Den første fjernkontrollen

Om Flash-Matic og Eugene Polley

Fjernkontrollens far, Eugene Polley, døde forrige søndag, 96 år gammel. Han utviklet fjernkontrollen, "Flash-Matic remote" i 1955 for TV-apparat produsenten Zenith Electronics Corporation. Man må vel trygt kunne slå fast at TV-fjernkontrollen er en av oppfinnelsene som har hatt størst innvirkning på fritid og familieliv over hele verden de siste 50 årene.

New York Times har i sakens anledning en interessant artikkel om fjernkontrollens histore og teknologiske utvikling. Flash-Matic så ut som en revolver, men fungerte som en lommelykt. Ved å sende en lysstråle mot en av sensorene i de fire hjørnene på TV-apparatet kunne man skru TV-en på, skru den av, bla gjennom kanalene og skru av lyden. Dette siste var sentralt i markedsføringen, fjernkontrollen ble solgt som en måte å slippe unna irriterende reklame. I rød uthevet skrift i annonsen står det:

"You can also shut off long, annoying commercials while picture remains on screen!"

Problemet med fjernkontrollteknologi basert på en lys var at den fikk problemer i sollys. Allerede i 1956 kom det derfor en ny fjernkontroll, utviklet av Polleys kollega Robert Adler, som het Zenith Space Commander og som var basert på ultralyd i stedet for lys. Den ble en stor suksess, men introduserte et annet, men lignende problem: Enkelte andre lyder, for eksempel fra barns xylofoner, kunne få TVen til å skrifte kanal.

Det var først i 1980 at den infrarøde fjernkontrollen ble lansert. Man gikk med andre ord tilbake fra lyd til lys i fjernkontrollen, og det er den infrarøde teknologien som dominerer fremdeles, der vi må peke på TV-appratet akkurat som med Eugene Polleys Flash-Matic i 1955. I dag finnes det riktignok også muligheter for å bruke både bluetooth og WiFi. Netttilkoblede TVer kan for eksempel styres av en smarttelefon eller en iPad uten at de trenger å være i samme rom. Men fortsatt dominerer den gode gamle fjernkontrollen som stort sett gjør det samme som den har gjort i over 50 år.

Nå er det ikke slik at alt som har med TV å gjøre er analogt og går langsomt. Mye tyder på at digitaliseringen av innhold og distribusjon og konvergensen mellom internett, telekom og TV, vil føre til langt større endringer i tiden som kommer. Et godt eksempel på dette, som ble omtalt i New York Times søndag, er hvordan Silvio Berlusconis TV-imperium Mediaset sliter stadig mer med både kunder, konkurrenter og med regulatoriske myndigheter.

Bortgjemte musikalske perler (8)

Musikkhistorien er full av eksempler på fantastiske sanger som av uforklarlig vis ikke ble utgitt på album likevel. Og av langt dårligere sanger som kom med i stedet. Her er et klassisk eksempel. Da bandet Blondie ble oppløst satset vokalist Deborah Harry på en solokarrière, et prosjekt som gikk jevnt nedoverbakke rent salgsmessig. Hennes fjerde soloalbum het Debravation og kom i 1993.

Det spesielle med dette albumet er at plateselskapet ikke ville utgi den første innspillingen, men insisterte på å bytte ut noen av sangene med andre versjoner. En av sangene som forsvant er denne duetten med Debbie Harry og Joey Ramone fra The Ramones, som synger "Standing in my Way"



Nettsiden til Deborah Harry, www.deborahharry.com, har en oversikt over diskografien og skriver litt om den versjonen av Debravation som aldri kom ut. Den fikk i ettertid navnet Debravation - Producers Cut og ble utgitt som CD i noen ytterst få eksemplarer av Debbie Harry selv, uten medvirkning fra noe plateselskap. Disse CDene ble solgt på konserter (etter en ny pressing i 2009 ble noen få eksemplarer solgt via nettsiden hennes).

Det er mulig man må prøve å ha litt sympati med plateselskapet. Både Ramones og Blondie var store på slutten av 70-tallet, men i 1993 var de blitt ganske ukule. Men det virker uenktelig ganske rart å få levert en duett med Joey Ramone og Debbie Harry i hånden ferdig innspilt, og så gi ut et album der den ikke er med. Bortsett fra klippene som er lagt ut på YouTube tror jeg den er ganske umulig å få tak i.

Religion og fødselstall

Har religion noe å si for fødselstallet i et land? Er det slik at kvinner i land med en bestemt flertallsreligion føder flere barn enn kvinner i land med andre flertallsreligioner. Eller er det slik at det er levestandarden i landet som avgjør hvor mange barn som blir født? Hans Rosling har sett på disse problemstillingene og holdt et foredrag om "Religion and Babies" hos TED i Doha, Qatar. Et flott foredrag med noen meget interessante konklusjoner:

Nettbank vs bankfilialer

Bilaget som gratis nedlastbar PDF

Som oftest er det vel slik at det man leser bekrefter noe man visste, eller trodde man visste fra før. Men heldigvis støter jeg noen ganger på ny og overraskende kunnskap, ting som til og med kan gå på tvers av det jeg trodde var tunge globale trender. En slik opplevelse fikk jeg da jeg leste The Economists spesialbilag om Retail banking i siste nummer.

Jeg har vært klar over at Norge ligger i verdenstoppen i bruk av nettbank, men jeg har også trodd at resten av verden fulgte raskt etter og også legger ned bankfilialer, slik det har skjedd i Norge. I Norge har kombinasjonen av internett og høye kostnader gjort at 1885 bankkontorer i 1990 har blitt til 1157 i 2010. Men slik er det ikke i verden ellers. I følge The Economist har den globale utviklingen vært helt motsatt:

"Yet, except in a very few rich countries, there are 10-20% more banks today on main streets the world over than there were a decade ago. Instead of superseding banks, the internet has simply made them a little more convenient. Conventional banks have added internet banking, mobile banking and even video banking to their offering. Yet all the while they have expanded their branch networks. In retrospect, the years in the run-up to the financial crisis were a golden age for banks. Even the dullest of them could earn high returns by taking big risks. And few really bothered to try to cut costs when their revenues were being massively boosted by a debt-fuelled bubble."

Det har gjort at USA nå har 90 000 bankfilialer, 22 prosent flere enn i år 2000. Spania er mest glade i bankfilialer av alle. De har hele 43 000 av dem, omkring halvparten så mange som USA, selv om befolkningen i USA er syv ganger større og arealet 20 ganger større enn i Spania. Disse tallene er uttrykk for en nokså katastrofal utvikling der man har latt være å hente ut produktivitetsgevinster og automatisere tjenester, men heller flyttet oppmerksomheten fra "retail banking", vanlige banktjenester rettet mot vanlige privatkunder og småbedrifter, til stadig mer komplekse investeringsprodukter. Men da boblen sprakk kom behovet for vanlige produktivitetsforbedringer sterkt tilbake.

Spesialbilaget i the Economist handler om ulike sider ved vanlig "retail banking", en virksomhet som utgjør over 50 prosent av bankenes totale globale omsetning, og som blir viktigere når andre deler av bankens virksomhet krymper. Hovedkonklusjonen i The Economist er at den digitale omstillingen kommer, selv om den er blitt forsinket, og at bankene egentlig er ganske godt posisjonert til å klare det. Dels fordi bankkunder flest er ganske lojale og ikke skifter bank uten videre. Derfor har bankene litt bedre tid til å justere kursen enn mange andre bransjer. Og dels fordi banker allerede er svært teknologiintensive og har it-avdelinger og it-leverandører med tusenvis av svært kompetente medarbeidere. Banker har derfor gode forutsetninger for å lykkes med digitaliseringen, noe erfaringene fra Norden og noen andre høykostland allerede har vist oss.

Men det er likevel ikke helt opplagt at det er tradisjonelle banker som vinner. Smarttelefoner og nettbrett muliggjør nye måter å håndtere transaksjoner. PayPal har 100 millioner brukere av sin virtuelle lommebok og mange lurer på om Google og Facebook også vil forsøke seg på å være disruptive aktører i forhold til eksisterende banker. I mange utviklingsland som mangler et fullt utbygget banksystem for hele befolkningen, har mobiloperatører tatt rollen som betalingsformidlere. I Kenya er det i dag 14 millioner brukere av M-Pesa, et mobilbasert system for sparing og overføring av penger. 

Norge og noen andre rike land er de store unntakene i dette bildet, Vi har banker som i mange år har satset tungt bruk av internett og ikt, og som har omstilt organisasjon og tjenester kraftig. Det er litt skuffende at The Economist ikke skriver mer om disse erfaringene og hva resten av verden kan lære av Norden. Man kan jo også håpe at vi i Norge har en del kompetanse og teknologi som kan eksporteres til andre når resten av verden nå skal erstatte bankfilialer med nettbank og mobilbank. For, som The Economist skriver til slutt:

"Little more than a decade ago most retail banks feared the internet. Then they decided largely to ignore it. Now it is becoming ever clearer that the future belongs to those that are nimble and far-sighted enough to embrace it."

William D. Cohan: Money and Power

Goldman Sachs er kongen på haugen innenfor investment banking og handel med verdipapirer. Selv da Bear Stearns, Lehmann Brothers og Merrill Lynch gikk over ende under finanskrisen, og stort sett alle andre, inkludert store land, tapte store penger, klarte Goldman Sachs forunderlig nok å tjene penger. "Money and Power - How Goldman Sachs came to rule the world" av William D. Cohan er historen om dette spesielle selskapet.

Bokens undertittel er for øvrig sterkt misvisende. I motsetning til for eksempel Matt Taibbi i Rolling Stone, hevder ikke William D. Cohan at Goldman Sachs styrer verden eller står bak de fleste store katastrofene som har rammet oss. Det han derimot gjør er å beskrive historien til en bedrift som har utviklet en sterk og spesiell bedriftskultur, som har resultert i noen veivalg som ofte har vært klokere enn det konkurrentene har gjort i vanskelige tider. Men som også har medført noen krevende etiske dilemmaer.

Goldman Sachs ble grunnlagt i New York av den tyskfødte jøden Marcus Goldman i 1869 og fikk navnet Goldman Sachs etter at hans yngste datter Louisas ektefelle, Samuel Sachs, ble tatt inn i ledelsen. Etter Marcus Goldmans død i 1904 ble selskapet en tid ledet av tospannet Samuel Sachs, en konservativ bankmann og Henry Goldman, en trader som var langt mer glad i å ta høy risiko. Også lenge etter at familiene Goldman og Sachs ga fra seg kontrollen i selskapet, skulle spenningen mellom bankfolkene og traderne fortsette å prege Goldman Sachs indre liv. I perioder har denne interessekonflikten i selskapet blitt håndtert med en delt toppledelse, med en investment banker og en trader sammen på toppen.

Dette er en stor bok, 684 sider totalt, der noen sentrale temaer får stor plass. Et av dem er den tette koblingen mellom Goldman Sachs og amerikansk politikk. Robert Rubin ble konsernsjef i Goldman i 1990 og ble Bill Clintons finansminister i 1995. Joe Corzine ble konsernsjef i Goldman i 1994 og ble i 2001 først senator og deretter, i 2006, guvernør i New Jersey for det demokratiske partiet, Og Henry Paulson som var konsjernsjef i Goldman mellom 1999 og 2006, gikk så over til  å være finansminister for George W. Bush, og fikk etter kort tid ansvaret for å håndtere utbruddet av finanskrisen i 2008. William Cohan hevder i boken at Obama og kongressens populistiske utspill mot finansnæringen og deres "investment bank basnhing" gjør at dagens ledelse i Goldman Sachs sannsynligivis har historisk liten politisk innflytelse, mindre enn noen ledelse i Goldman Sachs har hatt siden før president Roosevelt.

Boken er en interessant kronologisk gjennomgang av Goldman Sachs historie. Og enda mer interessant er det å lese om hva det er i kulturen og ledelsen som gjør dette selskapet så spesielt. Men aller mest interessant er refleksjonene om den innebygde motsetningen mellom å handle med kundenes penger og å handle med egne penger, og om hvordan Goldman Sachs benekter at dette er en uforenelig motsetning. Bransjen har beveget seg fra å være en bransje som driver med rådgivning, tilrettelegging og megling på vegne av kunder, der man tar betalt fra kunder for jobben man man gjør, til å bli en bransje som i stadig større grad tjener penger på å investere selskapets egne penger i transaksjonene.

Riktig interessante etiske problemstillinger oppstår når man investerer selskapets penger basert på  informasjon man har tilegnet seg når man har jobbet som tilrettelegger for en kunde, eller jobber for begge parter i en transaksjon, eller er tilrettelegger for en kundes investering, for eksempel kjøp av boligobligasjoner, og samtidig er så overbevist om at kunden vil tape at man satser sine egne penger på å vedde mot kundens posisjon . Boken til Cohan er innom både historiske og ferske eksempler på alle disse problemstillingene, noen av dem har også spilt en sentral rolle i senatshøringer om Goldman Sachs ganske nylig. Det bidrar til å gjøre dette til en interessant, balansert og dagsaktuell bok om en av de viktigste og mest interessante aktørene i den globale finansbransjen.

Bortgjemte musikalske perler (7)

Det engelske bandet Suede, som hadde sin storhetstid midt på 90-tallet, var i en tidlig periode så kreative og produktive at de skrev langt flere bra låter enn de fikk plass til på albumene. Det løste de ved å gi ut singler der a-siden var hentet fra albumene, men der b-siden (som ofte bestod av mer enn en låt) var låter som ikke var med på noe album, men som ofte var like bra som albumlåtene.

Den siste av disse virkelig store b-sidene til Suede kom i 1996 og heter Europe is our Playground. Dette er klasssisk Suede, melankosk og litt dystert, og blant det beste bandet noen gang spilte inn:



Europe is our Playground kom ut som  b-side til singelen Trash (her er "Trash" som musikkvideo på YouTube), en stor hit og den første singelen i forkant av det nye albumet Coming Up  som kom i september 1996. Albumet representerte et skritt i retning glam-pop, var mye mer tilgjengelig og kommersielt, og resulterte i et internasjonalt gjennombrudd for Suede. Men musikalsk skulle det vise seg at dette var begynnelsen på slutten. Perioden med et overskuddslager av gode låter var over.

Heldigvis ble det gamle kreative overskuddslageret til Suede samlet opp og utgitt som en dobbel CDen Sci-Fi Lullabies med 27 slike b-sider som aldri fant veien til noe album. Den første CDen med 14 låter er helt der oppe på høyde med de beste albumene Suede laget. Mens CD2 høres ut som et album med b-sider (samtlige sanger på CD2 er b-sider til singler hentet fra albumet "Coming Up"), men også den har sine høydepunkt. New Musical Express skrev blant annet dette da Sci-Fi Lullabies kom ut

"For while the 'proper' albums ballooned with bombast, Suede's B-sides increasingly became their chance to chill out, grope through their sleaziest baggage and indulge the seedy side of their muse. Hence we have 'My Insatiable One' and its legendary tales of retarded high-wire acts, blow-up partners and nasty trouser accidents on escalators. We have 'The Big Time'; like Elvis Costello's 'Shipbuilding', but for the victims of success rather than the Falklands War. And we have the ode against heroin that is 'The Living Dead', which is, frankly, as beautiful as music gets. In fact, CD1 stakes a formidable claim as the fourth Suede album in its own right. Better than 'OK Computer'. Better than 'Ladies And Gentlemen...' Better than... well, 'Coming Up'. Arguably."

Passkaos

I ettertid har jeg sett at politiet advarte folk mot å oppsøke passkontor på 18. mai fordi det ville bli lange køer. Men det var i dag det var mest praktisk å skaffe pass til et av barna, det er jo ikke helt enkelt å ta en halv dag fri fra jobb og ta barna ut av skolen. I dag var skolen stengt og Petter skulle ha nytt pass, så vi troppet derfor opp på passkontoret på politistasjonen i Sandvika.

Vi burde kanskje skjønt hvordan det ville gå allerede da vi så informasjonstavlen på vei inn. Den viste, som en ser på bildet til venstre, at datoen i dag er 05.05.2012 og klokkeslettet 09:25 (da bildet ble tatt var klokken egentlig 14:15). Da vi trakk kølapp viste det seg dessuten at det var omkring 100 personer foran oss i køen, og det gikk svært langsomt framover. Så langsomt at Budstikka skrev om det her, men det ser ut til å ha foregått på samme måte over hele landet, for eksempel i Mo i Rana, i Tromsø og i Ålesund.

Vel, vi hadde også et annet oppdrag i Sandvika og var borte i omtrent en time. Da vi kom tilbake til politistasjonen var det fortsatt rundt 40 foran oss i køen, men dette var jo klar fremgang og tente et håp om å bli ferdig innen rimelig tid. Dessverre skulle det ikke gå slik. Ting gikk etter hvert tregere og tregere i skrankene, før det til slutt stoppet helt opp og det ble informert om at it-systemet hadde sluttet å virke slik at de ikke fikk gjort noen ting. Da var det bare å reise hjem igjen etter å ha ventet i over to timer.

Man skulle kanskje tro at et passkontor kunne holde åpent, i hvert fall av og til, på tidspunkter der folk har mulighet til komme. Men slik er det ikke. Passkontoret i Sandvika stenger kl 13 på mandager, kl 14:30 på tirsdag, torsdag og fredag, og har "langåpent" til 16:30 på onsdag. Ikke veldig imponerende i en tid der regjeringen snakker stadig mer om brukerorientering av offentlige tjenester. I stedet for å advare folk mot å komme på dager det passer, kunne man jo for eksempel styrke bemanningen på en dag som var inneklemt mellom 17. mai og helg, der skolene var stengt og der man visste at det ville komme mange familier med barn som skulle ha pass til ferien. Eller hva med å ha kveldsåpent en dag i uken?

17. mai på Snarøya

Petter, Cathrine og Lisa venter på toget

Været ble heldigvis langt bedre enn værmeldingen, noe som også bidro til en flott markering av 17. mai her på Snarøya. Marianne er russ i år, og har ikke vært observert på over et døgn, men vi andre var som vanlig ute og så på toget gå forbi huset og fulgte det opp til Snarøya barneskole der selve arrangementet foregår hvert år.

17. mai er ganske store og velorganiserte greier på Snarøya, der hele nabolaget, både med og uten barn på skolen, kommer til skolen for å høre taler, spise pølser og kaker, synge Snarøyasangen og prate med naboer og venner. Det er foreldrene i 4. klasse som alltid har ansvaret, og det er en ganske stor jobb der alle må bidra for at det skal bli en suksess. Noe jeg tror vi som har vært med på å arrangere tidligere år er ekstra oppmerksomme på.

I år var arrangementet litt ekstra toppet ved at Maria Haukås Mittet sang både nasjonalsangen og "Hold On Be Strong" fra Grand Prix for fire år siden. Hun steppet inn på kort varsel for Helene Bøksle som skulle være der, men satt fast på en flyplass i utlandet. At arrangørene i år hadde fått med store navn som dette tror jeg har sammenheng med at Jan Fredrik Karlsen var blant foreldrene som stod bak arrangementet i år. Det satt i hvert fall en ekstra spiss på et godt gjennomført opplegg.

Eneste lille utfordring er at skoleplassen på Snarøya skole begynner å bli litt liten, etter all innflyttingen til Fornebu-området som har skjedd i det siste. Jeg tror vi opplever at prognosene for hvem som skulle flytte hit også har vist seg å være litt feil. Kommunale planleggere har nok regnet med at det ville være en stor overvekt av eldre mennesker som ville flytte ut villaer med eplehager og inn i nye og mer praktiske leiligheter, men det virker som det er flere småbarnsfamilier som kommer en det man har trodd. At det flytter inn både eldre og unge er flott for miljøet, men det krever noen tilpasninger - for eksempel at man må vurdere hvor man skal arrangere 17. mai når det kommer enda flere.

Kutt på seks milliarder?

adressa.no om kutt på 6 milliarder

Regjeringen la fram sitt reviderte budsjett for 2012 i dag. NTB var raskt ute med en melding om at det der gjennomføres kutt i statens utgifter på seks milliarder kroner. Nå er tydeligvis dette med oljematematikk ganske krevende, så selv næringslivsaviser gjenga denne NTB-meldingen om et slikt kutt. E24 skrev for eksempel:

"Regjeringen kutter 6 milliarder kroner i forhold til vedtatt statsbudsjett. Det er 16 milliarder mindre enn handlingsregelen tilsier."

Den siste setningen er riktig, men den første er bare tull. Det er ikke utgiftene som kuttes med seks milliarder, men det såkalte strukturelle oljekorrigerte underskuddet som reduseres med seks milliarder. Fordi det går godt i Norge øker andre statlige inntekter enn inntekter fra oljevirksomhet, noe som gjør at det trengs mindre oljepenger for å finansiere utgiftene. Dessuten har arbeidsløsheten gått ned og sykefraværet gått ned, noe som reduserer behovet for å bruke penger på disse områdene. Men dette er ikke det det samme som kutt.

En utmerket tabell som viser disse sammenhengene er tatt inn på side 33 i Revidert Nasjonalbudsjett 2012. Her vil en se at statens inntekter utenom petroleumsvirksomheten øker med hele 3.8 milliarder kroner. Utgiftene utenom petroleumsvirksomheten reduseres med 4,8 milliarder, der reduserte dagpenger til arbeidsledige utgjør en milliard og redusert sykefravær i følge proposisjonen om tilleggsbevilgninger utgjør reduserte kostnader på 2,6 milliarder kroner. Denne gunstige utviklingen i Norsk økonomi gjør at regjeringen ikke kutter, men foreslår en hel den nye utgiftsøkninger i revidert budsjett, og likevel er det oljekorrigerte underskuddet 8,6 milliarder kroner lavere enn i Statsbudsjettet.

I et Europa der mange land faktisk er i ferd med å kutte kraftig i budsjettene sine, er Norge det store unntaket. Den nominelle veksten i statsbudsjettet for 2012 i forhold til statsbudsjettet for 2011 er på utrolige 6,2 prosent. Eller som det heter i Finansdepartementets språkbruk:

"Den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter anslås til 3,1 pst. fra 2011 til 2012, jf. figur 3.2B. Dette tilsvarer 28,5 mrd. kroner og er ½ prosentenhet høyere enn gjennomsnittet for de siste 25 årene. Den nominelle veksten anslås til 6,2 pst., mens prisveksten er beregnet til 3,0 pst."

Vesten i statens utgifter er med andre ord svært høy og høyere enn gjennomsnittet de siste 25 årene. Man kan mene mye om både nivået og innretningen på statens pengebruk, men kutt er i hvert fall ikke et dekkende uttrykk når veksten i statens utgifter ligger langt over veksten i norsk BNP.

De virkelig store tallene i budsjettet er som følger: Statens inntekter utenom olje er på 865 milliarder. Statens utgifter utenom olje er på 976 milliarder. Det gir et underskudd for Norge uten olje på 111 milliarder. Men fordi oljen går med vanvittige 378 milliarder i overskudd er Norges samlede driftsoverskudd på 266 milliarder. I tillegg kommer finansinntektene fra pengene som er plassert i Petroleumsfondet på 115 milliarder. Sluttsummen blir pluss 381 milliarder (et tall som interessant nok er høyere enn overskuddet fra oljevirksomheten, noe som gjør at Norge i 2012 går litt i pluss også uten olje, men med petroleumsfond).

Norge er i internasjonal sammenheng i en veldig heldig og privilegert situasjon. Ikke bare har staten et enormt overskudd, men skatteinntektene går opp og arbeidsløsheten og sykefraværet går ned, klare tegn på en bedret økonomi. Tankekorset midt oppe i det hele må være at vi ikke klarer å bruke dette handlingsrommet bedre og vri mer av de rekordhøye utgiftene i retning av vekstfremmende formål som utdanning, forskning, entreprenørskap og innovasjonsfremmende investeringer.

Om sykehus, leger og informasjonsteknologi

Via en bra blogg fikk jeg nylig et tips om et fantastisk foredrag på YouTube om IT i helsesektoren. Ikke av den typen et departement eller direktorat holder om alt de planlegger å gjøre, men et foredrag om hvordan en sykehusleges hverdag ser ut i dag og hvordan denne legens teknologihverdag er helt forskjellig fra det medarbeidere i stort sett alle andre moderne virksomheter opplever.

Det er Linn Brandt ved sykehuset på Gjøvik som stiller spørsmål om hvorfor man ikke bruker mail og internett, ikke har tilgang til pasientopplysninger fra fastleger eller fra andre sykehus, ikke har tilgang til pasientens medikamenthistorikk, men printer ut skjemaer og sender dem med telefax og laster ned og printer ut veiledere som PDF-filer. Hun har også et par egenopplevde eksempler på hvordan personvern setter flere menneskeliv i fare i helsesektoren enn veldig mye annet. Dette er vel verdt å se:



Linn Brandt var også med i en artikkel i VG for et par år siden om utfordringer med IT-systemene i helsesektoren. Videoen over er for øvrig fra konferansen Healthworld 2011, en stor konferanse med en rekke ulike foredrag fra både myndighetene, helsesektorens aktører og IT-leverandørene. Mange av disse foredragene ble filmet og er lagt ut på YouTube av arrangøren IDG, slik at også andre kan ta del i denne kunnskapen.

Bortgjemte musikalske perler (6)

Blant de største innen norsk rock er naturligvis Jokke og Valentinerne, som hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. I den perioden ga de ut fem album: Alt kan repareres, Et hundeliv, III, Frelst! og Alt kan repeteres. Samtlige album er klassikere som det er vel verdt å ha i samlingen, og det aller meste bandet ga ut av låter er å finne på disse fem albumene.

En bra sang som imidlertid aldri ble utgitt på noe ordinært Jokke-album er St Olavs Plass 1, her i et klipp på YouTube:



Sangen kom ut i 1988 på samlealbumet Norske Utslipp, et støttealbum for miljøorganisasjonen Bellona, som var blitt etablert av Fredrik Hauge og Rune Haaland to år tidligere. Miljøsak og bærekraftig utvikling var stort på den tiden, og Bellona var de unge og handlekraftige som gjorde ting når andre bare pratet. De fikk med seg hele toppsjiktet i norsk musikkliv på denne platen, inkludert alle "de fire store", De Lillos, Dum Dum Boys, Raga Rockers og Jokke og Valentinerne. Men også mer etablerte stjerner som Ole Paus, Dollie, Anne Grethe Preus, Jørn Hoel og Åge Aleksandersen. Samt den noe mindre mainstream "Sissel Rønnbeck er en snegle" med Morten Jørgensen og Spekkhoggerne.

Hvorfor synger Jokke om adressen St Olavs plass 1? Det er adressen til Edderkoppen teater og hotellet Scandic Edderkoppen. Men på den tiden sangen ble skrevet het teatret ABC-Teatret og resten av huset det holdt til i var et hybelhus. I følge biografien Gutta bodde Joachim Nilsen der en periode, og det er sannsynligvis den enkle forklaringen på sangtittelen. Det har i hvert fall ikke noe med miljøvern å gjøre, men det er en bra sang. Og sangen er det mulig å få tak i. For selv om albumet Norske Utslipp ikke er å finne noe sted, så har et par samleplater med Jokke og Valentinerne, for eksempel den utmerkede dobbelt CDen Prisen for popen fra 2002, tatt med sangen St Olavs plass 1.

Om valgene i Hellas og Frankrike

Velgerne i Hellas og Frankrike sørget for at uken som gikk ikke akkurat ble noen opptur for eurosamarbeidet eller planene om å iverksette de tiltakene som må til for å redde de sør-europeiske økonomiene. Vinnerne ble populistiske politikere som forteller velgerne at det ikke er så farlig om staten bruker langt mer penger enn den har. En høyst bekymringsfull utvikling, med andre ord.

The Economist har en omfattende dekning av dette i dagens nummer, blant annet en svært god lederartikkel som advarer mot å gå vekk fra en holdning om at det må gjøres tøffe valg, og skli inn i en drømmeverden der man tror at ting kan løses enkelt. The Economist skriver:

"Now they have lurched into dreamland. France is the most obvious example. Mr Hollande is right that growth would transform Europe’s prospects, by making debt more manageable, restoring banks and curtailing unemployment. But that truth is undone by two falsehoods. Although he pays lip-service to fiscal consolidation, he has, above all, promised to spend and tax his way out of the crisis, leaving French voters with the fantasy that the rich can pay and that their own hardship will be limited. And he has told them that liberalism, privatisation and deregulation are to blame for Europe’s crisis: France is now committed to the idea of sheltering behind the very barriers to enterprise that have made its economy uncompetitive."

Jeg opplever at akkurat dette er det sentrale poenget nå. Det er ikke nødvendigvis det helt kortsiktige som er hovedproblemet, det kan godt hende at man skal øke pengebruken på enkelte områder, for eksempel på kunnskapsinvesteringer og på infrastruktur. Testen er om man samtidig, og på lengre sikt, klarer å gjennomføre de nødvendige reformere som tiltrekker seg private investeringer til næringslivet og oppmuntrer til mer entreprenørskap. Det er jo ikke vanskelig å bruke mer penger. Problemet er å gjøre de endringene som gjør at man kan finansiere en slik pengebruk på mellomlang og lang sikt. Faren er at valgene som nå er gjennomført reduserer viljen til å gjøre nødvendige reformer.

The Economist har i tillegg til lederartikkelen hele tre "briefings" om utviklingen i Europa akkurat nå, etter de to valgene: Et om konsekvensene av valget i Hellas for EUs redningspakke der, et om effektene av det som skjer i Hellas på de andre landene med størst problemer, særlig Irland og Portugal, og en artikkel om  konsekvensene av presidentvalget i Frankrike. Den siste konkluderer med at det mest sannsynlig er slik at den innkommende President Hollande og Angela Merkel vil finne ut av det med hverandre, Frankrike er tross alt ikke Hellas, og at mange av hans velgere derfor kan bli skuffet. Men det blir ikke så lett for Hollande å holde løftet om 60 000 nye lærerjobber og nedsatt pensjonsalder fra 62 til 60 år for noen grupper hvis han også skal lage et felles program med Merkel.

20 år siden Windows 3.1 ble lansert

Computerworld minner oss om at det nå er 20 år siden Windows 3.1 ble lansert av Microsoft. Egentlig skulle vel Windows 3.1 være en slags "bugfix" og litt oppgradering for å få Windows 3.0 fra 1990 mer stabil, men i realiteten ble det starten på det virkelig store gjennombruddet for Windows. Min første hjemme-PC kjørte Windows 3.1. Det var en steindyr bærbar PC fra Compaq med svart-hvit skjerm som jeg brukte til tekstbehandling og noen enkle spill.

Den versjonen av Windows 3.1 jeg husker aller best het Windows for Workgroups 3.11 og kom i 1993, en versjon av denne generasjonen Windows-programvare som også kunne brukes i nettverk (som den gang ikke var det samme som internett). Det var dette operativsystemet blant annet Stortinget tok i bruk da terminalene fra Norsk Data ble erstattet med PCer og alle representanter og ansatte måtte på Windows-kurs. På den tiden brukte jeg Windows for Workgroups 3.1 både på jobb og på den enkle hjemme PCen.

Nå var jo Windows 3.1 temmelig primitivt sett med dagens øyne, men den gang var dette et ganske fantastisk stykke programvare, der man brukte Apples ideer om grafisk brukergrensesnitt med vinduer og ikoner, men Microsoft gjorde det slik at det kunne brukes sammen med programvare fra andre leverandører og slik at det kunne brukes på alle slags PCer, enten de kom fra HP, Compaq, Toshiba eller IBM. IBM hadde for øvrig også sitt eget operativsystem som het OS/2, og som mange på den tiden mente var bedre og kanskje ville utkonkurrere Windows over tid, men mens Windows gjerne var forhåndsinstallert på PCer, måtte man kjøpe OS/2 separat. Dessuten var Microsoft flinke til å samarbeide med tredjepartsutviklere av både maskinvare og programvare. Slik ble OS/2 en parentes, selv om det i ulike versjoner var i salg helt til 2005.

Det som etter hvert skulle erstatte Windows 3.1 og få det til å se veldig gammeldags ut, var Windows 95, et nytt operativsystem fra Microsoft som lignet langt mer på dagens skrivebord. Med oppgavelinje nederst og startknapp nede i venstre hjørne. Men internett manglet fortsatt. Troen på internett var ikke større enn at man i Windows 95 hadde integrert programvare for å komme seg inn på The Microsoft Network (MSN), et oppringt nettforum som konkurrerte med Compuserve og America Online, men det var ikke med programvare for å komme seg på internett, som TCP/IP-støtte og en nettleser. De oppdaget nok raskt at det ikke var så lurt, for Windows 95 ble lansert i august 1995, to uker etter Netscapes spektakulære børsnotering som senere fikk æren for å utløse dot.com-bølgen.

I de påfølgende oppgraderingene kom både internettstøtte og en nettleser som het Internett Explorer. Og senere har vi fått Windows 98, Windows 2000, Windows XP, Windows Vista og Windows 7. Jeg tror jeg har brukt samtlige, og de har alle bygget på designet som kom i Windows 95. Men i år er det noe helt nytt på gang, Windows 8, som i følge Microsoft er Windows reimagined and reinvented. Det blir spennende å se hvor fornyet det er.

På landsmøte i Høyre

Høyres landsmøte på Flickr

Høyre hadde landsmøte i helgen og jeg var invitert dit på lørdag for å delta i et lunsjseminar i regi av utdanningsfraksjonen, om høyere utdanning og forskning. Det er alltid hyggelig å være på partilandsmøter. Man treffer mennesker som er så opptatt av samfunnet at de bruker en hel helg til å diskutere og utvikle politikk. Og mange av dem jeg traff på lørdag kjenner jeg jo fra før i ulike sammenhenger.

Partiene som har landsmøter  hvert år gjør gjerne landsmøtene sine i de årene det ikke er valg til en salgs politiske verksteder der man skolerer og diskuterer. Hos Høyre var lagt opp til flere parallelle diskusjoner, men ganske mange fant veien til dette seminaret. I panelet satt jeg sammen med ny KS-leder Gunn-Marit Helgesen, rektor Kristin Ørmen Johnsen ved Høyskolen i Buskerud og Kim Kantardijev som leder Norsk Studentorganisasjon. Debatten ble ledet på en utmerket måte av stortingsrepresentant Svein Harberg.

Med en slik sammensetning av panelet var ikke poenget å være mest mulig uenige, men å belyse utfordningene universitets- og høyskolesektoren står overfor fra litt ulike innfallsvinkler. Min jobb var derfor å trekke inn et næringslivs- og arbeidslivsperpektiv og særlig behovene det fremvoksende kunnskapsbaserte næringslivet har for relasjoner til universiteter som holder høy kvalitet på både utdanning og forskning. Jeg brukte mine tilmålte minutter til å snakke om tre ting vi bør være opptatt av å få til, og som vil gjøre at vi bruker ressursene bedre enn vi gjør i dag:

For det første bør vi sørge for at pengene som brukes til forskning ved universitetene faktisk resulterer i forskningsresultater. I dag er det slik at ansatte forskere normalt både skal undervise og forske, og får ressurser i form av tid til å gjøre begge deler. Men det er ikke alle universiteter som krever at det skal leveres resultater for å få penger og tid til å forske. En undersøkelse ved universitetet i Tromsø i 2011 viste at 20 prosent av forskerne ikke hadde oppnådd et eneste publikasjonspoeng i løpet av fire år. Noen institusjonsledelser har begynt å styre forskningstiden som tildeles, slik at de som produserer mest får mest ressurser. De lederne som på denne måten bidrar til at vi får mer ut av de ressursene vi bruker på forskning i Norge fortjener full støtte.

For det andre kan det være et poeng å gjøre noen justeringer i finansieringssystemet for å bidra til at det i enda større grad fremmer det vi ønsker - utdanning og forskning av høyere kvalitet. Jeg mener for eksempel at den resultatbaserte forskningskomponenten burde økes. I dag er det slik at når summen av all studentproduksjon i Norge øker, så øker pengene staten bruker til undervisning. Forskning er derimot et nullsumspill. Selv om alle forsker mer enn før blir det likevel ikke mer penger totalt, Bare de som øker mer enn gjennomsnittet får økte bevilgninger. Man burde også gjøre basisbevilgningen, som i dag er et resultat av historiske tilfeldigheter, til et mer strategisk redskap som bidrar til å finansiere opp fagområder og satsinger som man er spesielt opptatt av å utvikle, som teknologi- og realfag.

For det tredje mener jeg at en forutsetning for å ha flere universiteter er at vi får mer distinkte universiteter, og ikke flere mindre kopier av "breddeuniversitetene" i Oslo og Bergen. Vi trenger ikke enda flere steder som i beste fall tilbyr utdanningsprogrammer som holder et gjennomsnittsnivå på områder der det er mer enn nok tilbud i Norge allerede. Det vi trenger er distinkte og tydelige institusjoner som tør å gjøre noe annet en det alle andre gjør. En aktør kunne for eksempel ha ambisjoner om å være et verdensledende forskningsuniversitet, og konsentrere seg om tilby høyere grads-utdanning til de beste lavere grads-studentene fra andre universiteter i og utenfor Norge. Et annet universitet kan ha en ambisjon om å være best til å utdanne til velferdsstatens behov for helse- og omsorgskompetanse, og bygge opp en forskningsportefølje som støtter opp en slik ambisjon.

En tredje institusjon kan ha ambisjoner om å være en fortrukket innovasjonspartner for næringslivet i regionen, og vil derfor være opptatt av å utvikle forskning og utdanning som skjer i et nært samspill med bedrifter. En fjerde  institusjon kan ha som ambisjon å være en foretrukket leverandør av etter- og videreutdanning som er tilpasset arbeidslivets kompetansebehov og organisert slik at det kan kombineres med det å være i arbeid. Vi har behov for alle fire typer institusjoner, og kanskje noe ytterligere varianter, men ingen enkelt institusjon kan klare å være ledende på alle områder samtidig. Derfor må politikken bidra til at institusjonene tør å tydeliggjøre sine prioriteringer og strategier, ikke til at alle blir kopier av hverandre.

Frøken Norge - Abelias årskonferanse 2012

Abelia skal ha årets årskonferanse 6. juni på nye Quality Hotel Expo på Fornebu, fra lunsj og utover. Konferansen har fått navnet "Frøken Norge", med undertittelen "om attraktivitet, kompetanse og endringsvilje". I forbindelse med markedsføringen av konferansen har noen flinke folk i Citomedia laget denne lille filmen for oss:

Den globale konkurransen blir stadig hardere, noe Arne Jon Isachsen og Amir Sasson skal beskrive for oss på begynnelsen av konferansen. Det gjør at Frøken Norge må være mer opptatt av hvordan hun skal være attraktiv nok. Og som alltid i Abelia, nesten uavhengig av hva spørsmålet er, så er svaret mer kompetanse, enten det er snakk om et land eller en region som skal trekke til seg arbeidsplasser, en bedrift som skal lykkes i konkurransen eller et individ som skal finne ut hva man gjør når endringene kommer stadig fortere.

Del   2 handler om hvordan bedrifter kan bygge mer kunnskap, kreativitet og innovasjonsevnen, og hva som egentlig skal til for å bli mer attraktive. Sesjonen har fått tittelen "Skjønnhet kommer innenfra", og Frøken Norges utfordring beskrives slik i denne delen av programmet:

"Frøken Norge innser at kompetanse er den eneste måten hun kan bli attraktiv på. Kunnskap og ideer vil spres og deles på andre og flere måter enn før. Hun trenger medarbeidere med kompetanse som stadig videreutvikles. Hun må kunne tiltrekke seg de mest talentfulle kunnskapsarbeiderne – fra hele verden. Hun må utnytte den innovasjonskraften som ligger i tette relasjoner mellom kunder, leverandører og kunnskapsmiljøer. Er lille Frøken Norge villig til å gjøre det som kreves av henne?"

I denne delen av programmet skal jeg lede en samtale med noen svært spennende personer som med litt ulike innfallsvinkler har synspunkter på temaer som kreativitet, innovasjon, omstilling og konkurranse. Vi skal blant annet snakke om hva som vil kreves av virksomheter som ønsker ål lykkes når ting går fortere og konkurransen blir hardere. Jeg tror det kan bli veldig interessant.

Som en ser av programmet begynner vi med det store og globale bildet, beveger oss videre til hva som vil kreves av ledere og ansatte i den enkelte bedrift, og ender opp med å reflektere over prestasjoner på individnivå. Hva er det Frøken Norge selv må gjøre for å kunne lykkes i en verden der kunnskap, kreativitet og innovasjon betyr mye mer enn før? Konferansen er åpen for både medlemmer av Abelia og andre, og melde seg på kan man gjøre her.