruppen "utviklingsland", der noen fortsatt er ekstremt fattige, mens flere andre er i ferd med å ta igjen de rike landene både målt i velstand og i klimagassutslipp. Siden 2006 er det Kina og ikke USA som slipper ut mest klimagasser totalt. Og i løpet av noen år vil de såkalte utviklingslandene samlet slippe ut mer klimagasser enn landene med forpliktelser i Kyoto. Det gir ingen mening å ha en klimaavtale som dekker under halvparten av utslippene i verden.

Dessuten er ikke alle de rike landene så rike som de en gang var, i hvert fall ikke relativ til u-landene. Det er blitt 50 land uten Kyoto-forpliktelser som er rikere enn det fattigste landet med forpliktelser. På IMFs liste over BNP pr innbygger i 2008 ser vi at Sør Koreas BNP er på linje med New Zealand og betydelig større enn Portugals. Men Sør Korea er i følge Kyotoprotokollen et utviklingsland, selv om de har et BNP pr innbygger på over 27 000 USD. I Mexico er BNP 14 000 USD pr innbygger og i Brasil 10 000 USD. Disse er også definert som u-land. Blant de såkalte rike Annex I landene med forpliktelser finner vi Romania, Bulgaria og Belarus med et BNP år innbygger på rundt 12 000 USD og Ukraina med 7000 USD. Ukrainas BNP pr innbygger er litt større enn Kinas og omtrent halvparten av Botswanas og Malaysias BNP pr innbygger.

Det gamle verdensbildet, der det var noen få rike land med store utslipp og mange fattige som ble rammet, stemmer ikke. Mange utviklingsland har blitt rikere, og har hatt stor glede av globaliseringen og å kunne koble seg på den markedsbaserte verdensøkonomien. De kjøper privatbiler, spiser kjøtt og bygger industri. Men dette har samtidig bidratt negativt til verdens klima. Så når verdens ledere nå skal bli enige om en byrdefordeling for å redde klimaet, er det viktig at de har dagens verden som utgangspunkt, og ikke et foreldet bilde av u-land og i-land.

TIMSS: Svakere resultater i realfag i videregående skole

For noen dager siden ble det igjen lagt fram en internasjonal undersøkelse som viser at norske elevers realfags-kunnskaper er dårligere enn for ti år siden.

Denne gangen er det TIMSS Advanced, en undersøkelse som sammenligner kunnskapene hos elever i det siste året i videregående skole som har valgt full fordypning i matematikk og fysikk. Det er med andre ord de 19-åringene som kan mest realfag, de vi må anta er motivert for å lære mer, og en gruppe der mange skal studere nettopp realfag på universitetsnivå. Resultatene viser tilbakegang i både matematikk og fysikk. Særlig er resultatene i matematikk bekymringsfullt svake, bare Sverige har dårligere resultater enn Norge.

Undersøkelsen er gjort i 2008 og sammenligningen er med 1998 da undersøkelsen ble gjort forrige gang. I rapporten heter det at:

"Det er en klar tilbakegang i de norske matematikkprestasjonene fra 1998 til 2008. De norske 3MX-elevene presterer svakere enn elever i de fleste land det er naturlig å sammenlikne med."

I fysikk er situasjonen litt bedre. Her er Norge på et internasjonalt gjennomsnittsnivå, men også i fysikk er de norske resultatene dårligere enn for ti år siden. Men i tillegg til at resultatene hos realfagselevene i videregående skole er svakere enn vi kunne ønske, er det også alt for få elever som tar matematikk og fysikk på dette nivået. Av et årskull på rundt 60 000 er det omlag 6800 elever i året som velger matematikk på høyeste nivå i videregående skole, og omlag 4500 velger fysikk på høyeste nivå.

Og fordi det er matematikk og fysikk på dette nivået som trengs for å studere ingeniør- og realfag på universitetsnivå senere, så er dette en hovedårsak til at verken forskningen, lærerutdanningen eller næringslivet får tak i så mange unge talenter som de trenger med realfagskompetanse. Et allerede alt for lite antall elever blir til et katastrofalt lavt antall studenter når kvaliteten på videregående skole er for lav:

"... er prosentandelen av det norske årskullet som tar full fordypning i matematikk i det siste året på videregående skole 11 % ( i TIMSS Advanced kalt Coverage Index). Denne indeksen varierer mye mellom land, fra vel 40 % i Slovenia til litt over 1 % i Russland og under 1 % i Filippinene. Det er viktig å ta hensyn til dette i fortolkningen av resultater. (...) I fysikk varierer Coverage Index fra 11 % i Sverige til under 3 % i Russland. I Norge var den snaue 7 %."

Undersøkelsen ser på flere ulike bakgrunnsfaktorer, blant annet på lærersituasjonen:

Norske lærere i 3MX har en høy kompetanse i matematikk, men de utmerker seg også internasjonalt med høy alder. Over 36 % av 3MX-lærerne er 60 år eller mer, like mange er mellom 50 og 59 år. Det reiser med full tyngde problematikken om hvem som skal overta når disse pensjonerer seg."

En annen grunn til bekymring er at mange av jentene som velger full fordypning i matematikk i videregående skole ikke har planer om å gå videre med realfag etter videregående skole:

Det er urovekkende at en mindre andel av årskullet valgte 3MX i 2008 enn i 1998, særlig på bakgrunn av en del satsninger på økt rekruttering. 38 % av elevene i 3MX er jenter, hvorav 30 % tar sikte på videre studier innen helsefag. Guttene i 3MX tar som oftest sikte på ingeniørutdanninger. Når man vet at en hovedgrunn til frafallet i ingeniørutdanningene er svake forkunnskaper i matematikk, er norske 3MX-elevers svake faglige prestasjoner i TIMSS Advanced et tankekors."

Er det så noen formildende omstendigheter? Noe som gir grunn til større optimisme for fremtiden? Det må i så fall være at det i dag satses mer målrettet på å heve nivået i realfagene, men at den slik systematisk satsing tar tid før den gir seg utslag i en målbar nivåheving. Det tar lang tid å løfte kompetansen hos lærere, og vi må vel anta at det er en ganske avgjørende faktor.

En annen ting det kan være grunn til å minne om er at dette årskullet som tok testen i 2008 i all hovedsak er født i 1989 og tilhører det siste årskullet som gikk 9 år på grunnskolen og ikke 10 år. Dersom seksårig skolestart og et ekstra år på skolen har hatt noen effekt på resultatene vil vi se det i neste TIMSS Advanced.

Kåring av Norges ti beste blogger

Året går mot slutten og det er tid for lister og kåringer. Også når det gjelder blogger. Nå er jo dette en særdeles subjektiv vitenskap, for blogger kommer i alle mulige sjangere. Og hva skal man egentlig vektlegge? Hvordan sammenligner man politiske blogger med moteblogger og interiørblogger?

Av den grunn er det naturligvis flere lister. Nettavisen har en topp 100 liste basert på trafikk, noe som ser ut til å favorisere rosabloggene. Twingly har en topp 100-liste som teller hvor mange andre blogger som lenker. Her er de bredere samfunnsorienterte bloggene godt representert, man også mange spennende temablogger. Og så har vi Svein Tore Martinsen som snart er i mål med sin kåring av den beste politiske bloggen i Norge.

Men hvilken blogg er det de mest aktive bloggerne selv mener er best? Hva er bloggernes parallell til engelsk fotballs "The Players' Player of the Year"? Her har Sonitus.org som daglig videreformidler gode blogginnlegg (også på Twitter) tatt på seg å arrangere Tordenbloggen. En konkurranse der bloggere selv stemmer på sine ti favoritter. I løpet av neste uke vil det bli kåret en norsk vinner.

I dag har Tordenbloggen publisert min stemmegivning i denne kåringen. Jeg synes det er veldig mange gode blogger der ute, og litt vanskelig å bestemme seg for hva jeg skal vektlegge. Men som en vil se av listen min, har jeg nok en dragning i retning av samfunnsengasjerte og politiske blogger. Og så liker jeg gode lederblogger, blogger som brukes til å vise frem hva en virksomhets ledelse står for av verdier og holdninger. Og gjerne til å øke salget gjennom å gå inn i en dialog med kundene sine. Her er min liste:

1. Steinars blogg. Mens andre bedriftsledere og -eiere ikke har tid til å bruke sosiale medier, er Steinar J. Olsen på blogg og twitter hele tiden. Og han er ganske avansert i sin bruk av for eksempel videoblogg og gjestebloggere. Bedriften Stormberg som han leder er en miljøbevisst og samfunnsbevisst bedrift som tar ansvar. Og bloggen bygger opp om den sterke og særpregede bedriftskulturen. Steiner er flink til å invitere andre inn i samtaler på bloggen. Det er høyt under taket, alle behandles med respekt. I valgkampen klarte Steinar å få alle partilederne til å fortelle om sin klimapolitikk i kommentarfeltet i bloggen.

2. Virrvarr (Revolusjonært Roteloft). Røde meninger og temaer som i all hovedsak er langt unna det jeg er skriver om. Men Virrvarr er sannsynligvis den beste skribenten i hele blogsosfæren og skriver så gripende godt om både lyse og mørke temaer at man må bli påvirket. Veldig personlig om temaer som mobbing og psykisk sykdom. Men ganske allsidig, uforutsigbar og søkende i formen, derfor vanskelig å putte i bås. Slikt blir det en bra blogg ut av.

3. Vampus Verden. En blogg jeg stadig må besøke. Politisk liberal og godt til høyre, skarp i formen og masse humor. Vampus er bloggdronning og god til å bruke de mulighetene sosiale medier gir. Flink til å lenke til andre blogger og til aktuelle saker i andre medier. Hyppige oppdateringer og mye engasjement.

4. Sjefsengel (Engleblikk). En veldig særpreget og fin blogg laget av hotelleier og gründer Céline Thommessen. Masse entusiasme, veldig personlig og litt kaotisk i formen. Men her er det også mye stoff som egentlig handler om entreprenørskap og ledelse som det er verdt å få med seg for alle som har en gründer i magen.

5. Konservativ.no. Den beste bloggeren i rikspolitikken akkurat nå er Torbjørn Røe Isaksen som tok en pause fram til i høst, men han er godt i gang igjen. Velskrevet og analytisk. Det er i grunnen godt å se at det i hvert fall er noen politikere som kan kommunisere i form av analyser og som setter ting inn i en ideologisk ramme.

6. Iskwews hjørne. Kunnskapsrik dame som blogger om mange forskjellige temaer som har med finans, politikk og samfunn å gjøre. Og om mer nære og private ting. Holder med Stabæk. En ryddig, men samtidig særpreget blogg det er lagt mye arbeid i.

7. Astrid Meland. Dette er en veldig lesverdig blogg. Jeg liker aller best Astrid Melands oppgjør med konspirasjonsteorier og ironiseringer over politisk korrekthet. Masse humor, men tydelig på holdninger og verdier. Hun har noen herlige runder med journalistikk som ikke holder mål kvalitetsmessig, blant i noen oppgjør med Erling Borgens filmer.

8. Eiriks forfatterblogg. Eiriks Newth lever av å skrive og holde foredrag, så bloggen hans er en sentral markedsføringskanal. Her er det naturlig nok mye om sosiale medier, om ebøker og om foredrag. Men også en rekke andre lettere nerdete temaer, og tips om hardware og software. For oss som liker slikt er dette en blogg man må innom jevnlig.

9. Kristin Clemets blogg. Kristin Clemet har bare blogget i et par måneder, men starten lover svært godt. Blogging er en form som passer til Kristins skarpe og spissformulerte analyser. Og den er minst like godt egnet til innleggene om hvordan politikk og regjeringsapparat egentlig fungerer. Det er mange innlegg til å bli klokere av på denne bloggen. En blogg der det helt sikkert vil bli produsert mye spennende fremover.

10. Tomsnakk. Eneste grunn til at Tom Therkildsen ikke er enda høyere opp på listen, kanskje blant de aller øverste, er at den oppdateres for sjelden, med bare 2-5 innlegg i måneden. For når Tom først skriver så blir det til noen av det beste som er produsert av politiske analyser i Norge. Innleggene tar opp en rekke ulike temarer som energipolitikk, kulturforskjeller, Iran, integrering og andre ting som opptar den tidligere statssekretæren til Jens Stoltenberg.

Og når jeg først er inne på noen litt mindre kjente samfunnsblogger som fortjener å bli lest av flere så vil jeg også nevne Eirik Bergesens kommunikasjonsblogg, Oddbjørn Evenshaug, Frustrert Frøken, og Torgeir Michaelsens blogg om politikk og sykkel. Og så må jeg også nevne Hjorten og Saccarina som står bak Tordenbloggen og derfor ikke får lov til å delta, men helt sikkert ville fått mange stemmer om de var med.

Om rettferdig krig

Jeg har vært kritisk til fredsprisen til Barack Obama fordi jeg synes den kommer for tidlig Og jeg har nevnt her i bloggen en gang før at jeg synes Obama selv gir den beste begrunnelsen for hvorfor det er slik. I dag sa han noe av det samme igjen om sin egen rolle i forhold til mange tidligere nobelprisvinnere:

"I cannot argue with those who find these men and women - some known, some obscure to all but those they help - to be far more deserving of this honor than I."

Men når det er sagt, så var Nobelforelesningen et av de beste prinsipielle innleggene om krig og fred jeg har hørt på veldig lenge. Obama understreket at det finnes situasjoner der krig er nødvendig for å oppnå en rettferdig fred. Fred i seg selv er ikke alltid rettferdig. Foredraget kom inn på begrepet "Just war", en forestilling som har sine røtter hos Augustin og Thomas Aquinas i middelalderen og gjentatt av både kristne og av liberale humanister mange ganger senere:

"We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations - acting individually or in concert - will find the use of force not only necessary but morally justified."

Obama pekte på hvordan han har mye å takke Martin Luther King for, men hvorfor ikke-voldelige strategier mot overgrep og terror likevel ikke er tilstrekkelige:

"I know there is nothing weak, nothing passive, nothing naive in the creed and lives of Gandhi and King. But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: Evil does exist in the world. A nonviolent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al-Qaida's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history, the imperfections of man and the limits of reason."

Og så gikk Obama rett videre og understreket hvorfor det er nødvendig at nettopp USA tar på seg rollen som krigførende part i slike konflikter, selv om det ikke alltid blir forstått i andre land:

"I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower. Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: The United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other people's children and grandchildren can live in freedom and prosperity."

Det var en strålende tale. Et sterkt og velformulert innlegg for USAs rolle som humanitær global supermakt. Det må ha vært litt underlig å sitte i salen på Oslo Rådhus og være blant dem som har hyllet Obama fordi man trodde at han skulle trekke USA ut av internasjonale konflikter og avlutte bruken av militære virkemidler. I stedet kom en Obama til Oslo som brukte fredsprisforelesningen til å argumentere for bruk av militær makt på Balkan, i Irak og i Afghanistan for å utrydde terror, bekjempe undertrykkelse og skape en mer rettferdig fred.

Universitetet i Oslo er best i Norden på it-forskning

Jeg ser i Teknisk Ukeblad at Universitetet i Oslos er kåret til det beste universitetet i Norden på it-forskning. Eller enda mer presist, Academic Ranking of World Universities (den såkalte Shanghai-undersøkelsen) har rangert de hundre beste universitetene innen Computer Science. Og der er Universitetet i Oslo nr 49 i verden, nr 6 i Europa og nr 1 i Norden.

Universitetets egen avis Uniforum feirer naturligvis også dette og skriver:

"IT-forskinga ved Universitetet i Oslo kjem på førsteplass i Norden, sjetteplass i Europa og på 49.-plass i verda på den prestisjetunge rankinglista til Shanghai Jiao Tong-universitetet i Kina. – Dette er utruleg kjekt, seier Morten Dæhlen som leier Institutt for informatikk. I Europa er det berre universiteta i Oxford og Cambridge, dei to avdelingane av Swiss Federal Institute of Technology i Zürich og Lausanne og University of Manchester som gjer det betre i IT-forsking enn Universitetet i Oslo."

Nå er jo resultatene i slike rangeringer veldig avhengig av hva man måler. I denne undersøkelsen er dette redegjort utførlig for. Og som en vil se så scorer UiO for eksempel svært godt i forhold til mange andre på "Awards" og "Alumni" som handler om tidligere og nåværende forskere har vunnet Turing Awards, en slags parallell til nobelpriser på andre områder. Men også på flere andre kriterier hevder UiO seg bra.

Hvem er så de beste i Computer Science i verden? Ikke overraskende er listen totalt dominert av USA, men noen få innslag i øvre del av listen fra Canada, Israel og UK. Best i verden i følge denne rangeringen er Stanford University tett foran Massacusets Institute of Technology (MIT). Så følger University of California i Berkeley, Carnegie Mellon, Princeton, Cornell og University of Texas i Austin. University of Toronto på syvendeplass er best utenfor USA. Og Oslo er som sagt innenfor topp 50.

En blogg for en smartere verden

Det er mange som skal vise seg frem i forbindelse med klimatoppmøtet i København. Ikke minst kommer vi til å høre mye fra politikere og miljøorganisasjoner som "vil" mye mer enn andre.

Men hva med de egentlige løsningene? De innovative og nytenkende måtene å tilby tjenester, designe produkter og produsere energi på. Tjenester og produkter fra næringslivet som gjør at vi som enkeltpersoner og bedrifter kan forurense mindre. Ja, kanskje også spare penger på å være mer miljøvennlige. Jeg skrev litt om hvorfor og hvordan vi må oppmuntre næringslivet til å gjøre denne jobben i spalten min i Dagsavisen i forrige uke. For uansett hva som vedtas i København må det innovasjon til for å utvikle de nye produktene, tjenestene og energikildene. Politikerne kan i beste fall lage noen gode rammebetingelser for en smart, grønn vekst.

Et godt sted å finne flere slike konkrete eksempler på smarte løsninger er bloggen A Smarter Planet Blog som jeg kom over nylig. Der er det eksempler på tjenesteinnovasjoner fra en rekke ulike land og sektorer. Det er IBM som står bak bloggen, så det er ikke overraskende mange eksempler som har med smart bruk av teknologi IBM selv er involvert i. Men hovedsaken er ikke teknologien i seg selv, men å vise frem konkrete eksempler på innovative løsninger. På hva det er mulig å få til. Mange av eksemplene er grønne prosjekter, men det er også eksempler på andre smarte løsninger, for eksempel innenfor helsesektoren.

Bloggen finnes også i en lokal norsk utgave som heter En blogg for en smartere verden. Her kan man lese om smartere transportsystemer, om fem smarte miljøløsninger og et innlegg forfattet av sjefen i IBM Norge der han skriver om Abelias toppmøte for Smart, grønn vekst.

Men hva er nå egentlig en smartere verden? Denne videoen forsøker å gi en forklaring. Og forhåpentligvis husker også forhandlerne og miljøorganisasjonene som er samlet i København at det er dette som må være poenget. Det hjelper ikke å ha ambisiøse mål om kutt i utspill hvis vi ikke også har et næringsliv som kan få fram de smarte løsningene.

100 Top Global Thinkers 2009

Det er sesong for lister. Og fordi et tiår snart er slutt, blir det nok ekstra mye lister i år som omhandler hele tiåret. Men den listen jeg omtaler her gjelder året 2009. Det er tidsskriftet Foreign Policys liste der de kårer de 100 mest betydningsfulle globale tenkerne i 2009.

Listen er klart påvirket av at vi er inne i en global økonomisk krise. For helt øverst finner vi FED-sjef Ben Bernanke. FP skriver

at:

"Not long ago a Princeton University professor writing paper after paper on the Great Depression, "Helicopter Ben" spent 2009 dropping hundreds of billions in bailouts seemingly from the skies, vigilantly tracking interest rates, and coordinating with counterparts across the globe. His key insight? The need for massive, damn-the-torpedoes intervention in financial markets."

På andreplass finner vi Barack Obama, noe som neppe trenger noen lang begrunnelse. Men på tredjeplass finner vi Zahra Rahnavard, en 64 år gammel iransk kvinne med doktorgrad i statsvitenskap og en sentral leder for opposisjonsbevegelsen. Så følger dr. Doom Nouriel Roubini på en fjerdeplass og FNs klimapanelsjef Rajendra Pachauri på femteplass. Jeg synes det er interssant å se at David Petraeus, USAs øverstkommanderende i Irak er nr 8, Zhou Xiaochuan, sentralbanksjef i Kina nr 9 og Sayyid Imam al-Sharif, en sentral al Quaida-leder fra Egypt som har skiftet side er nr 10.

Av øvrige plasseringer verdt å nevne er Bill Gates på 12. plass den næringslivslederen som er høyest på listen, og temmelig alene fra næringslivet. Martin Wolf i Financial Times er på 15. plass, øverst av mediekommentatorene (Thomas Friedman i NY Times er nr 21 og Paul Krugman nr 29). Paven Benedict XVI er på 17 plass, biolog og ateist Richard Dawkins er på 18. plass og forfatter Malcolm Gladwell er nr 19. Vaclav Havel er på 23. plass.

Høyest på listen fra Norden, på en 53. plass er Linus Thorvalds, finnen bak operativsystemet Linux. (Han er på plassen foran Tim Berners-Lee, mannen bak world wide web.) Eneste andre fra Norden på listen er Hans Rosling fra Sverige, verdens kanskje beste foredragsholder, en mann jeg har skrevet om her på bloggen et par ganger før. Og når jeg er inne i er inn på interessante koblinger, Andrew Mwenda fra Uganda som var en hovedinnleder på FrPs landsmøte i 2008 er nr 98 på listen. Han er eneste afrikaner fra sør fra Sahara på listen bortsett fra Kofi Annan.

Det er morsomt med lister og rangeringer. De er selvsagt subjektive og preget av hva de som lager dem er opptatt av. De gir anerkjennelse til noen som fortjener det, og kanskje til noen som ikke fortjener det. Derfor skaper de debatt. Og det er vel hovedpoenget

Kindle - nå også med støtte for pdf-filer

Denne uken kom det en liten gladnyhet om at en ny softwareoppdatering som er lagt inn gjør at den internasjonale versjonen av Kindle kan lese pdf-filer direkte. Før måtte man konvertere filen til et annet format først ved å sende filen via en spesiell epostadresse. Nå kan man flytte direkte over fra pc eller sende som epost uten å konvertere.

Jeg tror det betyr mye for utbredelsen av en leseplate at den kan lese dokumenter i det filformatet som er det dominerende når det gjelder å distribuere dokumenter, nyhetsbrev og mange aviser elektronisk. Man kan spare miljøet, avlaste slitne rygger og spare mye porto når bedrifter og organisasjoner distribuerer dokumenter elektronisk.

Det blir for eksempel spennende å se hvilken kommune som blir den første til å utstyre sine kommunestyremedlemmer med hver sin leseplate, slik at de slipper papirhaugene.

Nå må det sies av Kindle-versjonen som selges til oss utenfor USA med 6 tommer skjerm ikke er helt ideell til å lese lærebøker, aviser og sider med tegninger, figurer osv. Det er blitt mulig å snu bildet på skjermen sidelengs, det hjelper litt, men det er nok mye bedre å ha 9,7 tommers utgaven som i dag bare selges i USA.

Å ha en Kindle føles i det hele tatt litt som å gå tilbake til mobiltelefonene vi hadde på 90-tallet. Svarthvit skjerm, lav oppløsning, begrenset bruk av internett, ingen bilder osv. Og levende bilder virker som en fjern drøm. Men som med mobiltelefonene på 90-tallet er det mye bedre å ha det enn å ikke ha det. Eirik Newth skriver på bloggen sin at det er forskjell på å bære 41 bøker som veier 25,5 kilo og 41 bøker som veier 340 gram.

Jeg leser Financial Times hver dag på min Kindle, levert over mobilnettet. Det er ikke farger og ikke bilder, og det følges litt retro i forhold til moderne nettaviser. Men det fungerer mye bedre enn å ikke ha en leseplate. Jeg slipper papir og får den når jeg skal. Og siden de fleste bøker ikke har så mye bilder uansett, så har begrensningene i funksjonalitet mindre betydning i forhold til alle fordelene i form av det store utvalget, den raske leveringstiden og den lave vekten.

Jeg tror vi står overfor et slags førstegenerasjonsfenomen, der de nye leseplatene i første runde konkurrerer mot det å ikke ha leseplate. Akkurat som de første mobiltelefonene som også var dyre og ganske begrensede i hva de kunne gjøre utover hovedbruksområdet (snakke i telefonen) Det vil raskt forandre seg. Det kommer raskt flere og bedre leseplater. Vi vil få både farger, bedre brukergrensesnitt og ikke minst plater som utnytter nettets muligheter langt bedre. En slik drøm om neste generasjons leseplater kan man se her. Jeg er i hvert fall helt klar.

Norsk teknologi i Microsofts produkter

Digi.no har et spennende hovedoppslag med overskriften "Norsk teknologi løfter Sharepoint og Bing". Det er snakk om to av Microsofts største satsinger der Fast leverer innmat. Sharepoint er et samhandlingsverktøy for virksomheter og Bing er den nye søkemotoren til Microsoft.

Det er snart to år siden Microsoft kjøpte det børsnoterte norske søkemotorselskapet Fast for 6,6 milliarder kroner. Mange var den gang redd for at et viktig utviklingsmiljø innen ikt ville forsvinne fra Norge. Utviklingen nå viser at det ikke trenger å være slik at oppkjøp betyr utflagging. Når et oppkjøp skjer fordi en stor kjøper trenger gode utviklingsmiljøer og kompetanse man ikke har selv, så kan resultatet bli svært positivt for alle.

Fast får glede av Microsofts finansielle kjempekrefter, distribusjonsapparat og produktbredde. Og Microsoft får glede av Fasts kompetanse på internettsøk, og kan bruke den inn i sine store applikasjoner. Det gjør at man kan selge til fryktelig mange flere enn før. Som Digi skriver:

"Det ikke beskjedne målet er å hundredoble antall bedrifter som bruker Fast. - Internt ser vi på dette som den første eksamen vår i Microsoft-systemet, sier Olstad, som leder hele Microsofts globale initiativ for bedriftsrelaterte søk. Det innebærer 380 utviklere, omtrent halvparten her i Norge."

En hundredobling av antall kunder er jo blitt en mulighet nettopp fordi en kan legge teknologien inn i et produkt som har hundre millioner brukere. For å si det litt enkelt: Før solgte Fast et avansert produkt til ganske få krevende kunder som var villig til å betale for en unik funksjonalitet. Nå leverer Bjørn Olstad og Fast en teknologi som forbedrer et produkt som har mange kunder fra før og får stadig flere. Det skaper noen begrensninger, for man må passe inn i Microsofts produktportefølje, men det skaper også flere nye muligheter. Det blir spennende å se hvor Fast-teknologi dukker opp i andre av Microsofts produkter.

I dag ble det endelig klart at Cisco kjøper Tandberg. Over 90 prosent av aksjonærene har godtatt budet. Fast sin posisjon i Microsoft viser at et slikt oppkjøp ikke behøver å være negativt. Det kan tvert imot skape masse nye muligheter, noe jeg tror er tilfelle med Tandberg og Cisco også.

Bildet over er av Bjørn Olstad, leder i Fast og leder for forretningsområdet for bedriftssøk i Microsoft. En dyktig og svært hyggelig mann som utmerker seg på mange måter, blant annet ved å ha vært forskningsdirektør i GE Vingmed Ultrasound og ved å være tidenes yngste professor ved NTNU.

First Tuesday feiret 10 år

De har ikke alltid klart å ha arrangementene sine på tirsdager, men symbolsk nok feiret First Tuesday sitt 10 års jubileum på Rockefeller den første tirsdagen i desember. Det ble en hyggelig og uformell sak med noen hundre mennesker, der jeg var med i en paneldebatt med Berit Svendsen og Shahzad Rana om hvordan fremtiden vil bli.

Kveldens innovative høydepunkt, og gaven fra First Tuesday til deltagerne i nettverket, var et Jazzcode arrangement med Carl Størmer og hans band. En kombinasjon av konsert og foredrag. Man kan lese mer på Carl Størmers blogg om filosofien bak. Dette er en nyskapende og spennende måte å utvikle ferdigheter i kommunikasjon og strategi.

Det er på mange måter utrolig at First Tuesday har overlevd i 10 år. Det er et veldig løst nettverk, deltagelse er gratis og åpent for alle, så man er helt avhengig av å ha noen ildsjeler og noen sponsorer. Og utrolig nok har det fungert fra starten i de ville dot-com tidene, gjennom kollapsen våren 2000 og lavkonjunkturen som fulgte, gjennom oppturen fra 2003 da de tradisjonelle eksportbransjene kom sterkt tilbake og inn i finanskrisen det siste året.

Noen nostalgiske highlights kan man godt unne seg når det er jubileum. For eksempel omtalen av arrangementet i Hangar 4 våren 2000 med 1000 deltagere, et treff som senere ble omtalt i Henrik Langelands roman "Wonderboy". Feieringen av tiårsjubileet for internett i Norge var også en godt besøkt begivenhet hos Telenor våren 2003. Et annet stort arrangement var feiringen av femårsjubileet for First Tuesday i 2004 da Microsoft arrangerte fest i Posthallen etterpå med Kaizers Orchestra. Og de siste årene har First Tuesday inntatt Oslo Rådhus sin storstue i forbindelse med Oslo Innovation Week.

Hvorfor har First Tuesday lykkes i å samle så mange mennesker som er opptatt av nyskaping? Selve møteformen er ganske tradisjonell. Det spesielle ligger i å bruke en god, gammeldags møteform i en helt annen målgruppe. Gründere og it-folk pleier ikke gå på politiske møter eller i Polyteknisk Forening. Men de er interessert i temaene. Og med en litt annen ramme rundt så kan man samle noen hundre deltagere til en kveld med foredrag og paneldebatter, flere ganger med statsråder og næringslivsledere og i blant noen av landets rikeste investorer. Både Stein Erik Hagen og Johan H. Andresen har deltatt. Best suksess blant gründerne gjorde kanskje Jens Ulltveit-Moe da han sa noe sånn som: "Jeg er jo akkurat som dere, men jeg staret 30 år tidligere og har rukket å bli 4 milliarder kroner rikere".

Veigar er tilbake

Dagens store gladnyhet er at Veigar Pall Gunnarsson er tilbake i Stabæk. Det er bra for Stabæk og det er bra for norsk toppfotball. Veigar scoret 43 mål og hadde 36 målgivende pasninger i løpet av tre fantastiske sesonger i Stabæk i 2006, 2007 og 2008. Så dro han til Frankrike og fikk nesten ikke spille i det hele tatt.

Jeg tror den viktigste forskjellen (men ikke den eneste) på seriegull i 2008 og bronse i 2009 var at Veigar ikke var på banen sammen med Daniel Nannskog. Det blir godt å oppleve dem sammen igjen. Folk som holder til i nærheten av Bekkestua kan oppleve gjenforeningen av Daniel og Veigar på Onkel Blaa på tirsdag. Sesongkortsalget for neste sesong er akkurat kommet i gang og dette er nok en god nyhet for Stabæks økonomi også.

Tippekampen 40 år

Den første tippekampen jeg så var med Wolverhampton, og jeg tror det var mot Leicester City. Og at den fant sted omtrent i 1973 da jeg var åtte år. Avisene skriver at dette i så fall kan være den første tippekampen Arne Scheie kommenterte. Men jeg er i tvil, for oversiktene på nettet over hva NRK egentlig har hatt på programmet spriker litt (i denne oversikten fra NRK over alle tippekamper er ingen kamper mellom Wolves og Leicester nevnt).

Nå er det lenge siden 1973, jeg var 8 år og datoene kan ha gått litt i surr, men man glemmer ikke hvem man holdt med i den første tippekampen. Jeg likte draktene til Wolverhampton. Men jeg må innrømme at forholdet til Wolves ikke varte, de ramlet nesten ut av serien og jeg ble etter hvert mer og mer fascinert av et Manchester United med lynvingene Gordon Hill og og Steve Coppell og etterhvert med de gamle Leeds-kjempene Joe Jordan og Gordon McQueen.

Da United tapte cupfinalen i 1979 med 3-2 mot Arsenal i en helt vanvittig kamp var det gjort for min del. Jeg led da Alan Sunderland scoret det avgjørende målet for Arsenal i siste spilleminutt. Og siden har det vært United. Og apropos Leeds, både Eric Cantona og Rio Ferdinand kom til United fra den gamle erkemotstanderen.

NRK sendte 370 tippekamper mellom 1969 og 1995. Så tok TV 2 over. De av oss som så masse kamper på 70 tallet vil huske at NRK hadde en kamppakke der de sendte kamper som ble spilt i The Midlands, med klubber som Birmingham City, Aston Villa. West Bromwich Albion, Derby County, Nottingham Forest, Coventry City, Leicester City, Stoke City og Wolverhampton Wandererers. Dette, sammen med fotballkortene, gjør at en del folk på min alder har en helt unormal god hukommelse om navnet på baner som Baseball Ground, The Hawthorns, Highfield Road og Filbert Street.

Nå kan kan man si mye bra om de midtre delene av England. De har produsert et par klubber som har vunnet ligaen, på 70-tallet gjorde Derby det to ganger og Nottingham Forest en gang. Men det er ikke her de beste lagene holder til. London (bl.a Arsenal, Chelsea og Tottenham) og det gamle Lancashire (som inkluderer byene Manchester og Liverpool) har produsert samtlige vinnere av Premier League siden den ble etablert i 1992-93. Leeds United (1992) og Aston Villa (1981) er de eneste klubbene som har vunnet den øverste divisjonen uten å komme fra London eller nord-vest siden Nottingham Forest vant i 1978.

I dag er fotball på TV noe helt annet enn det var på 70-tallet. Da måtte vi håpe på at NRK sendte en kamp eller to i løpet av sesongen med laget vi holdt med. I dag sender Canal Plus omtrent alle kampene hver eneste helg. I går så jeg Manchester United slå Portsmouth 4-1, og i dag har jeg sett Liverpool slå Everton 2-0 og Chelsea slå Arsenal 3-0. Nå er det slik at vi som holder med disse engelske lagene kan se alle seriekamper og mesterligakamper de deltar i hver sesong. Å se laget sitt ofte på TV var en helt utopisk ting på 70-, 80- og 90-tallet. Derfor savner jeg ikke tippekampen. Fotballen i dag er bedre. Og vi som vil se det på TV kan selv velge hvilke kamper vi vil se på.

For et nostalgisk tilbakeblikk han boken Drømmen om England av DN-journalistene Lars Backe Madsen og Jens M. Johanssen anbefales. De har besøkt de gamle heltene fra den gang vi kjøpte pakker med fotballkort og byttet med andre til vi hadde en komplett samling med samtlige spillere. Det viser seg at mange av spillerne det var bilde av på kortene finnes i virkeligheten også. Men det må advares mot svært høy nerdefaktor.

Konferanse- og julemiddagsesong

Førjulstiden er travel på møte- og konferansefronten. Ofte kombinert med hyggelige julemiddager også, noe som har gått utover bloggingen. Jeg jobber gjerne utover kveldene med å skrive her, men det er ikke like lurt etter en bedre julemiddag. Derfor denne lille oppsummeringen med noen lenker av et par spennende ting vi har gjort i Abelia de siste dagene, og som kan ha interesse for flere.

Mandag og tirsdag "låste vi inne" 48 ledere (de fleste er med på bildet som ble tatt på slutten) i 24 timer på Soria Moria og ba dem lage fremtidens kommersielt realiserbare miljøløsninger. Flere medier har skrevet om saken, en samlet oversikt finnes her på Abelias hjemmeside. Det var en utrolig spennende arbeidsform der et femtitall mennesker som stort sett ikke hadde møtt hverandre før, gikk rett inn og samarbeidet om å lage konsepter på blant annet fremtidens boligtjenester, fremtidens postkasse, fremtidens kontor og fremtidens bildelingsordning. Og noen ideer til. Alt dette vil vi jobbe videre med i ukene som kommer.

Onsdag og torsdag hadde Abelia HR-konferanse på Lysebu der hovedtemaet var omstilling. For kunnskapsbedrifter i markeder der nye ting skjer hele tiden er ikke omstilling noe man gjør hvert tredje år. Omstilling er normalsituasjonen. Et høydepunkt på konferansen var Tormod Hermansens foredrag om hva han var opptatt av som leder da statsmonopolet Televerket ble omdannet til det internasjonale og konkurranseutsatte Telenor.

Og torsdag kveld var det jurymøte for kåringen av årets ingeniørbragd 2009 i regi av Teknisk Ukeblad. Et veldig hyggelig møte og en presentasjon av fem flotte finalister. En verdig vinner ble kåret også, men dette skal offentliggjøres av Teknisk Ukeblad rett før jul.

Er dette Kinas eller USAs århundre?

England dominerte verden på 1800-tallet. USA styrte 1900-tallet. Og mange hevder at 2000-tallet vil tilhøre Kina. Thomas Friedman skriver om dette i sin ukentlige spalte i New York Times, og er i tvil om Kina har det som skal til for å dominere verden:

"...we are moving into a hyperintegrated world in which all aspects of production — raw materials, design, manufacturing, distribution, fulfillment, financing and branding — have become commodities that can be accessed from anywhere by anyone. But there are still two really important things that can’t be commoditized. Fortunately, America still has one of them: imagination."

USA har i følge Friedman den kreativiteten og fantasien som skal til for å være "the worlds greatest dream machine." Det som skal til for å finne opp en iPod. Og det som skal til for å tjene penger i de delene av verdikjeden der marginene er høyest. Det er ikke der alt blir standardisert og likt man tjener mest, men der innovasjonsevne og kreativitet gjør at noen mennesker evner å tenke og handle forskjellig fra alle andre. Det standardiserte kan man godt kjøpe fra andre. Det unike er det bra å gjøre selv.

Da må et land like annerledeshet. For noen må gå motstrøms og stille spørsmål hvis det skal være kreativitet. Eller som Thomas Friedman sier: "Remember what Grandma used to say: Never cede a century to a country that censors Google."

Men når Thomas Freidman er optimist på vegne av USAs evne til å være kreativ og innovativ så er han langt mindre positiv når det gjelder amerikanernes evne til å mestre det andre som vil bli avgjørende, det han kaller good governance:

"But while our culture of imagination is still vibrant, the other critical factor that still differentiates countries today — and is not a commodity — is good governance, which can harness creativity. And that we may be losing. And that we may be losing. I am talking about the ability of a society’s leaders to think long term, address their problems with the optimal legislation and attract capable people into government."

Det handler med andre ord om evnen til å styre klokt og tenke langsiktig når det gjelder utdanning, helse, økonomi og miljø. Det som avgjør om våre barn får det bedre enn vi har det i dag. Thomas Friedman lister opp seks faktorer som gjør ham bekymret. Mye av det handler vel egentlig om en degenerering av den politiske kulturen som har gitt USA mulighet til å ta på seg en global lederrolle. Dessverre er det ikke lett å få øye på noen andre land som kan klare denne jobben bedre.

- Troika of boredom

EU gjør det ikke alltid lett å være EU-tilhenger. Denne gangen har regjeringssjefene utnevnt to ganske ukjente mennesker til topposisjoner i EU. Så lite spennende virker de at bloggere allerede har utnevnt dem (sammen med kommisjonspresident Barroso) til The Troika of Boredom.

Blogger Julien Frisch har lest europeiske blogger og oppsummert det han har funnet her. Selv skriver han at han denne kommentaren rett etter at nyheten kom ut i går:

"With Barroso, van Rompuy and Ashton the EU gets the worst Troika any could have imagined. I have just decided to learn Chinese, because the EU will definitely lose importance over the next years, and with van Rompuy and Ashton there is no hope that there is anyone to stop it. This is the end, this is definitely the end. What a sad day for Europe, for the European Union, and all its citizens."

Den sosialdemokratiske bloggeren Jon Worth sammenligner sitt drømmelag Lamy/Freiberga/Milliband med Barroso/Van Rompuy/Ashton og skriver:

"I try to see the positives where I can, but I am really struggling this evening. Who actually wanted Barroso, Van Rompuy and Ashton to be running the European Union? It all strikes me as the lowest common denominator of the worst sort."

Om dette ikke er særlig bra for EU er det i hvert fall en god anledning til å reklamere for den norskspråklige Europabloggen.no som skrives av norske journalister bosatt i Brussel. En flott blogg for alle som vil følge litt bedre med på det som skjer i EU enn det norske medier gir mulighet til. Disse bloggerne vil nok følge The Troika of Boredom på deres videre ferd også.

Det var Henry Kissinger som en gang på 70-tallet sa det så betegnende: "If I want to call Europe, who do I call?". Jeg tror ikke vi fikk noe godt svar på det i går. Sannsynligvis ringer amerikanerne til Angela Merkel.

Hvilke bedrifter i verden forsker mest?

EU-kommisjonen har nå kommet med en ny utgave at sin EU Industrial R&D Investment Scoreboard (for de som har dårlig tid er det en pressemelding her).

Denne undersøkelsen måler næringslivets forskningsinnsats, ikke bare i EU, men også globalt. Og den ser på hvilke regioner, hvilke bransjer og hvilke enkeltbedrifter som leder an i verden. Næringslivet forsker stadig mer, og oppsummeringen av det store finanskriseåret 2008 er relativt optimistisk når det gjelder FoU:

"Worldwide corporate R&D investment increased by 6.9% in 2008, in spite of the economic crisis, according to the 2009 "EU Industrial R&D Investment Scoreboard" published today. With an 8.1% increase, the R&D investment growth of EU companies', defined as companies having headquarters within the EU, is significantly higher than US ones for the second year, at 5.7%, and Japanese ones, at 4.4%. (...) Companies based in emerging economies continued to show the highest R&D growth, led by China with a 40% increase, India (27.3%), Taiwan (25.1%) and Brazil (18.6%)."

Veksten i forskning i næringslivet i Kina, India og andre utviklingland er svært imponerende. Hvordan er det så med de norske bedriftene? Det er to lister bakerst i rapporten, en for de 1000 største bedriftene målt etter FoU-investeringer med hovedkontor i EU. Og en liste med de 1000 største utenfor EU. Det er ni norske bedrifter på den siste listen. Det er (plassering står først):

230 StatoilHydro (0,3 % - angir FoU utgifter i prosent av bedriftens omsetning)

411 Telenor (1,0 %)

605 Norsk Hydro (0,7 %)

615 DnBNor (1,7 %)

691 Kongsberg-gruppen (4,7 %)

753 Tandberg (8,3 %)

764 Orkla (0,7 %)

836 Kongsberg Automotive (4,6 %)

980 Eltek (5,3 %)

Disse bedriftene ville naturligvis vært høyere opp på EU-listen hvis Norge var medlem, enn på den globale listen. Statoils 230 mill Euro i FoU kostnader ville gitt en 80. plass på EU-listen og Elteks 32,6 millioner Euro ville plassert dem rundt 340. plass på EUs liste.

Det denne listen viser er vel dels at norsk næringsliv består av relativt få virkelig store bedrifter, og at disse står for en ganske stor del av næringslivets forskningsinnsats. Slik er det også i andre land. Men det viser også at de største bedriftene i Norge er i andre bransjer enn de som er mest forskningsintensive. Det at man ikke har like store forskningsavdelinger internt i bedriften er for øvrig heller ikke noe bevis på at man ikke er innovativ. Innovasjon kan også skje ved at man tar i bruk kunnskap utviklet av partnere eller ved at man setter sammen kjente ting på helt nye måter, for eksempel ved å utvikle nye tjenester eller effektivisere arbeidsprosesser.

Jeg deltok på Norges Handelshøyskoles høstkonferanse om "Livet etter krisen" tidligere i dag og tenkte på den da jeg så denne EU-rangeringen. Der ble det understreket av flere at innovasjons- og omstillingsaktiviteter i bedriftene som skal få fram fremtidens produkter og tjenester pleier å øke i krisetider. Utfordringen kan være å få tilgang til kapital til slike investeringer, slik at bankenes ikke er alene om å ha innflytelse over hva man skal satse på i fremtiden.

Det klare budskapet fra flere av de svært gode foredragsholderne hos NHH var at vi ikke må bremse omstillingen fordi det er krise. Krisen er en god anledning til å drive strukturendringer og innovasjon. Det staten må bidra til å styrke er kunnskapen og forskningen som bidrar til å bygge fremtidens næringsliv. Staten kan gjennom sin næringspolitikk bidra til å risikoavlaste de virkelig gode og fremtidsrettede prosjektene som får problemer hvis man skal overlate til bankene alene å avgjøre hvem som får tilgang til kapital. Lasse B. Lien fra NHH og Karen Helene Ulltveit-Moe fra UiO holdt begge spissformulerte og gode innlegg om hvorfor vi trenger mer og ikke mindre darwinisme i norsk næringspolitikk. Det er når arbeidsplassene flyttes fra lavproduktive til høyproduktive næringer og bedrifter vi lykkes. Kunnskap er nøkkelen til å få det til.

Og svaret på spørsmålet om hvilken bedrift i verden som forsker mest er Toyota Motors (7,6 milliarder Euro i årlig FoU). Foran Microsoft og Volkswagen. Hele listen over topp 50 globalt er på side 22 i rapporten.

En ung generasjon er flyttet inn på Stortinget...

En fordel med å bli eldre er at de eldre er blitt mye yngre enn før. Til gjengjeld blir de unge stadig yngre. Politikere for eksempel. Og som vanlig etter et stortingsvalg er det synspunkter på hvor unge og uerfarne politikere vi kan ha. Mette Hanekamhaug er bare 22 år for eksempel. Og Torgeir Micaelsen som er 30 år leder Finanskomiteen i Stortinget.

Da kan det være greit å minne om at de unge var veldig unge for 20 år siden også. Jeg kom over en bok på Nasjonalbibliotekets nye database Bokhylla.no der de digitaliserer gamle norske bøker. I en stor praktbok redigert av Arne Bonde og utgitt i forbindelse med Lillehammer OL som heter "Her er Norge" finner en det lille bildet til venstre som viser seks virkelig unge representanter.

Bildet er nok tatt rett etter valget høsten 1989, jeg må innrømme at jeg ikke kan huske verken bildet eller denne boken fra tidligere. Men jeg er utvilsomt med. Og de andre som er med skulle være rimelig kjente fra både politikk og andre sammenhenger senere: Sylvia Brustad, undertegnede, Karita Bekkemellem, Tor Mikkel Wara, John G. Bernander og Olav Akselsen (her feilaktig kalt Tor Inge Akselsen). Tre av de som er med på bildet har vært i Storting eller regjering sammenhengende siden, i 20 år fram til valget i høst. De øvrige tre fant på andre ting å holde på med alt på 90-tallet.

Jeg tror alle på bildet var 23 eller 24 da vi ble valgt i september 1989, bortsett fra Bernander som hadde passert 30 år. I 1989 var det faktisk enda flere personer under 30 år som kunne vært med på bildet. Jeg tror det gjelder både Pål Atle Skjervengen, Kristin Halvorsen, Erna Solberg, Jan Erik Fåne, Trond Jensrud, Vidar Kleppe og Petter Bjørheim, alle var nyvalgte og under 30 år i 1989.

Så neste gang noen påstår at det kommer inn stadig yngre og mer uerfarne folk i norsk politikk så kan det være lurt å huske på at det også på dette området var verre før.

Hvor stort er YouTube?

Gamle medier er opptatt av å skrive om hvor mange som bruker gamle medier. Opplagstall for aviser og ukentlige seertall for TV-kanaler får mediedekning. Vi vet mye om hvor store de er. Men hvor store er de nye mediene? Og hvordan skal vi måle det? Fordi noen av de nye mediene fungerer så forskjellig fra for eksempel nettaviser er det ikke uten videre lett å bruke samme målemetoder.

Man kan jo ta utgangspunkt i YouTube, tjenesten som sammen med Facebook virkelig har klart å utnytte potensialet for interaksjon og brukermedvirkning . YouTube er stedet der privatpersoner og virksomheter legger egne videoer, men også et nettsted der den kommersielle film og musikkindustrien driver reklame for sine produkter og legger ut innhold gratis. For øyeblikket fører ny iPhone 3GS med video til en eksplosjon i antall videoklipp. Mens billige HD-videokameraer fører til en eksplosjon i behovet for båndbredde. Og gradvis er YouTube også i ferd med å bli verdens største arena for e-læring når universiteter og høyskoler legger sine forelesninger ut på YouTube EDU.

Hvor stort 1 - Hvor mange bruker YouTube? Det er flere måter å måle antall brukere. En mye brukt sammenligning finner man på listene til Alexa.com. Den globale listen deres viser at google.com er størst i verden foran Facebook, Yahoo, YouTube, Windows Live og Wikipedia. Tradisjonelle medier som BBC og CNN dukker først opp rundt 50. plass. I følge Alexa er rundt 20 prosent av alle på internett innom YouTube hver dag (40 prosent besøker Google). Og på YouTube sin egen blogg sier de: "Today, I'm proud to say that we have been serving well over a billion views a day on YouTube".

Hvor stort 2 - Hvor mye innhold lager brukerne på YouTube? Det er jo sosiale medier dette, og det er jo minst like interessant å se på hvor mye innhold som lastes opp fra brukerne. Mens tradisjonell massekommunikasjon produseres av få og konsumeres av mange, kan alle være produsenter på Facebook, Flickr og YouTube. Men hvor mye lager brukerne? I følge bloggen til YouTube laster brukerne opp 20 timer video hvert minutt. Eller for å si det på en annen måte: Hvis du bruker en time på å se video på YouTube er det samtidig lastet opp 1200 nye timer med video.

Hvor stort 3 - Hvor mange ser på et enkelt klipp? Nå er selvsagt mye av poenget med YouTube "longtail-effekten", at det er millioner av forskjellige videoklipp, i motsetning til TV der veldig mange ser på det samme. Men noen av klippene på YouTube blir likevel fryktelig store. Her kan det være et poeng å sammenligne med de mest sette TV-programmene gjennom tidene. Superbowlfinalen i 2009 ble sett av 98 millioner. Et av de mest berømte amerikanske tv-øyeblikkene var kunstløpfinalen mellom Nancy Kerrigan og Tonya Harding under OL på Lillehammer (Oksana Bajul vant, men det er det ingen som husker lenger). Kortprogrammet ble sett av i underkant av 50 millioner seere bare i USA.

Den mest sette videoen på YouTube er sett av over 480 millioner seere. Susan Boyles første opptreden på Britains Got Talent er på femteplass og er sett av 280 millioner brukere. Så kan man selvsagt innvende at TV er best på sanntid, mens YouTube er best på repriser. Men når 10 millioner ser U2 live på YouTube sier vel det noe om at TV-kanalene ikke kan være trygge på at de vil dominere sanntidsinnhold heller.

Hvor stort 4 - Hvor mye båndbredde bruker YouTube? Når det gjelder bruk av båndbredde sliter jeg litt med å finne gode oversikter over hvor stort YouTube er i forhold til andre, for eksempel Facebook eller mer tradisjonelle nettmedier. At det er enormt mye større enn tradisjonelle medier er det ingen tvil om. The Economist skrev i september da internett feiret 40 år at: "Nowadays, YouTube streams more data in three months than all the world’s radio stations plus cable and broadcast television channels stream in a year." Et forsøk på å vise hvor mye av innholdet på nettet som er video er i denne artikkelen i NY Times fra i fjor.

Hvor stort 5 - Hvor stort er YouTube i forhold til norske nettmedier? Her er nok Alexa.com sin toppsliste for norske nettsteder en bra indikator på populariteten blant norske brukere. I Norge er Google.no størst, Facebook nr to og YouTube er nr tre. De tradisjonelle mediene er mindre, med VG på femteplass, Dabladet nr 8 og Aftenposten nr 14 på listen.

Hvor stort 6 - Hvor nyttig og viktig er YouTube? For alle som mener at internett stort sett består av søppel, kan det være lurt å ta en titt på disse YouTube-sidene: Harvard, MIT, Stanford, Cambridge (UK), UC Berkeley (med Nobelprisvinner Oliver Williamson) og Columbia. At de beste universitetene i verden bruker YouTube som sin viktigste plattform for å distribuere forelesninger utenfor campus sier mye om fremtidens bruksområder og muligheter. Et bra sted å starte er "10 Signs of Intelligent Life at YouTube"

Hvor stort 7 - Hvor mye penger tjener YouTube? You Tube taper penger, så YouTube er heldige som har lønnsomme Google som eier. Nå er det riktignok ingen andre enn Google som vet helt sikkert hvor stort underskudd YouTube har, tipsene varierer ganske mye. Og mens noen mener tapene vil øke etterhvert som det blir mer video med høyere kvalitet, mener Chris Anderson at prisfallet på båndbredde og lagringskapasitet er så kraftig at det bare er et spørsmål om tid før kostnadene blir lavere enn inntektene og YouTube kan bli en stor kommersiell suksess.