Chaffeys blogg

Det norske arbeidsmarkedet

2012-02-01T23:54:00.001+01:00

Statistisk Sentralbyrå publiserer hvert eneste kvartal en såkalt arbeidskraftundersøkelse, en oversikt over hvor mange som arbeider i Norge og hvilke næringer de jobber i. Nå endrer naturligvis ikke dette seg dramatisk fra kvartal til kvartal, men det skjer faktisk en del interessante endringer det kan være verdt å følge med på.

Ser vi på totaltallene og sammenligner fjerde kvartal 2011 med fjerde kvartal 2010, kan vi konstatere at både befolkningen og antall sysselsatte har økt:

"Fra 4. kvartal 2010 til 4. kvartal 2011 økte befolkningen i alderen 15-74 år med 63 000 personer. Befolkningsveksten fordelte seg med 46 000 flere sysselsatte, 5 000 færre arbeidsledige og 22 000 flere utenfor arbeidstyrken. 71,3 prosent av befolkningen var i arbeidsstyrken (sysselsatte + arbeidsledige), dette er omtrent den samme andelen som året før. Blant dem som var utenfor arbeidsstyrken, var det en klar vekst i alderspensjonister, noe som skyldes at antallet personer i de eldste aldersgruppene er i vekst. Det var også flere under utdanning i aldersgruppen 20-24 år."

Ser vi litt nøyere på tabell 11 kan vi se hvordan de totalt 2 562 000 sysselsatte fordeler seg på ulike næringer. Størst er helse og sosialtjenester med 554 000 sysselsatte, opp fra 536 000 et år tidligere. Allerede før eldrebølgen slår inn for fullt er det kraftig vekst i antall ansatte i helse og omsorgsvirksomheter, og alle prognoser forteller at denne kraftige veksten vil fortsette i årene som kommer. Nå må det også legges til at tallene viser antall sysselsatte og ikke antall årsverk. I helse og omsorgsektoren er det mange som jobber deltid, slik at gjennomsnittlig antall ukeverk på 37,5 timer i fjerde kvartal i denne sektoren var 388 000.

Nest største næring målt i antall sysselsatte er varehandel og motorvognreparasjoner, med 352 000. Deretter kommer industrien med 237 000, undervisning med 214 000 og bygg og anlegg med 194 000. Bygg og anlegg har kraftig vekst de siste året, opp fra 176 000, de øvrige næringene er nokså stabile.

Hvor er så alle de ansatte i de fremvoksende kunnskapsbaserte tjenestenæringene som Abelia stadig fremhever at er blitt så mange? Kunnskapsnæringen er der, riktignok delt inn på en litt annen måte enn Abelia pleier å gruppere dem, hos SSB er de fordelt på flere betegnelser. Vi finner kunnskapsbedriftene finner vi innenfor teknisk tjenesteyting med 159 000 sysselsatte, informasjon og kommunikasjon med 96 000, finansierings og forsikringsviksomhet med 51 000, samt deler av kategorien forretningsmessig tjenesteyting på 95 000. Og her i Norge er naturligvis også mye av industrien svært kunnskapsintensiv.

I tillegg er det mange private kunnskapsbedrifter innenfor kategoriene undervisning og helse og sosialtjenester, selv om begge disse næringene har enda flere offentlige aktører. For en mer utførlig gjennomgang av hvordan en kan avgrense kunnskapsnæringen, basert på EUs definisjoner, kan Abelias konjunkturbarometer fra juni 2011 anbefales. Abelia har helt nylig også laget en egen rapport om konsulentbransjens betydning og størrelse som heter Konsulentbransjen - en forutsetning for et kunnskapsbasert Norge, der en kan se at det er blitt hele 71 000 sysselsatte i konsulentbransjene.

Oppsummert kan vi si at det norske arbeidsmarkedet ser rimelig bra ut, sysselsettingen øker i takt med befokningsveksten og arbeidsløsheten er lav. De to næringene som har vokst klart mest det siste året er helse og omsorg og byggenæringen. Hvis jeg skal peke på et mulig tankekors må det være at kunnskapsnæringene ikke vokser like mye, men at den kraftige veksten vi hadde for noen år siden ser ut til å ha avtatt. Dersom vi skal beholde norsk konkurranseevne og være i stand til å finansiere velferdsytelser er det viktig at denne delen av næringslivet fortsetter å vokse.

Hvor mye er Facebook verdt?

2012-01-31T22:59:00.000+01:00

Hegnar Online om Facebook

Facebook skal snart på børs, og i følge flere medier er det mulig de skal sende inn de nødvendige dokumentene til SEC allerede denne uken. Det blir garantert en av historiens mest medieomtalte børsintroduksjoner når det skjer. Men hvor mye er Facebook egentlig verdt? Og hvor stor er Facebook i forhold til andre bedrifter vi kjenner?

Noe av problemet med slike verdivurderinger er at de naturligvis må ha et blikk på dagens omsetning og overskudd, som for Facebooks vedkommende fremdeles er på et relativt beskjedent nivå i forhold til de virkelig store bedriftene i verden. Og de er fortsatt bare 3000 ansatte. På den annen side er Facebook verdens best besøkte nettsted og har 850 millioner brukere. Utnyttet på riktig måte kan det gi muligheter for noen virkelig store inntekter i fremtiden. Men hva er markedet villig til å prise en slik mulighet til i dag?

Det nøyaktige svaret på det kommer gjennom en børsnotering. Markedsverdien til en børsnotert bedrift er rett og slett aksjekursen multiplisert med antall aksjer. Den markedsverdien på Facebook som nå antydes i ulike medier, blant annet i Wall Street Journal, Washington Post og The Guardian, er 75-100 milliarder dollar. Washington Post har sett litt på hvor mye dette er i forhold til en del andre kjente bedrifter. Det er for eksempel mer enn Disney som er verdt $70 mrd og sammenlignbart med Amazon som er verdt $88 mrd. Dersom Facebook blir verdsatt til $100 milliarder vil det være den samme markedsverdi som McDonalds.

En verdi på mellom 75 og 100 milliarder dollar vil også være betydelig mer enn de $23 mrd Google ble verdsatt til da de gikk på børs i 2004, i en annen mye omtalt børsnotering. Da Netscape hadde sin legendariske IPO i august 1995, en begivenhet som fikk hovedæren for å ha satt i gang dot.com-boblen, var selskapet bare verdt $2,9 mrd ved slutten av første handledag. Sammenlignet med dette er Facebook veldig stort.

Holder vi oss til dot-com tiden og ser på en annen stor begivenhet, AOLs oppkjøp at Time Warner for $167 mrd (Time Warner er verdt $37 mrd i dag), så virker ikke prisingen av Facebook fullt så ekstrem. Og i forhold til USAs aller største teknologiselskaper vil Facebook med en markedsverdi på $100 mrd fortsatt fortsatt være lillebror. Google er i dag verdt $188 mrd, IBM $226 mrd, Microsoft $248 mrd og Apple hele $425 mrd. Apple er nå det mest verdifulle selskapet i verden, foran Exxon som er verdt $402 mrd.

Jeg ser at Hegnar Online også gjør en sammenligning mellom Facebook og de største selskapene på Oslo Børs, og det er jo interessant. Statoils markedsverdi er i dag 80 milliarder dollar, akkurat der man tror Facebook kan havne. Ingen andre norske bedrifter er i nærheten av en slik markedsverdi, Telenor er for eksempel verdt $26 mrd og Norsk Hydro er verdt $11 mrd. Målt i omsetning er bildet helt annerledes, her har Facebook en lang vei å gå. Jeg ser The Guardian skriver at reklameinntektene til Facebook er anslått til 7 milliarder dollar i 2013. Det er i så fall under en tidel av Statoils omsetning og under halvparten av Telenors. Men aksjekurser og markedsverdier handler først og fremst om forventninger. I dette tilfellet er de åpenbart svært høye.

SSB om innovasjon i norsk næringsliv

2012-01-30T23:54:00.000+01:00

Statistisk Sentralbyrå har publisert en ny statistikk om innovasjonsaktiviteten i norske bedrifter under overskriften "Færre innovatører i norsk næringsliv". Undersøkelsen blir gjort annenhvert år og viser en nedgang i innovasjonsaktiviteten i næringslivet. SSB skriver på websiden:

"Andelen norske foretak som introduserte produkt- eller prosessinnovasjoner i perioden 2008 til 2010 gikk ned med 3 prosentpoeng i forhold til forrige undersøkelse (2006-2008). Resultatene fortsetter en trend med synkende andel innovative foretak fra de to foregående undersøkelsene."

Når det gjelder hvilke typer innovasjoner bedriftene satser på skriver SSB:

"I næringslivet sett under ett introduserte 24 prosent av foretakene i undersøkelsen nye eller vesentlig forbedrede produkter og/eller prosesser (PP-innovasjoner) i løpet av treårsperioden 2008-2010. 19 prosent av foretakene introduserte produktinnovasjoner, mens 13 prosent introduserte nye prosesser. 9 prosent av foretakene hadde innovasjoner innenfor begge disse områdene. I tillegg rapporterer 5 prosent av foretakene at de har pågående innovasjonsprosjekter eller hadde avbrutt slik aktivitet i løpet av perioden uten at det resulterte i innovasjon i foretaket. I tillegg til produkt- og prosessinnovasjoner introduserte 20 prosent av foretakene organisasjonsmessige innovasjoner og 21 prosent markedsinnovasjoner i perioden 2008-2010."

Det er en del ulike tabeller nederst på nettsiden som viser hvor høy innovasjonsaktivitet det er i bedrifter av ulik størrelse, innenfor industri og tjenestesektor, og i hvor stor grad disse ulike kategoriene av bedrifter satser på produktinnovasjon, prosessinnovasjon, bruk av patenter, organisatorisk innovasjon eller markedsinnovasjon. Det er også egne tabeller som ser på i hvor stor grad bedrifter samarbeider med andre i sine innovasjonsprosjekter og hvem de i så fall samarbeider med.

Et hovedfunn er at andelen bedrifter som driver med innovasjon har gått en del nedover de siste årene. Om det virkelig er tilfelle, og for eksempel skyldes finanskrisen, eller om det er bedriftene som har lagt listen høyere enn før når det gjelder hva de regner som innovasjon, er vanskelig å vite helt sikkert. Mest sannsynlig er det reelt at det er en viss nedgang i andelen bedrifter som har drevet med konkrete innovasjonsaktiviteter.

En annen interessant oversikt er tabellen som viser hvem bedriftene samarbeider med om innovasjon. Blant de bedriftene som rapporterer at de har innovasjonsaktiviteter gjør 28 prosent (men en langt høyere andel blant de store bedriftene) dette i samarbeid med andre, noe som er en nedgang med en tredjedel i forhold til forrige måling. Blant de som samarbeider med andre er det imidlertid økning i antall forskjellige samarbeidspartnere. De som samarbeider med andre om innovasjon samarbeider oftest med leverandører og kunder, men mange samarbeider også med forskningsinstitutter og universiteter.

Man skal nok være forsiktig med å spekulere alt for mye på hva som ligger bak disse samarbeidstallene, men det kan virke som at mens det totale antallet bedrifter som oppgir at de driver med innovasjon synker, er det slik at de som driver mest med innovasjon har stadig flere samarbeidspartnere. Kanskje er dette to motsatte måter å reagere på vanskeligere økonomiske tider. Noen bedrifter reagerer med å kutte ut innovasjonsaktiviteter helt. De mest innovative velger å fortsette, men reduserer risikoen ved å gjøre mer i samarbeid med partnere og ved deltagelse i mer åpne innovasjonsprosesser.

Mikke Mus møter Joy Division

2012-01-29T12:53:00.001+01:00

Det virket sikkert som en morsom og litt ironisk idé. Svartkledde og depressive post-punkerne, selv de de som hører på Joy Division, The Cure og Bauhaus, har jo for lengst fått barn og vært igjennom både Askepott og Løvenes Konge, og mange har nok besøkt Disney World også. Dessuten tilhører man jo den ironiske generasjonen, så kombinasjonen Joy Division og Mikke Mus er fullt håndterbar.

Det var vel slik noen hos Disney tenkte da de designet en ny Mikke Mus t-skjorte med et design bygget på Joy Divisions legendariske album Unknown Pleasures. Denne nye t-skjorten ble lagt ut for salg på Disneys nettbutikk i midten av januar for $24,95, og fikk selvsagt umiddelbart en del oppmerksomhet i musikkpressen, som syntes dette var nokså merkelig. Rolling Stone skrev:

"Proving that the line separating art and commerce has eroded to an absurd point, Mickey Mouse is now taking cues from Ian Curtis. Or rather, Disney is taking cues from Peter Saville, the graphic design icon who created Joy Division's classic "waveform" cover for 1979's Unknown Pleasures. As more informed fans may know, the cover actually references CP 1919 – the first-known radio pulsar captured in space in 1967. Saville's abstract design, which represented a new touchstone for postmodern ideals at the time, has become ubiquitous over the decades. Enough so to enter the Disney kingdom."

Nå er det ikke sikkert noen hos Disney egentlig hadde hørt så nøye på tekstene til Joy Division. Hadde de hørt etter ville de nok funnet ut at avstanden mellom The Magic Kingdom og Joy Divisions versjon av Manchester på slutten av 70-tallet er veldig stor. Mens Disney er opptatt av at det alltid må være en lykkelig slutt, var det ikke mye lykkelig over Joy Division, og i hvert fall ikke på slutten. Financial Times fanget også opp denne saken og skriver:

"When you think of Walt Disney, you might think of all things sunny and wonderful, childhood dreams, fairies and innocence. At any rate, you are unlikely to think of the angst-ridden, bass-heavy, industrial sound of Manchester band Joy Division – named after the prostitution wing of a Nazi concentration camp. The band’s lead singer, Ian Curtis, suffered from depression and killed himself."

Etter å ha tenkt seg om et par dager fant Disney ut at dette ikke passet så godt sammen med profilen deres likevel, og trakk t-skjorten fra butikkene. Men på eBay får man fortsatt tak i den.

Albumet Unknown Pleasures er for øvrig, i følge min subjektive vurdering og naturligvis preget av at min egen musikalske oppvåkning foregikk nettopp på den tiden, et av de beste albumene som noen gang er laget. Det inneholder sterke enkeltlåter som Day of the lords, New Dawn Fades, She's lost control og Shadowplay, men fremfor alt utgjør albumet en veldig sterk helhet. Men det passer ikke for alle. Som soundtrack til Disney fungerer det ikke i det hele tatt.

Noen skandale er det imidlertid ikke snakk om. De gjenværende medlemmene av det oppløste Joy Division har aldri vært fremmede for nye og lett bisarre koblinger selv, også ting som har irritert gamle fans. Da Joy Division ble oppløst oppstod New Order, et band som blant annet preget dansegulvene med Blue Monday og laget World in Motion (inkludert "John Barnes rap") som offisiell VM-sang for Englands fotballandslag i 1990. I en slik kontekst er ikke Mikke Mus spesielt oppsiktsvekkende.

En time ny video hvert sekund

2012-01-27T19:44:00.003+01:00

YouTube feirer at de har nådd en ny milepæl. Det lastes nå opp en time med ny video hvert sekund. Som tilsvarer ti år med video hver dag. Eller 100 år med videoinnhold i løpet av ti dager. Her er en video, naturligvis på YouTube, som illustrerer poenget:

Det er formidable mengder film. Og det er ikke mer enn litt under syv år siden den første videoen ble lastet opp. Den heter "Me at the Zoo" og ble lastet opp 23. april 2005. I anledning at det nå blir lastet opp en time video hvert sekund har YouTube også laget en nettside, www.onehourpersecond.com, for å ytterligere understreke poenget.

Jeg blogget om "Hvor stort er YouTube" i november 2009. Da var det en stor nyhet at det ble lastet opp 20 timer video hvert minutt på YouTube. I dag er det økt til 60 timer video hvert minutt, en tredobling på litt over to år.

Universitetsforskere arbeider ikke mer enn før

2012-01-26T23:54:00.000+01:00

Det er det siste tiåret gjennomført reformer innenfor høyere utdanning som krever en tettere oppfølging av studentene. Skal man tro en del kronikkskrivende professorer og deres fagforeninger fører dette, i tillegg til at det angivelig også er innført en rekke nye skjemaer og tidkrevende byråkratiske ordninger, til at de må jobbe stadig mer. Påstanden er gjerne at byråkratiet og kravene til undervisning gjør at det blir stadig mer å gjøre, men mindre tid til forskning.

Derfor er det interessant at når Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har undersøkt universitetsforskernes arbeidstid og sammenlignet situasjonen i 2010 med situasjonen i 2000, så viser det seg at den totale arbeidstiden er den samme. Tiden som brukes på forskning er den samme, tiden som brukes på undervisning er den samme og tiden som brukes til faglig veiledning er den samme. Det brukes litt mer tid på utadrettet aktivitet, det har økt fra 7 til 10 prosent av arbeidstiden, mens tiden som brukes på administrasjon faktisk har gått ned fra 17 til 12 prosent, og det meste av dette er administrative ting knyttet til faget. Bare fire prosent av tiden brukes på ikke-faglige administrative oppgaver.

Dette er et resultat som ser ut til å glede både Kunnskapsdepartementet (som har kommentert det i en pressemeldig her) og Forskningsrådet (som har kommentert det her). Dessuten har statsråd Tora Aasland blogget om "paradokser om forskeres arbeidstid" her.

Selve rapporten er på 110 sider og er til dels ganske interessant lesestoff. Universitetene og høyskolene sliter åpenbart med en del problemer knyttet til arbeidstid og tidsbruk, men det er i stor grad andre utfordringer enn de det ropes høyest om i den offentlige debatten. De tingene det klages mest over er i stor grad myter, for eksempel det at stadig mer tid brukes til administrativt arbeid som ikke er faglig relevant. Eller at universitetsforskere jobber så mye på grunn av kravene til undervisning. Tallmaterialet viser veldig tydelig at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mye forskere underviser og hvor mye de jobber totalt:

"Det ser altså ikke som de som underviser mye også arbeider mye målt i timer; blant dem som arbeider mer enn 55 timer i uka oppgir langt de fleste en undervisningsandel som ikke overskrider 39 prosent av arbeidstiden. Omvendt ser det ut til at jo kortere arbeidsdag man har jo mer preget av undervisning er arbeidsdagen."

Det er derimot en veldig klar sammenheng mellom hvor lang totalarbeidstiden er og hvor mye tid den enkelte bruker på forskning. De som har lange arbeidsuker og jobber kvelder og helger publiserer også mye:

"På bakgrunn av våre tall kan vi bare slå fast at lange arbeidsdager med arbeidsinnsats ut over normalarbeidsdagen en et viktig premiss for å lykkes på publiseringsfronten. i universitets- og høyskolesektoren. Slaget om karrieren i denne sektoren står utenfor normalarbeidsdagen."

Totalarbeidstiden som oppgis av de som har svart i denne undersøkelsen er nokså høy, 46,7 timer i uken. Det er samme arbeidstid som i 2000. På spørsmål om hvorfor de jobber så mye er de klart dominerende årsakene faglig engasjement og faglige forpliktelser, med over 80 prosent andel på begge. At man jobber mer på grunn av forventninger fra ledelsen oppgis bare av 30 prosent.

Det virker ikke som om mye arbeid i seg selv oppleves som et veldig stort problem, det er i stor grad selvvalgt og begrunnet i faglig interesse og ambisjoner. Det som derimot oppleves som et problem av mange er en dårlig planlagt og tilrettelagt arbeidssituasjon i forhold til mer sammenhengende tid til forskning. Det er også upopulært når det innføres tidsregistreringssystemer, spesielt hvis de ikke kan brukes til å registrere den reelle arbeidstiden. Slike utfordringer er ikke først og fremst et resultat av for mye byråkrati, slik mange i sektoren ser ut til å tro, men et resultat av for lite ledelse.

Det kan også virke som om arbeidsbyrden ved universiteter og høyskoler er svært ujevnt fordelt. Det er ikke slik at de som forsker mye underviser mindre og omvendt. De som er produktive forskere bruker ofte også mest tid på studenter og på formidling. Forbausende mange forskere publiserer ingen ting, selv om de får både lønn og tid satt av til å forske. Det er et lederansvar å passe på at ingen ansatte jobber uforsvarlig mye. Men det er også et lederansvar å passe på at det blir levert resultater og at de som er ansatt for å drive med forskning og undervisning faktisk gjør det de er betalt for å gjøre. Rapporten fra AFI er en nyttig kunnskapsplattform når man skal ta tak i disse utfordringene.

Debatten om et kunnskapsbasert Norge

2012-01-25T23:43:00.000+01:00

Et Kunnskapsbasert Norge

Det har vært solid mediedekning om rapporten om Et Kunnskapsbasert Norge både før, under og etter konferansen på BI i forrige uke. Flere har brukt den som utgangspunkt for innsiktsfulle kommentarartikler, blant annet Hans Henrik Ramm som skriver om de norske smaragdene i Offshore.no.

Jeg vil nok anbefale at de som har tenkt å kommentere forskningsprosjektet å følge Ramms eksempel og lese boken først (den kan kjøpes her på nettstedet til Universitetsfolaget), setter seg inn i hva rapporten sier om kunnskapsklynger i Norge og forholder seg til de forslagene som faktisk er lagt frem av forfatterne. Jeg synes dagens lederartikkel i Dagens Næringsliv har en god kommentar til innholdet i rapporten, inkludert en visitt til noen som har kritisert rapporten for ting som ikke står der:

"Dersom en ser på de konkrete forslagene til Reve og Sasson, er det imidlertid ikke statlig eierskap, eller spesifikk næringsstøtte, som er deres hovedanliggende. De argumenterer blant annet for at politikerne – gjennom skattesystemet – bør legge til rette for økte investeringer i kunnskap og innovasjon i alle næringer. Det er temmelig langt unna Giskes Kina-drømmer. Og det er absolutt verd å vurdere. Jo større avstanden blir mellom kostnadsnivået i Norge og kostnadsnivået hos handelspartnerne, desto viktigere blir kunnskap som konkurransefaktor."

Det klareste budskapet i rapporten er at uansett hvilken næring det snakk om så må det være en del forutsetninger til stede for at den skal være konkurransedyktig internasjonalt, og at de viktigste av disse har med kunnskap å gjøre. Boken går igjennom hvordan ulike næringer er posisjonert langs disse dimensjonene, men i stedet for å plukke vinnernæringer blir næringspolitikkens misjon å bidra til at de kunnskapsmessige forutsetningene for å utvikle næringslivet styrkes, blant annet gjennom utdannings- og forskningspolitikken. Helt næringnøytral kan ikke en slik politikk være. Noen næringer er mer kunnskaps- og forskningsintensive enn andre, og vil tjene på at forskning og kunnskap prioriteres høyere. Dessuten er Norge et for lite land til å ha store forsknings- og innovasjonssatsinger på alle områder samtidig. Man er nødt til å gjøre noen prioriteringer.

At olje/gass, maritim sektor og sjømatnæringen trekkes frem som svært vellykkede norske klyngenæringer er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Alle som studerer norsk næringsliv vil raskt oppdage at vi er verdensledende innenfor disse områdene. Det Et Kunnskapsbasert Norge derimot tydeliggjør på en veldig god måte er betydningen av det rapporten kaller de komplementære kunnskapsnæringene. Det er tre næringer, finansnæringen, it-næringen og den kunnskapsintensive tjenestesektoren som trekkes frem som viktige og voksende næringer med svært høy verdiskaping, men næringer som samtidig også er helt avgjørende for at de norske klyngenæringene lykkes globalt.

En fremtidsrettet næringspolitikk må derfor være særlig opptatt av å styrke den kunnskapsintensive teknologi- og tjenestesektorens rammebetingelser. Det er bra for konkurransekraften til tradisjonelt sterke norske næringer som oljeindustrien og sjømatindustrien at det satses på kunnskap. Men først og fremst betyr en sterk og attraktiv kunnskapstjenstesektor at vi blir mindre sårbare, mindre anvhengig av enkeltnæringer og bedre i stand til å håndtere de omstillingene som nødvendigvis må komme fremover.

Sosialdemokratisk nedtur i Norden

2012-01-23T23:52:00.002+01:00

Politiken: Siste meningsmålinger i Danmark

Arbeiderpartiets sosialdemokratiske søsterpartier sliter kraftig i alle våre naboland. Problemene ser ut til å ramme sosialdemokratene uavhengig om de er i regjering eller i opposisjon. Partier til venstre for sosialdemokratene ser ikke ut vil å tjene på dette, de har for tiden minst like store problemer som sosialdemokratene har.

I Finland var det første runde i presidentvalget søndag. Den konservative kandidaten Sauli Niinistö fikk 37 prosent av stemmene og er stor favoritt til å vinne i andre runde. Kampen om å gå videre til andre runde stod mellom den grønne kandidaten Pekka Havisto og Centern sin kandidat, superveteran og euromotstander Paavo Väyrynen, der Havisto fikk litt flere stemmer og gikk videre. I Finland har det vært sosialdemokratisk president sammenhengende helt siden 1982, men nå fikk tidligere statsminister Paavo Lipponen bare 6,7 prosent av stemmene og kom på en katastrofalt svak 5. plass.

I Sverige har det nå vært borgerlig regjering siden 2006 etter to borgerlige valgseire, men i stedet for å utnytte finanskrisen til å vinne oppslutning for en annen politikk, har sosialdemokratene gått fra krise til krise og kastet to partiledere. I helgen måtte Håkan Juholt gå av, en mann som neppe burde vært partileder i det hele tatt. Ved siste valg i 2010 hadde de to store partiene 30 prosent oppslutning hver og for sosialdemokratene var dette det dårligste resultatet siden 1911. I følge Aftonbladets siste måling for noen dager siden har sosialdemokratene bare 23,6 prosent. Moderaterna har 32,2 prosent.

Aller mest interessant er kanskje utviklingen i Danmark der sosialdemokratene fikk regjeringsmakten og statsministeren etter valget i 2011, riktignok etter å ha gjort sitt dårligste valg siden 1905, med 24,8 prosent. De siste meningsmålingene (grafen over) viser at blå blokk har en solid ledelse på rundt ti prosentpoeng over rød blokk og at sosialdemokratene bare har 21,6 prosent oppslutning. Venstre har 34,6 prosent. Man må vel si at den rød-grønne regjeringen har hatt en svært tøff start, og særlig SF har hatt et møte med de politiske realitetene i regjering som har har vært brutal.

Siste brøler var da SFs parlamentariske leder plutselig ville endre navnet på Kirkeministeriet til Ministeriet for Livsanskuelser. Tidligere statsminister Poul Nyrup Rasmussen raser fordi regjeringen nå argumenterer mot å innføre en skatt på internasjonale finanstransaksjoner. Skatteminister Thor Möger Pedersen fra SF får ros fra den konservative tankesmien Cepos, noe han neppe er særlig glad for, fordi han har lagt fram en skattereform som skal gjøre det mer lønnsomt å arbeide, mens den ikke gjør noe for å omfordele til de fattigste. Og SFs partileder Willy Søvndal blir kritisert for alt mulig, for eksempel at han ikke kan knyte slips og at han snakker en veldig spesiell variant av engelsk, i hvert fall til å være utenriksminister. I øyeblikket er det slik at SFs problemer også ser ut til å ramme sosialdemokratene, begge partier har tapt siden valget.

Interessant nok sliter også Labour i Storbritannia med oppslutning selv om de nå er i opposisjon til en konservativ-liberal koalisjonsregjering som gjennomfører ganske store kutt i offentlige budsjetter. I UK har nå de konservative 41 prosent, mens Labour har 36 prosent i følge siste meningsmåling fra YouGov. Det ville gitt rent konservativt flertall. Ed Milibands lederperiode har vært alt annet enn lykkelig for partiet. Nå er det bare et lite mindretall av partiets egne velgere som sier at de tror han kan bli en god statsminister.

Norge er i denne sammenhengen et annerledesland. Siste målinger i Norge gir AP en oppslutning på omlag 34 prosent, noe som er svært høyt i forhold til våre naboland. Også her er det borgerlig ledelse på meningsmålingene for tiden. men såpass knapp at alt er mulig ved valget om et og et halvt år.

Problemet med statskapitalisme

2012-01-21T23:55:00.000+01:00

Statlig eierskap har noen problematiske sider, i hvert fall når stater prøver seg på eierskap i bedrifter som opererer i konkurranseutsatte sektorer og konkurrerer med private bedrifter. Da blir statlig eierskap noe annet enn å eie og drive velferdstjenester, det handler i stedet om det The Economist i siste nummer kaller "statskapitalisme".

At denne formen for statlig eierskap kan være krevende å håndtere har vi fått demonstrert med all tydelighet de siste par ukene her hjemme i diskusjonen mellom Trond Giske og Telenors styreleder Harald Norvik. Akkurat hva det er som er problematisk med å prøve å påvirke Telenor politisk til å handle i strid med selskapets forretningsmessige interesser beskriver Tom Therkildsen, tidligere statssekretær hos Jens Stoltenberg i Finansdepartementet og på Statsministerens kontor, i et svært godt blogginnlegg om "Giske vs Norvik". Han skriver blant annet:

"Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser."

Dette gjør det litt mer kjedelig å være en politisk eier i Norge, man utøver et eierskap, men man kan ikke bruke selskapet til å forfølge egne politiske interesser. Akkurat det er bra både for bedriften og skattebetalerne. Slike klare begrensninger på politikeres handlingsrom når de utøver statlig eierskap er ikke vanlig i alle andre land. Statskapitalisme er på fremmarsj over store deler av verden og statlig kontrollerte bedrifter brukes i dag til å oppnå en rekke ulike politiske formål, inkludert å gjøre politikerne selv rikere og mektigere.

Som alternativ til et kapitalistisk økonomisk system basert på fri konkurranse og privat eierskap er tradisjonell sosialisme for lengst diskreditert. Alternativet som i stedet seiler opp, er statskapitalisme, en form for kapitalisme med et betydelig innslag av statlig eierskap i bedriftene og en betydelig suksess i enkelte land, ikke minst i Kina. I noen av de raskest voksende økonomiene i verden dominerer staten når det gjelder eierskap i børsnoterte selskaper. Staten eier 80 prosent av verdiene på børsen i Kina, 62 prosent i Russland og 38 prosent i Brasil.

The Economst har både en leder og et større spesialbilag i siste nummer om "The rise of state capitalism" der de slår fast at statskapitalismen vil bli en betydelig større utfordring for en liberal kapitalisme enn sosialismen noen gang har vært. Norges måte å forvalte petroleumsfondet og å utøve eierskap i Statoil blir eksplisitt nevnt av The Economist som et hederlig unntak, men det vanlige i land med stor grad av strategisk statlig eierskap er at forretningsmessige mål og politiske mål er sauset sammen. Og tilsynelatende fungerer det også ganske godt, det er tross at land med betydelig høyere vekst enn Europa og USA som gjør dette. The Economist skriver:

"The new model bears little resemblance to the disastrous spate of nationalisations in Britain and elsewhere half a century ago. China’s infrastructure companies win contracts the world over. The best national champions are outward-looking, acquiring skills by listing on foreign exchanges and taking over foreign companies. And governments are selective in their corporate holdings."

Nå er kvaliteten på disse statlige bedriftene sterkt varierende. For eksempel er alle de tretten største oljeselskapene i verden målt i forhold til olje i bakken, som kontrollerer tre fjerdeleder av verdens oljereserver, eid av stater, men kvaliteten på ledelsen og eierskapet i disse bedriftene er svært ulik. Saudi Aramco, det Saudi Arabiske statsoljeselskapet, ledes av profesjonelle folk og er svært veldrevet. PDVSA, det venezuelanske statsoljeselskapet, brukes som Presidens Hugo Chavez private godtepose, der han for eksempel kan skaffe godt betalte jobber til venner og allierte.

I følge the Economist er det uansett slik at selv om det tilsynelatende går bra en lang periode med statlig eierskap, for eksempel når et land skal etablere eget næringsliv i råvareindustrier eller bygge ut grunnleggende infrastruktur, vil det over tid bli stadig større problemer fordi det statlige eierskapet har noen innebygde problemer man ikke kommer unna, selv om man har profesjonelle eiere og et godt drevet selskap. Problemet er at:

"...state capitalism nevertheless suffers from deep flaws. How can the state regulate the companies that it also runs? How can it stop itself from throwing good money after bad? How can it remain innovative when innovation requires the freedom to experiment?"

Det er en sammenheng mellom eierskap og kompetanse, og det kan nok være slik at noen typer eiere passer best bedre i noen typer bransjer enn i andre. Det er i hvert fall slik at en stat er en type eier som verken liker å ta veldig stor risiko eller er spesielt glad i å drive frem smertefull omstilling når det krever nedbemanning, Statlig eierskap kan derfor være spesielt krevende i bransjer som er inne i store teknologiske skift og der det er nødvendig med radikal innovasjon.The Economist peker i tillegg på et enda mer grunnleggende problem, som handler om frihet:

"But state capitalism’s biggest failure is to do with liberty. By turning companies into organs of the government, state capitalism simultaneously concentrates power and corrupts it. It introduces commercial criteria into political decisions and political decisions into commercial ones. And it removes an essential layer of scrutiny from central government. Robert Lowe, one of the great Victorian architects of the modern business corporation, described businesses as “little republics” that operate as checks and balances on the power of the big republic of government. When the little republics and the big republic are one and the same, liberty is fatally weakened."

Dette kommer til å bli en viktig politisk debatt fremover i mange land. Det er viktig å tenke igjennom, slik The Economist gjør, både de rent praktiske og de mer prinsipielle sidene ved å la staten ta rollen som lokomotiv i næringslivet. Det må være noen yttergrenser for hva politikere kan blande seg bort i.

Konferansen om fremtidens næringsliv

2012-01-20T23:55:00.000+01:00

Amir Sasson innleder for et fullsatt auditorium

Så kom endelig sluttrapporten fra forskningsprosjektet Et Kunnskapsbasert Norge. Etter at tretten ulike bransjestudier har vært presentert i løpet av det siste året var det på tide å bringe det hele sammen og konkludere. Det skjedde på den store konferansen om Fremtidens Næringsliv som ble arrangert på BI torsdag, med 800 deltagere og høy konserndirektørtetthet.

Det ble en meget bra konferanse. Mange gode foredrag, både fra prosjektlederne Torger Reve og Amir Sasson, men også glimrende bidrag fra næringslivets folk. Flere ledere fra Abelia-bedrifter var på scenen, blant annet Henrik Madsen i DNV, Kristin Skogen Lund i Telenor, Hege Skryseth i Microsoft og Jon S. von Tetzchner i Opera Software. Videoer med alle innleggene og debattene er lenket til her. Hvis jeg skal trekke fram et av mange høydepunkt er det innleggene og diskusjonen om innovasjon med Alf Bjørseth, Gunvor Ulstein og Kristin Skogen Lund. Temmelig ulike i form, men summen av de tre bidragene gir et veldig godt bilde av både utfordringer og muligheter.

Abelia var blant initiativtagerne til Et Kunnskapsbasert Norge. Målet har vært å skaffe mer kunnskap om hvordan næringslivet i Norge har utviklet seg over tid, hvem som samarbeider med hvem, hvilke relasjoner som finnes mellom forskning, utdanning og næringsliv, og hvor attraktivt Norge er som lokaliseringsland for bedrifter i ulike bransjer. Men enda viktigere er det å bruke denne kunnskapen til å flytte den næringspolitiske debatten i Norge til å bli mer opptatt av investeringer i kompetanse, forskning og kunnskapsbasert nyskaping. Slik sett var konferansen en dundrende suksess. Alle understreket, uansett bransje, at det å bygge kunnskap er viktigst. Eller som Bjarte Reve twitret da Amis Sasson holdt innlegg, som så senere ble retwitret av mange:

"Vi må slutte å snakke om hvilke næringer som er størst. Vi må snakke om næringer som har mest kunnskapsinnhold." #ekn #BI Amir Sasson

To konkrete områder ble løftet fram av mange som spesielt viktige å få gjort noe med for at vi skal klare å ha et konkurransedyktig og omstillingsdyktig næringsliv. Det ene er tilgang på kunnskapsarbeidere fra utlandet. Da må innvandringspoltikken åpne for et "fast track" som gjør at næringslivet får tak i de ingeniørene og it-folkene de trenger raskt. Det andre problemet er en formuesskatt som er svært gründerfiendtlig fordi den tvinger eiere i vekstbedrifter som er i en fase der de fortsatt går med underskudd til selge seg ut av virksomheten sin for å betale skatt. Alf Bjørseth gikk så langt som til å hevde at REC ikke ville overlevd oppstarten med dagens skatteregler. Og fikk full støtte fra Jon S. von Tetzchner i Opera, som er i en annen bransje, men har akkurat samme problem med en politikk som motvirker privat eierskap i bedrifter og i stedet fremmer investeringer i eiendom.

Det for øvrig var en veldig god stemning på konferansen. Mye humor i innleggene hele veien og deltagere som smilte og var i godt humør. Jeg tror man kan se det på bildene som arrangøren har lagt ut på Facebook også. En av mange fornøyde deltagere, Marit Torseth fra UiO, twitret for eksempel

"Kjapp ikke-faglig oppsummering fra #ekn idag: Norsk næringsliv er en festlig crowd. Aldri hørt så mange spøker og latter på konferanse før!"

Det er en bra beskrivelse. Nå er det neppe slik at alle synes konklusjonene i prosjektet er like morsomme. Det er tross alt et prosjekt som har gjort et forsøk på å rangere hvor godt posisjonert ulike bransjer er i forhold til internasjonal konkurranse. Og hvor attraktivt Norge er som lokaliseringsland. Både dette og forslagene til politiske tiltak for å styrke det kunnskapsbaserte næringslivet vil skape debatt. Det er meningen. Mer om dette kan man lese i intervjuene med Torger Reve, blant annet i Teknisk Ukeblad og i Dagens Næringsliv.

Og så bør man naturligvis skaffe seg boken Torger Reve og Amir Sasson har skrevet som presenterer funnene og lanserer noen interessante forslag til endringer i kunnskaps- og næringspolitikken som vil styrke Norges muligheter til å lykkes med å utvikle et fremtidsrettet og kunnskapsbasert næringsliv. Jeg kommer tilbake de forslagene her på bloggen om en stund. Må lese hele boken først.

Befolkningens tidsbruk 1971-2010

2012-01-18T23:54:00.000+01:00

Statistisk Sentralbyrå har mye interessante data. For eksempel la de i dag frem Tidene skifter - Tidsbruk 1971-2010, en rapport på over 200 sider som presenterer data om hva befolkning i Norge gjør i løpet av døgnet. Ikke bare fordelingen mellom arbeid, husarbeid, fritid, utdanning, mat og søvn, men også helt detaljert på ulike typer aktiviteter. Som for eksempel hvor mange som en gjennomsnittsdag driver med skiturer, strikking, sløyd trening, brevskriving, prating, oppussing, besøk hos naboer, radiolytting og dataspill, og hvor mye tid de bruker på det.

Hvert tiende år siden 1971 har det blitt gjort en slik omfattende undersøkelse i et representativt utvalg av befolkningen der deltagerne foretar en detaljert registrering av alle aktivitetene de gjennomfører. Min datter Cathrine på 15 var en av dem som var trukket ut og som samvittighetsfullt fylte ut skjemaer. Jeg tror hun registrerte det hun gjorde i en hel uke ned på kvartersintervaller. Slikt blir det gode data ut av, som gjør at vi kan sammenligne tidsbruk mellom ulike aldergrupper, kjønn, utdanningsnivå og geografi. Og vel så viktig: vi kan se hvordan tidsbruken vår har endret seg i løpet av 40 år.

Jeg synes egentlig det mest slående er hvor lite tidsbruken har endret seg mellom hovedkategoriene de siste 40 årene, noe denne grafen illustrerer. Vi jobber omtrent like mye som før og vi bruker like mye tid på personlige ting (søvn, mat og stell). Vi bruker mindre tid på husarbeid og omsorgsarbeid enn i 1971, omlag tre og en halv time om dagen, men de siste par tiårene har det også her vært en stabil utvikling. Og tilsvarende for fritid, vi bruker mer tid på fritid enn i 1971, men de siste 20 årene har den vært nokså stabilt rundt seks timer og et kvarter om dagen.

Betyr disse forholdsvis små forandringene i tidsbruken siden 1990 at vi har funnet den riktige balansen og kan avlyse snakk om tidsklemme og økende press i arbeidslivet, i hvert fall som et generelt fenomen? Noen ting har faktisk forandret seg en del, men da til det bedre. Husarbeid er jevnere fordelt mellom kjønnene og lønnet arbeid er også jevnere fordelt mellom kjønnene enn før. Kvinner utfører fortsatt mer "husholdsarbeid" enn menn, 3 timer og 50 minutter daglig, mot 3 timer for menn, men det er mer likt enn noen gang. Riktignok med en del forskjeller når det gjelder hva slags aktiviteter i hjemmet kvinner og menn bruker mest tid på.

En gjennomsnittsdag er 48 prosent av mennene og 39 prosent av kvinnene i lønnet arbeid. Mennene jobber åtte og en halv time inkludert reise, omtrent som i 1971, mens kvinnenes arbeidstid har økt fra seks og en halv time i 1971 til syv timer og femti minutter i 2010. Et interessant poeng noen medier har trukket fram i omtalen av undersøkelsen i dag er at det arbeides mindre på fredager enn andre dager. Dette skjer uten at den totale arbeidstiden går ned. En forklaring er at noen jobber litt mindre enn 100 prosent stilling, kanskje på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet, og bruker fredager som fridag. En annen kategori som bidrar til dette er arbeidstagere, for eksempel kunnskapsarbeidere, som er fleksible og kan fordele arbeidet slik at de jobber lengre andre dager og derfor kan ta slutte tidligere eller ta helt fri enkelte fredager.

Det som har forandret seg mest , også de siste årene, er innholdet i fritiden. Vi har omtrent like mye fritid i 2010 som i 1990 og 2000, men vi gjør litt andre ting. Vi besøker ikke naboer på samme måte som før, bare to prosent besøker en nabo en gjennomsnittsdag mot ni prosent i 1971. Besøk av/hos venner eller familie er også synkende. Ellers er det særlig konsumet vårt av massemedier som endrer seg kraftig. Tiden vi bruker på aviser og radio går raskt nedover. Tiden vi bruker på å se TV er stabilt høy, men det er de eldste som ser mest TV. Bøker leses av 18 prosent av oss en gjennomsnittsdag og de som leser gjør det i litt over en time. Både de yngste og de eldre leser. Og som forventet så er det kraftig vekst i bruk av internett og dataspill.

Dette er som sagt en stor rapport med masse interessante data og derfor umulig å yte den full rettferdighet i en kort bloggpost. Omtale av undersøkelsen på SSBs nettsider er her og her. Og lenker til pdf-versjon av alle kapitlene og rapporten i sin helhet finnes på denne siden.

EU og Norge sett fra Place Lux

2012-01-17T23:31:00.000+01:00

Plux - Hovedsakelig harmløs

I dag la "Europautredningen" fram sin utredning om Norges forhold til EU, et dokument som har fått tittelen "Utenfor og innenfor - Norges avtaler med EU". Medieomtalen tyder på et interessant dokument, som blant annet peker på det demokratiske underskuddet som ligger i at vi i Norge gjør alt av relevante EU-direktiver til norsk lov, men ikke har noen innflytelse.

Men det aller viktigste ved utredningen er at den gir en samlet oversikt over alle Norges avtaler med EU. Det er ikke gjort siden EØS-avtalen ble vedtatt for 20 år siden. Noen og enhver kan nok bli overrasket over hvor omfattende det etter hvert har blitt. Kristin Skogen Lund har helt rett i at dette avtaleverket samlet har gitt Norge en økonomisk vekst uten sidestykke, siden 1993 har 500 000 flere personer fått jobb og reallønnsnivået har økt med 53 prosent. Det ville vært enda bedre med innflytelse også.

Det største problemet med Europautredningen akkurat nå for min del er at den er så vannvittig stor. I alt over 900 sider, så det vil ta litt tid å lese. Som et bra oppspill, som kan sette en i rett sinnsstemning i forkant, eventuelt som et alternativ, vil jeg sterkt anbefale den adskillig kortere rapporten "Plux - Hovedakelig harmløs. Den norske modellen i Brussel" av Kjetil Wiedswang og Per Elvestuen. Rapporten er på bare 36 sider, inkludert flere av Elvestuens tegninger, og er en av flere delrapporter som Europautredningen har bestilt som underlagsmateriale. At den har en litt annen form en en vanlig rapport skjønner man når man leser dette i omtalen av Per Elvestuen innledningsvis:

"Sammen med Eskil Engdal, Åge Winge, Bjørn Gabrielsen og Kjetil Wiedswang utviklet Elvestuen en egen sjanger av gonzojournalistikk på norsk. Inspirert av Hunter S. Thompson og Ralph Steadman i blant annet Rolling Stone Magazine på 1960-og 1970-tallet."

De som har lest Dagens Næringliv på lørdager de siste par tiårene kjenner sjangeren. Og prosjektet denne gangen var å dra til Brussel, nærmere bestemt Place de Luxembourg (Place Lux i kortversjon, eller "Plux" på Twitter) for å finne ut hva de rundt 200 norske i Brussel som jobber i og rundt EU driver med, hvordan de tenker og hvordan "den norske modellen" i Brussel fungerer. Den norske modellen beskrives innedningsvis slik i rapporten:

"Til gjengjeld har nordmenn bygget et Mini-Norge i Brussel. Siden begynnelsen av 1990-tallet har altså institusjonene og organisasjonene som til sammen regnes som bærere av ”den norske modellen” opprettet kontorer i Brussel, fordi beslutninger som gjøres i EU er blitt stadig viktigere for nordmenn flest. Før 1994 var EU norsk utenrikspolitikk. I dag er EU innenrikspolitikk. I den norske EU-delegasjonen har nesten alle departementene egne fagråder. I tillegg kommer alle representasjonskontorene for det sivile samfunnet. Brussel har en nær komplett miniatyrutgave av den norske modellen – i eksil. De fleste av menneskene som jobber i disse institusjonene og organisasjonene er i EU-byen to-tre-fire år. Noen få blir lenger. Noe skjer med de fleste av dem underveis. Europa sett fra Brussel er annerledes enn Europa sett fra Norge. Norge sett fra Brussel er annerledes enn Europa sett fra Bestum, Bergen eller Brønnøysund."

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å referere de ulike fortellingene, de bør leses i originalversjonen. Det er også veldig interessant å lese analysen av hvordan to konkrete interessekonflikter som skapte et virkelig vanskelig forhold til EU en periode - en om regimet for naturgasseksport og en om minstepriser på laks - har bidratt til at Norge ikke reserverer seg mot EU-direktiver eller lager problemer på andre måter. Forfatterne minner også om at før i tiden syntes de norske i Brussel ofte det var litt pinlig at befolkningen hjemme var så negativ til EU. Det er ikke et like stort problem i dag, for nå er folk skeptiske til EU i hele Europa. Forskjellen er at EU-motstanderne i Norge er mot kapitalismen i EU, mens EU-motstandere ellers er mot sosialismen i EU.

Wiedeswang og Elvestuen tar mot slutten opp et par reelle og for oss problematisk ulikheter mellom hva Norge er opptatt av og hva resten av Europa er opptatt av. Den ene av disse gjelder tidspunktet for debatten om ny lovgivning. Norge har ofte den samme debatten om de samme direktivene som andre berørte land i EU, inkludert datalagringsdirektiv, postdirektiv, tjenestedirektiv og vikarbyrådirektiv. Men den norske debatten kommer gjerne to år etter at debatten i EU er avsluttet og direktivet er vedtatt. Kanskje har debatten i EU ført til endringer og forbedringer, men det skjer i så fall uten bidrag fra Norge. I Norge kommer debatten først når direktivet er i implementeringsfasen. Da er EUs politikere for lengst i gang med å diskutere helt andre ting og har lite forståelse for norske statsråder som kommer for å påvirke.

Det er skrevet flere eksterne utredninger på oppdrag fra Europautredningen, i alt 21 stykker. Jeg har ikke lest noen av de andre enda, men ser at de dekker et veldig bredt spekter av temaer. Her er en samlet oversikt over hva de handler om. Jeg tviler vel på at vi får noen bredere eller bedre Europa-debatt med det første, men det skyldes i hvert fall ikke at kvaliteten på bakgrunnsmaterialet er for dårlig.

Norge gikk med større overskudd i 2011

2012-01-16T23:59:00.001+01:00

Eksport av råolje, antall fat og kroner pr fat

I dag presenterte Statistisk Sentralbyrå tallene for Norges handelsbalanse med varer i 2011. Eksport, import og overskudd. Fasiten er at Norge har hatt sitt nest største handelsoverskudd noensinne, bare slått av 2008. Den viktigste enkeltårsaken til dette er økt oljepris, men også eksporten av varer fra fastlands-Norge økte i 2011.

I alt eksporterte Norge varer for 883,6 milliarder kroner (der olje og gass utgjorde 524,2 milliarder), og importerte varer for 491,1 milliarder. Det ga et overskudd på 392,6 milliarder kroner, en økning på 17 prosent fra 2010. Eksporten økte totalt med 13 prosent (vareeksporten fra fastlands-Norge økte med 8 prosent), mens importen av varer til Norge økte med 9 prosent.

Dette er svært gode tall som stort sett alle andre land i verden kan misunne oss. Selv på områder det går dårligere har det skjedd ting som reduserer den negative effekten. For eksempel har oljeproduksjonen falt, men oljeprisene økt så mye at det mer enn oppveier effekten av lavere oljeeksport. Når det gjelder fisk er det motsatt. Lavere priser på laks oppveies av økt eksportvolum, slik at total fiskeeksport fra Norge var 51,7 milliarder kroner i 2011, ned bare 1,2 prosent etter syv sammenhengende år med kraftig oppgang.

Hvis man skal våge seg på å peke ut et stort faresignal i disse gode tallene må det være at eksporten av råolje fortsetter å falle (se grafen over). Mens verdien av norsk råoljeeksport var på 325,1 milliarder kroner, opp hele 17 prosent, så skyldes veksten utelukkende høyere oljepris. I 2001 ble det eksportert over en milliard fat råolje pr dag fra Norge. i 2011 var eksporten nede i omtrent halvparten, 513 millioner fat. Også gassvolumene som ble eksportert ut av Norge sank i 2011. I en slik situasjon med fallende produksjon er det naturligvis hyggelig for Norge at vi har flaks med oljeprisen, men realiteten er at kombinasjonen av høyere pris og fallende produksjon gjør at vi blir mer sårbare enn før.

Selv storfunnet på Avaldsnes/Aldous er for lite til å gjøre noe vesentlig med denne nedgangen i produksjon på norsk sokkel, og nå hører vi også at det kan være mindre enn tidligere antatt. Skal vi snu trenden må det komme mange flere funn. For en totaloversikt over hvordan eksporten er fordelt på ulike typer varer kan en se i denne tabellen og hvordan importen er satt sammen kan en se i denne tabellen fra SSB.

Verdens største engelskspråklige papiraviser

2012-01-15T17:41:00.000+01:00

Verdens største engelskspråklige avis

Man skulle kanskje tro at fordi engelsk etter hvert er blitt et så dominerende globalt fellesspråk og fordi USA er det klart største engelskspråklige landet i verden, så dominerer amerikanske aviser listen over papiravisene i verden med høyest opplag. Kanskje i konkurranse med England, det er jo tross alt landet som er best kjent for sine kvalitetsaviser.

Virkeligheten er nokså annerledes. Jeg kom nylig over en liste over verdens 100 største aviser målt i opplagstall hos Mondotimes.com, et nettsted som dekker avisbransjen. Den viser at av verdens fire største papiraviser er tre japanske og en kinesisk. Deretter kommer tyske Bild, foran nok en kinesisk avis. Først på syvende plass kommer den største engelskspråklige avisen i verden, The Times of India. Den har at opplag på litt over tre millioner om dagen. Litt bak kommer den engelske tabloidavisen The Sun.

Den største avisen i USA, Wall Street Journal, kommer først på 18. plass på listen over de største avisen i verden (og som nr tre blant de engelskpråklige), med et daglig opplag på rundt to millioner. Daily Mail (UK) er på plassen bak. USA Today er nr 23, den engelskspråklige The Hindu som utgis i Chennai, India er nr 31, Daily Mirror (UK) er nummer 34. Og først som nr 36 i verden finner vi flaggskipet New York Times, med omkring en million i daglig opplag. Videre nedover listen er det få engelskspråklige aviser.

Så kan man jo lure på hvorfor de store amerikanske avisene er så langt nede på listen og hvorfor det er slik at de mest kjente og mest siterte avisene i verden, som The Times, The Guardian, The Telegraph og The Independent, som er kjent over hele verden, ikke når opp på topp 100-listen i det hele tatt (The Daily Telegraph er så vidt med, på en 98. plass). Jeg tror det har med i hvert fall tre ting å gjøre:

For det første driver aviser primært i et lokalt og regionalt marked, både når det gjelder redaksjonelt stoff og når det gjelder annonser. Lesere flest vil at innholdet i avisen skal være relevant for dem, det vil si lokalt. Og i store og mangfoldige land som USA vil det være grenser for hvor mye riksdekkende eller internasjonale nyheter man ønsker å få med seg, der vil uansett de spesialiserte nyhetskanalene på TV og internett være et godt alternativ, mens papiravisene fortsatt tar seg av det regionale og lokale, men gjerne i skarp konkurranse med nettet her også.

For det andre har de kjente globale engelskspråklige kvalitetesavisene forbausende små hjemmemarkeder i eget land. Engelskmenn flest leser tabloidaviser som The Sun, Daily Mail, Daily Star og Daily Express, og i langt mindre grad de internasjonalt kjente avisene. Siste opplagstall for UK-avisene viser at The Times opplag er 458 000, Financial Times 383 000, The Guardian 280 000 og The Independent 185 000. Når en tar med at disse tallene også inkluderer lesere i USA og over hele verden ellers som er glad i å følge med i sine faste engelske aviser, ser en at det er ganske små tall. Til sammenligning har Aftenpostens morgenutgave et opplag (2010) på 240 000, uten å ha noe tilsvarende eksportmarked.

For det tredje handler det naturligvis også, som så mye annet, om digitalisering og internett. Når avisopplag på papiraviser, inkludert engelskspråklige aviser, øker i Asia, men faller i Europa og USA, handler det om at vi i mye større grad har PCer og smarttelefoner og finner det vi trenger på nettet. De kjente engelskspråklige avis-flaggskipene er derfor veldig store på nettet. New York Times er størst av alle med rundt 50 millioner unike brukere i måneden, men engelske The Mail Online og The Guardian er også svært store, med over 30 millioner unike bruker. I følge The Economist er over en tredjedel av The Guardians lesere på nett bosatt i USA og disse utgjør en økende andel. Det virker som om flere av de engelske avisene satser på å bygge egne nettsteder som når ut internasjonalt, med et litt annet innhold enn papiravisens fokus på for eksempel nasjonale kjediser.

Utfordringen er naturligvis knyttet til forretningmodell og betaling. The Guardian er i dag helt åpen og gratis på nett (med tar betalt på iPad). Wall Street Journal og New York Times har valgt to ulike varianter av delvis lukking, der man kan lese noe innhold gratis. Spesielt New York Times ser ut til å ha funnet en modell for betalt innhold på nett de har fått til virke, en såkalt "porøs betalingmur" som i realiteten er svært åpen, uten å jage vekk de fleste leserne slik det hevdes at The Times har klart med sin helt lukkede betalingmur.

Men tilbake til utgangspunktet: Verdens største engelskspråklige papiravis er The Times of India, som også har et utmerket nettsted det kan være lurt å følge med på om man vil holde seg orientert om viktige nyheter fra India og regionen rundt. Dessuten får man et indisk perspektiv på internasjonale begivenheter. Samme avis har også et enda større nettsted som heter Indiatimes.com, men den er i den mer tabloide sjangeren, med kjendiser, sport og lettkledde modeller (og har derfor enda høyere trafikk). Andre gode alternativer på nettet for de som vil følge med på hva som skjer i denne delen av verden, er Hindustan Times og The Hindu, som også er blant de største engelskspråklige avisene i verden.

Newton om Justervesenet

2012-01-14T13:09:00.000+01:00

Hvordan vet vi at vekten i butikken viser riktig tall i forhold til mengden smågodt i godteposen, slik at vi ikke blir lurt og betaler mer enn vi skal? Og hvem har egentlig ansvaret for å kontrollere at vekten måler riktig? Med denne viktige problemstillingen som utgangspunkt tok NRK-programmet Newton for et par år siden for seg Justervesenet, et statlig direktorat som skal bidra til at forbrukere og næringsliv kan være trygge på at måleinstrumenter viser riktig verdi. Her er det morsomme klippet som viser hva Solveig Hareide fant ut om hva men egentlig driver med hos Justervesenet på Kjeller:

Konservative, moderate og liberale i USA

2012-01-12T23:53:00.000+01:00

How would you describe your political views?

I disse primærvalgtider i USA er det interessant å se på hvordan amerikanerne definerer seg ideologisk og om dette har forandret seg mye de siste årene. Og minst like interessant er det å se på hvordan den ideologiske sammensetningen av to to partiene er og hvordan uavhengige velgere, de som avgjør presidentvalg, plasserer seg ideologisk. Amerikanske Gallup har i dag publisert en ny undersøkelse som ser på nettopp dette.

I befolkningen som helhet er det i dag slik at flest definerer seg som konservative. De utgjør 40 prosent opp fra 36 prosent i 1992. "Moderate" er oppgitt av 35 prosent, ned fra 43 prosent i 1992. Og "liberal", som i USA betyr til venstre for sentrum, er oppgitt av 21 prosent, opp fra 17 prosent i 1992. Tyngdepunktet er med andre ord til høyre, men både høyre- og venstresiden vokser på bekostning av et sentrum som er svekket.

Ser vi på velgerne delt inn etter partipreferanser så har republikanerne 71 prosent konservative og 23 prosent moderate velgere. Den konservative delen har økt de siste årene. I undersøkelsen har man også hatt muligheten til å oppgi om man er "very conservative", noe 20 prosent av republikanerne (og 10 prosent av hele befolkningen) sier at de er. Bare fire prosent av republikanerne sier de er liberale. Det er med andre ord et parti der velgernes tyngdepunkt er ganske klart konservativt, med et moderat mindretall.

Blant demokratene er bildet langt mindre entydig. Hele 20 prosent av demokratene sier også at de er konservative, 38 prosent moderate og 39 prosent liberale. Denne siste gruppen av liberale er igjen oppdelt i 29 prosent liberal og 10 prosent very liberal (bare 6 prosent av alle amerikanere er very liberal).

Blant independents, den største politiske gruppen i landet med 40 prosent av velgerne (demokratene er 31 prosent og republikanerne 27 prosent) så oppgir 41 prosent at de er moderate, 35 prosent konservative og 20 prosent liberale. Det er med andre ord stor spredning, men høyresiden er større enn venstresiden blant de uavhengige og gruppen i midten er størst. Disse talene forklarer også godt hvorfor det er en fordel å være forholdsvis langt ute på den konservative siden når man skal vinne et nominasjonsvalg i det republikanske partiet, at det ikke er like opplagt i det demokratiske partiet, mens det uansett er slik at man bør være betydelig nærmere sentrum hvis man skal vinne selve presidentvalget.

Youngstown lager stål igjen

2012-01-11T00:57:00.000+01:00

Bloomberg om Youngstown

Youngstown, Ohio ligger geografisk midt mellom New York og Chicago på Interstate 80, og er ganske nær et par større naboer, Pittsburg, Pennsylvania og Cleveland, Ohio. Youngstown er kanskje blitt aller mest kjent i senere år gjennom sangen "Youngstown" som ble utgitt av Bruce Springsteen i 1995 og som er selve fortellingen om stålindustriens og denne byens vekst og fall.

Området rundt Youngtown kalles Steel Valley, og var en gang den største stålproduserende regionen i verden. Den inngår i det større området i nord-øst USA som som gjerne kalles The Rust Belt. Disse stålbyene i nord-øst er sammen med bilindustrien i Detroit blitt selve symbolene på avindustrialiseringen av USA. Derfor er det veldig interessant og også ganske symboltungt når Bloomberg i dag skriver at byen nå skal få et nytt stålverk med 350 ansatte som skal produsere stålrør til gassindustrien.

Youngstowns historie fra slutten av 60-tallet fram til ganske nylig er nokså trist. Fram til 1960-tallet, da det bodde 166 000 innbyggere i byen, var det en blomstrende stålindustri der med flere store stålverk og tilknyttet virksomhet. Siden gikk det brått nedover, den ene store industriarbeidsplassen etter den andre måtte stenge, og folketallet falt med 100 000 til bare 66 000 innbyggere i dag. Det største sjokket kom på 19. september 1977, lokalt kjent som Black Monday, da Youngstown Sheet and Tube Company brått måtte stenge og 5000 ansatte mistet jobben samme dag. US Steel flyttet ut sin produksjon omtrent på samme tid, mens Republic Steel holdt ut til de gikk konkurs midt på 80-tallet. Så var det helt slutt for denne industrien i det området som et par tiår tidligere hadde vært sentrum i verdens stålproduksjon.

Hva er det som plutselig har endret seg og som nå skaper en ny optimisme? Den ene og mer generelle forklaringen er at høyere lønninger og kostnader i Kina og lavere kostnader i USA har gjort at det kostnadsforskjellen har krympet en del de siste årene. Det gjør at noen virksomheter flytter hjem igjen. The Economist skrev en artikkel om Moving back to America for en stund siden, og trakk fram flere eksempler på bedrifter som investerer i ny produksjon i USA.

Men den andre og viktigste grunnen til at dette skjer akkurat her i dette område øst i Ohio og vest i Pennsylvania handler om noe helt annet, nemlig skifergass. Ny teknologi gjør at USA plutselig har enorme gassreserver tilgjengelig i flere delstater, gass som alltid har vært der, men som det tidligere var umulig å få frigjort. Den ene fabrikken som er omtalt hos Bloomberg og som skal lage stålrør er relativt liten, men den er del av noe som er veldig mye større. Bloomberg skriver:

"The factory (...) will have 350 workers and produce seamless pipes used in hydraulic fracturing, also known as fracking. It’s part of a development that an oil and gas industry study calculates will mean more than 200,000 jobs and $22 billion in economic output in Ohio by 2015 -- and which has neighboring states looking to get in on the action."

Det er med andre ord ikke den samme stålindustrien som flyttet ut på 70-tallet som kommer tilbake, men en spesialisert underleverandør til naturgassbransjen i regionen som har utviklet seg på samme måte som vi i Norge også har utviklet en klynge av spesialiserte teknologibedrifter som leverer til olje- og gassindustrien og som er globale teknologiledere i sin nisje.

Politisk er denne reinudstrialiseringen også veldig interessant, i et år med presidentvalg i USA. Ohio er kanskje den viktigste "battleground state" av alle, en stat som har avgjort valg før og kan avgjøre valget nå. I år foregår presidentvalget med finanskrise som bakteppe, og ny industri basert på utvinning skiftergass, som skaper nye arbeidsplasser og ny optimisme i dette området, vil styrke den sittende presidentens muligheter til vinne.

Akkurat nå er den store bekymringen i Youngstown og området rundt at de det siste året har opplevd en hel serie uforklarlige jordskjelv. Man er er naturligvis redd for at de kan ha sammenheng med den hydrauliske frackingen av gassbrønner. For noen dager siden ble det derfor innført et moratorium mens man undersøker hva sammenhengen er. For regionens skyld får vi håpe at dette bare er en midlertidig pause og at gassutvinningen snart kan tas opp igjen - og at reindustrialiseringen kan fortsette. Det er bra både for amerikansk økonomi, for regionen, for sysselsettingen og for miljøet (alternativet til gass er gjerne kullkraft) at man utvinner skifergass.

Med til historien hører også at en av de stedene Bruce Springsteen besøkte på sin Ghost of Tom Joad Tour i 1996 var Youngstown, Ohio. Der fremførte han naturligvis sangen Youngstown også. Under er det et videoklipp av denne historiske framføringen:

Fortsatt sterke meninger om Margaret Thatcher

2012-01-09T23:41:00.001+01:00

Boris Johnson i The Telegraph

Det er fascinerende å se hvor sterke reaksjoner Margaret Thatcher fortsatt vekker. Det kan se ut som Meryl Streeps tolkning av Thatcher i "The Iron Lady" har gjenoppvekket mange gamle sympatier og antipatier. Mest interessant er det å se hvordan mange på venstresiden i UK kritiserer filmen for å være for snill mot Thatcher. De hadde åpenbart ventet og håpet at Meryl Streep og Hollywood-venstre ville sørge for en sterkere demonisering.

Og på britisk høyreside virker det som om mange er omtrent like forbauset som venstresiden over at filmen behandler Thatcher på en nyansert måte og som et menneske med tanker og følelser. Tidligere minister Peter Lilley som var med i regjeringen sammen med Thatcher, sier i forbindelse med en diskusjon om filmen i The Guardian med en person fra venstresiden at:

"...I suspect we were both surprised that it was not a hatchet job. Given the stranglehold the liberal intelligentsia normally exercise both in Hollywood and the UK, how did they miss this chance to bury their hate figure alive? Above all, how could Streep – the epitome of a Liberal Democrat – let the side down? The film portrays Thatcher, accurately in my experience, as driven by what Shirley Letwin diagnosed as the "vigorous virtues" (fortitude, courage, principle) yet capable of normal human emotion – love for Denis and, with maternal blindness for her son. This conflicts with the view nurtured on the left that she was driven by hatred, cruelty and love of privilege."

En annen som har sett filmen og likte den svært godt er Londons konservative borgermester Boris Johnson som i en leseverdig kronikk i The Telegraph i dag skriver:

"The Iron Lady is the most important political film for years. Nothing and no one has done more, in the 22 years since she was kicked out of office, to rehabilitate Margaret Thatcher. As anyone who has been on the BBC’s Question Time will know, you only have to mention her name and you will come under a fusillade of boos. Not any more, I suspect; or not so much - not after this film."

Men det er som sagt sterkt delte og forbausende sterke meninger om Thatcher fortsatt. I nevnte samtale i The Guardian der de har samlet to som har veldig ulike syn, deltar også forfatter Liz Hoggard som målbærer venstresidens politiske kritikk mot filmen når hun sier:

"But where is the rational opposition to her policies in the film? Union leaders are presented as sexist thugs, poll tax protesters as a wild rabble banging on her car (which never happened). What I don't find is the despair my generation felt in the early 1980s. We felt oppressed by a Tory government which specialised in union-bashing and BBC-baiting, told the unemployed to get on their bikes and introduced the homophobic Section 28 legislation. If you were different in any way – female, gay, black, student, working class – you felt marginalised."

Jeg synes kanskje det mest interessante spørsmålet i forbindelse med denne filmen, og som er godt illustrert av disse sitatene, er hvorfor reaksjonene fortsatt er så sterke og i stor grad så negative mot Thatcher 20 år etter som de er? Margaret Thatcher og Ronald Reagan var samtidige frontfigurer for en mer konsekvent og tydelig høyreside som oppløste statlige monopoler, solgte statbedrifter, rullet tilbake innslag av planøoknomi og innførte valgfrihet for befolkningen på mange nye områder. Men mens Reagan i dag blir hyllet av stort sett alle i USA, også av Barack Obama, er britene langt mer tilbakeholdne i forhold til Thatcher. Og merkelig nok er støtten lunken selv om mange av de reformene Thatcher gjennomførte ble videreført av tre Labour-regjeringer ledet av Tony Blair.

Historiker Richard Vinen ved Kings College i London tar tak i denne problemstillingen i en meget god kronikk om "The Iron Lady" i Financial Times der han hevder at hatet mot Thatcher som individ av en eller annen grunn har økt etterhvert som den politikken hun stod for ble mer og mer akseptert av de andre partiene. Kanskje, antyder Vinen, har ikke demoniseringen av Thatcher egentlig med selve politikken hennes å gjøre, for hva den gikk ut på ser ut til å ha blitt et litt vagt minne hos mange som uttaler seg, men heller et uttrykk for manglende fornyelse på venstresiden:

"Lady Thatcher has become a kind of voodoo doll for a left that talks as though sticking pins in the image of its enemy will be a substitute for thinking about its own problems. The denigration of someone whose political career ended more than 20 years ago goes with a British left that is still oddly backward-looking: compare this attitude with the ways in which French leftwingers have learned to live with the brooding presence of Charles de Gaulle in their political culture. The Iron Lady presents her as a human being rather than an all-powerful monster."

Forventningene til filmen blir ikke akkurat mindre av denne kraftige debatten på forhånd. Jeg ser fram til at den snart kommer til Norge slik at jeg får sett den, for historien har unektelig tatt en litt uventet vending når Meryl Streep bidrar til rehabiliteringen av Margaret Thatcher

Kodak går mot slutten

2012-01-08T21:20:00.000+01:00

CBS News om Kodak

Kodak var i sin tid et av de mest innovative selskapene i verden, med et enormt forskningsbudsjett. Nå, etter en 131 år lang og ganske imponerende historie, er selskapet i følge Wall Street Journal i fare for å gå konkurs. Det er ikke vanskelig å forstå at Kodaks problemer har med overgang til digital teknologi å gjøre. De har bare helt unntaksvis tjent penger det siste tiåret, og da mest gjennom rettssaker der de har forsvart sine patenter. Ellers har Kodak lenge vært dårlig butikk for eierne. Men dette er jo uansett en historisk milepæl. Av alle ofre for digitaliseringen er Kodak det mest ikoniske.

Flere aviser og nettsteder bruker derfor en del spalteplass på Kodaks problemer, blant annet the Atlantic som skriver om "What killed Kodak?" og Los Angeles Times som skriver lederartikkel om "Kodaks digital dilemma". LA Times trekker paralleller med andre industrier som utfordres av digitalisering og oppsummeres situasjonen slik:

"This digital transformation is now on the verge of claiming its most iconic victim: Kodak, itself one of America's great innovators and the erstwhile king of film and photographs. The real tragedy, though, is that Kodak helped invent the technology that gradually wiped out the demand for its main products, but couldn't capitalize on it. And much of the entertainment industry is facing the same dilemma."

Her er det et par veldig sentrale poenger. Det er naturligvis ikke slik at markedsledere i bransjer med store krav til teknologisk utvikling, der de dominerende bedriftene sprøyter masse ressurser inn i forskning og innovasjon hvert år, ikke skjønner at det foregår et teknologiskifte. I Kodaks tilfelle var det tvert imot de selv som utviklet den første prototypen på et digitalt kamera i 1975, men de valgte å ikke satse på å videreutvikle produktet. På 1990-tallet gjorde Kodak igjen noen forsøk på å gå inn i markedet for digitale kameraer, men gjennomføringen var halvhjertet og konkurrenter som Olympus, Fuji og Canon var langt mer konsekvente i sin satsing på det digitale. Kodak var mer opptatt av å forsvare sin eksisterende filmbaserte verdikjede.

Men rundt årtusenskiftet ble det tydelig for alle at noe måtte gjøres, også for eierne av Kodak. Kodaks posisjon blant de teknologiinteresserte var vel omtrent som tilliten til norske forlag blant de av oss som gjerne vil lese ebøker på norsk. Men det var tross alt ikke idioter som jobbet i Kodak, man skjønte, om enn noe sent, at noe drastisk måtte gjøres. Og fra år 2000 ble to tredeler av forskningsressursene satt inn på utvikle nye digitale produkter. Tilsynelatende med stor suksess, i hvert fall i forhold til økte makedsandeler. The Atlantic skriver:

"In April 2001, Kodak debuted its EasyShare line of point-and-shoots, which made it simpler to download photos onto your computer and featured a longer battery life than most competing products. By Christmas, stores couldn't keep them on the shelves. By 2005, Kodak was the top-selling digital camera brand in the United States. But while the cameras were a hit with consumers, they were a dud for Kodak's bottom line. As early as that first Christmas of blockbuster sales, Businessweek reported that there were signs that the margins on digital cameras were about to drop. And drop they did. The cameras swiftly became commoditized, and it became harder to eke out a profit. By 2006, current CEO Antonio Perez was quoted calling digital cameras a "crappy business."

Da mobiltelefonene fikk kamera ble det brått vanskeligere å selge kompaktkameraer, så Kodak prøvde seg på printere, men med moderat suksess. Men det mest interessante spørsmålet er hvorfor en markedsleder med så mye ressurser og talent ikke klarer å lykkes nettopp når det skjer grunnleggende teknologiskift? Man skulle jo tro at det nettopp er da de som både er teknologisk ledende og ressurssterke vil ha størst muligheter til å lykkes med nye produkter og tjenester. Likevel ser vi stadig at det ikke hjelper å ha mest ressurser eller flest forskere, et teknologiskift betyr ofte at en liten ny bedrift kommer inn og utkonkurrerer de som har vært der bestandig, eller at en bedrift kommer fra en annen bransje og tar over markedet.

Det enkle svaret på hvorfor det ofte går galt for de store er at dette ikke handler om å være flinkest til å utvikle ny teknologi, men om å utvikle nye forretningsmodeller som virker på den nye teknologiens premisser. Og her har de store markedslederne ofte en ulempe fordi de har en eksisterende og lønnsom forretningsmodell og en hel verdikjede med leverandører og partnere å ta vare på. Derfor vil de gjerne prøve å tilpasse teknologien til sin eksisterende forretningsmodell (noe professor Clayton Christensen kaller "cramming"), i stedet for å sette sammen en verdikjede og lage en forretningsmodell som er tilpasset teknologiens muligheter. Paradoksalt nok har utfordrerne ofte en fordel i en slik situasjon fordi de ikke har en eksisterende verdikjede og relasjoner å forsvare. Det som vanligvis er en fordel blir til en ulempe når det foregår en disruptiv teknologisk endring.

Digitaliseringen av foto kom av ulike grunner litt tidligere enn digitaliseringen i mange andre bransjer, men har mange fellestrekk. Det kan derfor være nyttig for folk i andre bransjer, som musikk- og filmbransjen, mediebransjen og bokbransjen, å studere hva som gikk galt med Kodak.

Oppdatering 15.01.2012: Mange flere nettsteder og blogger har de siste dagene skrevet mer eller mindre innsiktsfulle ting om Kodaks problemer. Blant annet The Economist, som i en litt lengre sak også trekker inn Clayton Christensens teorier om disruptiv innovasjon og hva det innebærer for en markedsleder som Kodak. Christensen sier til The Economist at:

"Perhaps the challenge was simply too great. “It is a very hard problem. I’ve not seen any other firm that had such a massive gulf to get across,” says Clay Christensen, author of “The Innovator’s Dilemma”, an influential business book. “It was such a fundamentally different technology that came in, so there was no way to use the old technology to meet the challenge.” ".

Men The Economists artikkel minner også om at det ikke er alle som drev i den gamle fotobransjen som har gått samme vei som Kodak. Japanske Fujifilm, som drev med stort sett det samme som Kodak, har omstilt seg til det digitale på en vellykket måte og har en markedsverdi på over 12 milliarder dollar. Kodaks verdi er et par hundre millioner dollar, og på vei ned. Handlingsrommet var omtrent det samme, men bare Fujifilm klarte å finne en bærekraftig vei videre.

Bedrifters bruk av video på nett øker

2012-01-07T23:55:00.000+01:00

Norske bedrifter produserer stadig mer video som legges ut på internett. I følge nyhetsinnslaget under fra Newswire er det nå slik at halvparten av alle bedriftene med mer enn 100 ansatte bruker video på nett i sin kommunikasjon. Måten man gjør det naturligvis tilpasset virksomheten og derfor ganske variert. Video er jo så mangt. I klippet under er det både med et eksempel på live streaming av kunstauksjoner hos Blomquist og en leder i NSB som bruker videoblogg for å kommunisere med sine ansatte.

En bransje som har brukt video en god stund er eiendomsmeglerne som skal vise frem boliger de ønsker å selge. Et annet og ferskt eksempel på satsing på video er NHOs årskonferans der alle foredragene ble streamet live og ligger tilgjengelig her for alle som vil se foredragene i ettertid. Andre gode eksempler på denne trenden, og som er nevnt i videoklippet over, er Matprat sine opplæringsvideoer på YouTube og Den Norske Opera & Balletts bruk av videoklipp på hjemmesiden.

Som jeg kommenterer i videoklippet så er jeg sikker på at vi kommer til å se mye mer av dette. Det er mange bransjer der video er godt egnet som foreløpig ikke har utnyttet mulighetene. Det å se hvordan et produkt ser ut og hvordan det brukes er mye nyttigere enn å bare lese om det. Og fordi det å lage en video er veldig mye enklere og billigere enn det var før i tiden, så det er en mye mer aktuell teknologi å ta i bruk selv for små bedrifter.

Korteste avstander mellom norske rådhus

2012-01-05T00:17:00.000+01:00

Rådhuset i Lørenskog

Offentlig sektor leverer tjenester som er viktige for oss alle, som helse, eldreomsorg, utdanning og kollektivtransport. Når eldrebølgen rykker nærmere blir det enda viktigere enn før å ha en offentlig sektor som jobber smart og utnytter kompetanse og skattepenger godt. Vi kan ikke la være å modernisere og innovere i stat og kommune hvis velferdstjenester og levestandard skal være på samme høye nivå i fremtiden som i dag.

Et av temaene som helt sikkert vil bli mye diskutert når NHO har sin årskonferanse på torsdag er antall kommuner i Norge. I dag er det 429 kommuner, men halvparten av oss bor i bare 35 kommuner. Er det da slik at den andre halvparten ville få mer ut av ressursene hvis flere bodde i store kommuner? Sannsynligvis er det slik. Ikke fordi antallet i seg selv er hovedproblemet, men fordi det blir stadig mer krevende å trekke til seg den høyt utdannede kompetansen man må ha for å løse oppgavene. Og uten kompetansen kan ikke kommunene løse oppgavene de har ansvaret for å løse.

Stadig høyere krav til kommunale tjenester, inkludert nye oppgaver som flyttes fra stat til kommune i forbindelse med samhandlingsreformen, krever mer spesialisering og flere ansatte med høyere utdanning. Og kunnskapsarbeidere, enten de har helsefaglig kompetanse, samfunnsvitenskaplig kompetanse eller teknologisk kompetanse, trives best når de kan jobbe i et miljø der det er andre som er opptatt av noe av det samme. Mange små kommuner sliter med å være attraktive arbeidsgivere for disse gruppene fordi de ikke kan tilby et faglig miljø.

Nå hører man ofte i diskusjonen at det ikke vil løse noe å slå sammen kommuner fordi avstandene er så store og da må man likevel ha kompetanse spredd på flere ulike plasser. Noen steder i landet er naturligvis dette et relevant poeng, det er ikke alle steder man vil endre så mye ved å flytte noen kommunegrenser. Er det slik at man må reise i timesvis er det naturligvis mindre effekt av en sammenslåing enn om det bare er en kort kjøretur mellom to rådhus.Men det er en myte at vi bor så spredt at det er så veldig langt mellom rådhusene i Norge. Noen steder sitter ordførere og rådmenn svært tett.

Bloggen Blue lines har gjort jobben med å regne ut disse avstandene. De har tatt for seg Norgeskartet og laget en liste over de kommunene der det er kortest avstand mellom rådhusene. Den ser slik ut:

Skedsmo-Rælingen: 4,2 km, Skedsmo - Lørenskog (bildet): 7,8 km og Skedsmo-Fet: 8,3 km
Klepp-Time: 5 km
Tønsberg-Nøtterøy: 5 km
Lindås-Meland: 6,7 km
Spydeberg-Askim 7 km og Spydeberg-Hobøl: 8,3 km
Lier-Drammen: 7,4 km
Bø-Sauherad: 7,6 km
Sogndalen-Søgne 8.,2 km
Øvre-Eiker-Nedre-Eiker 8.4 km
Bærum-Asker: 8,8 km
Rygge-Råde: 8.9 km
Moss-Rygge: 9,4 km

Denne oversikten er et interessant bakteppe for en diskusjon om smartere måter å organisere det offentlige tjenestetilbudet. Ikke alle kommunene på denne listen er små, noen er faktisk blant de største i Norge. Kanskje er de allerede store nok. Men når en stor kommune som Skedsmo ledes av en administrasjon i et rådhus som ligger mindre enn ti kilometer fra tre andre rådhus der man driver med akkurat det samme som i Skedsmo, så er det i hvert fall et poeng å diskutere om man har valgt den beste løsningen. Hvis politikerne velger å beholde alt som det er i dag så er det i hvert fall ikke på grunn av lange avstander.

Johnny Rotten reklamerer for smør

2012-01-04T19:06:00.000+01:00

Aftenposten på nett har i ettermiddag minnet oss om en morsom reklamefilm fra Tine om "smørmarerittet" som en mesterkokk opplever når han ikke finner smør i kjøleskapet sitt. Slik sett kan man vel si marerittet er blitt til virkelighet for hele Norge. Reklamen er fra 2010, er vist i flere omganger på TV og er også lagt ut på YouTube i høst, litt før smørkrisen traff landet.

Om filmen under kan betegnes som et "smørmareritt" kommer vil litt an på øynene som ser, men den er i hvert fall i en litt annen sjanger. Her er gode gamle John Lydon, bedre kjent som frontfigur Johnny Rotten i Sex Pistols, som spiller engelsk godseier og reklamerer for Country Life Butter:

I følge The Guardian økte salget av Country Life Butter merkbart etter reklamekampanjen, men en del gamle fans blir jo nokså mugne når ungdommens opprørske helter begynner å selge smør. Det er for øvrig ikke bare Johnny Lydon som har fått kritikk for å selge seg til storkapitalen, det skjer stadig vekk, ikke minst når varehusene lager sine reklamefilmer før jul. Sist var det Morrissey som fikk kjeft for at en låt fra The Smiths ble brukt i en julereklame for John Lewis. For øvrig en meget godt laget reklamefilm med en overraskende slutt, men låten er en coverversjon av Please, please, please let me get what I want fra The Smiths og Morrissey skal jo liksom være veldig negativ til det kommersielle.

Men, tilbake til smør. For oss som har holdt fast på meierismør i alle år og ikke latt latt oss avspore av påstander om at vi heller burde spise diverse lettprodukter, har "smørkrisen" hatt den positive effekten at en del utenlandske produkter av utmerket kvalitet nå har kommet i butikkhyllene. Hjemme spiser vi for eksempel utmerket fransk smør for tiden, og kunne godt tenke oss å beholde den muligheten. Og i følge Dagbladet vil importen kunne fortsette en stund for å unngå nye smørmareritt. Kanskje Johnny Rotten snart kan begynne å reklamere for smør på norsk TV også?

Jakten på de beste konsulentene

2012-01-03T17:00:00.000+01:00

Abelias nettsider om konsulentprisene 2012

Om en stund skal årets konsulent og årets konsulentbedrift hedres. Det skal skje i verdige former på et arrangement på Gamle Logen på kvelden 28. mars, og på dagtid samme dag arrangeres Konsulentdagen, et arrangement som vil vise frem hva konsulentbransjen betyr for vekst og verdiskaping i Norge. Bak dette arrangementet står Abelia, Konsulentguiden og IMC Norway. Hele programmet for dagen og kvelden er her.

Blant innlederne er Arnhild Dordi Gjønnes fra NHO som skal snakke om konsulentbransjens utfordringer med offentlige innkjøp. Og Torger Reve fra BI som med utgangspunkt i analysene fra Et Kunnskapsbasert Norge skal snakke om konsulentenes rolle som kunnskapsmeglere, nettverksbyggere og "lim" i en moderne kunnskapsøkonomi. Det vil også komme inn et par innledere til i dette programmet som ytterligere vil bidra til å belyse muligheter og utfordringer for konsulentbransjen.

På kveldsarrangementet, rett i forkant av prisutdelingen. vil filosof Lars Fr H. Svendsen, som har skrevet boken Arbeidets filosofi, innlede om hvordan synet på arbeid og arbeidsliv har endret seg ganske radikalt opp gjennom historien. Akkurat det er et interessant bakteppe for en diskusjon om hva dagens endringer i næringsstruktur og overgangen til et mer kunnskapsintensivt og spesialisert arbeidsliv betyr. Er det slik at økt bruk av konsulenter bidrar til å undergrave den norske arbeidslivsmodellen og gjør jobben mindre sikker for flere? Eller er det kanskje slik at bruk av konsulenter er en forutsetning for å lykkes bedre i en kunnskapsøkonomi, både ved at det flytter mer kunnskap mellom virksomheter og bransjer - og ved å muliggjøre mer fleksibilitet for både ansatte og bedrifter?

Det er fortsatt en stund igjen til prisutdelingen og Konsulentdagen, men det er kort tid til fristen for å nominere kandidater. Fristen for å nominere kandidater til årets konsulent og årets konsulentbedrift er allerede 15. januar. Det er lov å foreslå seg selv, men man kan også foreslå dyktige leverandører eller kolleger. Kriteriene som gjelder kan man lese om her. Nominasjonene vil bli vurdert av en meget kompetent jury med adm. direktør Ola Furu fra Capgemini som leder. Med seg har han Hans-Henrik Merckoll som leder konsulentvirksomheten i EDBErgogroup, Per-Egill Frostmann fra IMC Norway, Anne Cathrine Røste fra Konsulentguiden og Øystein Mjelve fra Abelia.

Om USAs nedgang og vei opp igjen

2012-01-02T23:55:00.000+01:00

Vi går inn i et viktig valgår i USA der debatten om hva som gikk galt står sentralt. De fleste er enige om at mye går dårligere enn før, men det har sjelden vært så ulike syn på årsakene og veien videre. De to store partiene er uenige om nesten alt. En viktig og leseverdig analyse som skiller seg fra begge de store partienes svar er Thomas Friedman og Michael Mandelbaums nye bok That Used to be US, med undertittelen "How America Fell Behind in the World It Invented and How We Can Come Back".

Boken er på 400 sider og kom i september, men det at det har gått noen måneder har ikke gjort den noe mindre aktuell. Nå pleier jeg å synes Thomas Friedman er enda bedre i bloggen sin i New York Times enn i bøkene, bøkene kan bli litt vel utflytende og Friedman er glad i å gjenta sine egne slagord (Hot, flat and crowded) og teorier (The teory of the golden arches), men denne boken er faktisk mer dempet. Kanskje fordi den også er skrevet av Michael Mandelbaum, som har skrevet ti bøker om amerikansk utenrikspolitikk og er professor. Summen blir i hvert fall ganske bra.

Friedman og Mandelbaum bruker begrepet "frustrated optimists" om sin egen posisjon. De tror på USAs potensiale og mener sterkt at USA bør spille en ledende rolle i verden på flere områder, men de mener at mulighetene er blitt rotet bort, særlig i perioden etter at den kalde krigen tok slutt. Problemene oppsummeres i det forfatterne beskriver som "The Big Four":

"And that brings us to the core argument of this book. The end of the Cold War, in fact, ushered in a new era that poses four major challenges for America. These are: how to adapt to globalization, how to ajust to the information technology (IT) revolution, how to cope with the large and soaring budget deficits stemming from the growing demands on government at every level, and how to manage a world of both rising energy consumtion and rising climate threats. These four challenges and how we meet them will define America's future."

Etter å drøfte disse fire temaene: globalisering, informasjonsteknologi, gjeld og miljø, mer konkret og beskrive hva utfordringen består i, ser forfatterne seg tilbake i historien og beskriver hvordan USAs politiske system tidligere har mestret store utfordringer, blant annet ved å investere i grunnleggende utdanning for alle, satse på verdensledende forskning, beskyttet etableringsrett, eiendomsrett og konkurranse, og ført en innvandringspolitikk som stort sett har sørget for å trekke til seg noen av de skarpeste unge hjernene globalt, inkludert å gi muligheten til å starte bedrift i USA.

Thomas Friedman forstår seg på globalisering og teknologi. Han er på sitt beste i de kapitlene i boken som beskriver hvordan kombinasjonen av nettopp disse to driverne er i ferd med å forandre både arbeidsprosesser, forretningmodeller og hele arbeidsmarkedet over hele verden. Boken beskriver hvordan de som mangler kompetansen som skal til for å mestre de nye teknologiske mulighetene faller utenfor og hvordan mer kunnskap er det eneste svaret som hjelper når et land eller et individ skal møte denne nye virkeligheten. Det er i klasserommene et lands evne til å lykkes i den globale konkkurransen avgjøres.

Siste halvdel av boken går dypere inn i forfatternes frustrasjon med måten det politiske systemet i USA virker. De beskriver gjennom en rekke eksempler, både historiske og helt ferske, hvorfor det er blitt stadig vanskeligere å finne samlende og langsiktige politiske løsninger på tvers av partigrensene og stadig viktigere for politikere å befinne seg på en ytterfløy hvis de vil bli gjenvalgt. Partiene er heller ikke hva de en gang var:

"The parties have reversed their historical positions. A generetion ago Democrats stood for progressive change. Now they defend every federal program as if each were sacred. They have become the most conservative force in American politics. (...) The Republicans used to be the conservatives in the original, genuine, European sense, opposed to sudden, rapid shifts in public policy and prudent when it comes to public finances. Now they are the party of fiscal radicalism and recklesness, cutting taxes without reduced spending and thereby pushing the United States even deeper into debt."

En del av denne analysen, som strekker seg over flere sider, er gjennom et morsomt forfattergrep, utformet som en moderne versjon av Alexis de Tocqueville, der han har fått et eget kapittel mot slutten av boken til å beskrive USA slik det er blitt nesten 200 år etter forrige gang han var der. Tocqueville fremstår for øvrig som like intellektuelt begavet som han var i 1835, men mulighetsrommet for unge aristokrater har forandret seg og hans moderne reinkarnasjon er utdannet på en ledende Business School i USA og jobber i et globalt konsulentselskap som lever av å skrive analyser om forretningsmuligheter i ulike land.

Den svakeste delen av boken kommer helt til slutt når forfatterne skal beskrive hvordan de vil administrere sin "sjokkterapi" for å endre de politiske prioriteringene i USA. Det vil de gjøre ved å få frem en partiuavhengig presidentandidat som står for det de beskriver som en radikal sentrumspolitikkk, slik tidligere president Theodore Roosevelt stilte som uavhengig i 1912 og Ross Perot gjorde det i 1992. En slik kandidat er nok en gang dømt til å tape, men dette vil i følge forfatterne likevel være det som trengs for å flytte den politiske agendaen tilbake der den hører hjemme. Jeg synes sammenhengen mellom mål og virkemiddel akkurat her virker litt søkt.

Totalt sett er dette likevel en bok det er verdt å få med seg, særlig på grunn av gode analyser av hvordan samspillet mellom globalisering og informasjonsteknologi gjør at endringene i verden skjer mye fortere enn før og hvorfor investeringer i kunnskap er blitt så mye viktigere for å lykkes. Men også fordi boken forklarer hvordan et politisk system kan komme i skade for å gjøre alt mulig annet enn å finne gode svar på de viktigste utfordringene.

Boken er for øvrig anmeldt, med nokså forskjellige konklusjoner, i både Financial Times, The Independent, Wall Street Journal, The Guardian og Bloomberg.

Clayton Christensen om innovasjon

2011-12-30T15:47:00.000+01:00

Clayton Christensen på Gartners ITxpo 2011

Gartner arrangerte i oktober i år Symposium ITxpo 2011 i Orlando, Florida og har lagt ut foredragene derfra på nettet. Der var blant andre professor Clayton Christensen fra Harvard Business School på scenen og holdt et foredrag på en time om det grunnleggende ved disruptiv innovasjon. Foredraget, i form av både video av foredraget og slides, kan man se her.

Det tar som sagt en time å se på foredraget, men har men litt ledig tid er det definitivt verdt å få med seg Clayton Christensen. Han er etter min mening den mest interessante av alle som forsker og skriver bøker om innovasjon i praksis, først og fremst fordi han er opptatt av å analysere og forklare store og disruptive endringer der små utfordrere klarer å utfordre de store gigantene ved å utvikle helt nye tjenester eller forretningsmodeller som gjør at de kan angripe de etablerte markedslederne "nedenfra".

De som har lest bøker og artikler av Clayton Christensen før vil se at det ikke er noe helt nytt her i forhold til det han har sagt og skrevet tidligere, bortsett kanskje fra noen refleksjoner rundt problemet med å måle fortjeneste i prosent og ikke i absolutte tall (han var også opptatt av dette da han mottok the McKinsey Award 2010 for artikkelen "How will you measure your life?" og også ble intervjuet om det å måle gode resultater). Foredraget hos Gartner ITxpo tar for seg det Christensen kaller fem nøkler som øker sannsynligheten for å lykkes med innovasjon, med en hovedvekt på endringer og innovasjoner innenfor ikt og drevet av ikt. Han er også innom hvordan både helsevesen og universiteter opplever disruptiv innovasjon fordi informasjonsteknologi som i første fase førte til sentralisering, nå muliggjør stadig mer desentralisering.

Det mest imponerende er at Clayton Christensen i det hele tatt står på scenen og holder slike foredrag etter at han fikk en kreftdiagnose i 2009 og et hjerneslag i 2010 (han skriver litt om helsen sin på nettstedet sitt). Man merker at han noen ganger bruker litt lengre tid på å formulere seg og av og til leter etter riktig ord, men det er uansett et helt strålende foredrag. Jeg har for øvrig blogget om Clayton Christensen et par ganger tidligere, blant annet handlet et av mine første blogginnlegg om at han var i Tromsø i 2008 der han snakket om telemedisin og disruptiv innovasjon i helsesektoren, og vi hadde også en veldig hyggelig lunsjprat. Jeg har også blogget om boken Disrupting Class, som handler om hvordan disruptiv innovasjon kan bidra til at skolen løser sine oppgaver bedre.

Ulike forventninger til verdensøkonomien

2011-12-29T19:58:00.000+01:00

Regionale forventninger

McKinsey Quarterly på nett har noen interessante tall i sitt nyeste økonomibarometer (Economic Conditions Snapshot) der de spør 2300 næringslivsledere globalt om de økonomiske utsiktene de neste seks månedene. Tallene viser at næringslivet er mer pessimistiske enn i juni, men mer optimistiske enn i september.

De fire faktorene som flest oppgir som begrensende for vekst i hjemlandet det kommende året er lav etterspørsel hos konsumenter, økonomisk uro, land som går konkurs på grunn av statsgjeld og kredittknapphet. Blant faktorene som ikke oppgis som spesielt viktige finner vi høyt rentenivå, økonomiske bobler, konkurranse med lavkostland, proteksjonisme og tilgang til talent. Det at knapphet på kvalifisert arbeidskraft ikke vurderes som et problem av spesielt mange viser hvor forskjellig situasjonen er fra norsk økonomi der talentknapphet nevnes av stadig flere i tilsvarende undersøkelser, særlig i kunnskapsbedriftene.

Det mest interessante i dette barometeret til McKinsey Quarterly er de store regionale forskjellene når det gjelder to på vekst de neste seks månedene. De skriver at:

"However, across regions, respondents’ expectations for the global economy and their national economies have changed substantially since September. Respondents in the eurozone have become slightly less worried. Even larger shifts have taken place in the views of respondents in developed Asia, far more of whom now expect stability rather than improvement in their nations’ economies over the next six months—though they’re more hopeful about the global economy than they were in September. Among respondents in North America, there has been a marked swing from expecting worse to expecting better. Overall, though, respondents are still far gloomier about their countries’ prospects than they were in June, when nearly half expected their economies to improve in the next six months; now, 29 percent expect improved conditions."

Globalt er det bare 29 prosent som forventer vekst i sin region, men det er store variasjoner. I nord-Amerika har andelen som forventer vekst økt fra 27 til 42 prosent siden september. nord-Amerika har en markant endring og har nå forbausende optimistiske ledere. India har en helt motsatt utvikling. Der var 58 prosent positive i september, mens bare 35 prosent er det nå. Også i gruppen Asia-Pacific har det vært en markant nedgang i forventningene til vekst i egen region, fra 43 til 24 prosent. Men i denne regionen er man blitt litt mer positive til de globale utsiktene.

Eurosonens ledere er stabilt pessimistiske, her tror bare 19 prosent på vekst i egen region og troen på global vekst er omtrent like lav. Det positive er at det er færre enn før som tror på en dårligere økonomisk utvikling, 52 prosent tror på en dårligere utvikling i egen region, ned fra 57 prosent i september. Og 45 prosent i Europa tror nå på en dårligere global utvikling, ned fra 53 prosent. På et eget spørsmål om euroens fremtid kommer det frem at et flertall av næringslivsledere mener at euro har hatt en positiv effekt, og enda mer interessant: et flertall av næringslivsledere mener at den pågående krisen vil føre til mer integrasjon, ikke oppsplitting. Her har eurosonens næringslivsledere enda mer tro på at økt integrasjon blir resultatet enn resten.

10 reasons why The Economist is bloody brilliant

2011-12-28T16:09:00.000+01:00

Jeg fant denne presentasjonen på Slideshare som forklarer hvorfor The Economist er "bloody brilliant". Det er det jo bare å slutte seg til.

Jul og julemusikk

2011-12-24T00:13:00.000+01:00

Til julen hører det bra julemusikk, både klassiske julesanger og noen mer moderne ting. Spillelisten min med julemusikk forandrer seg ikke veldig mye fra år til år, men noen nye tilskudd kommer heldigvis. I år synes jeg for eksempel det er verdt å høre på The Killers nye EP (Red) Christmas EP som består av de seks julesangene bandet har skrevet og gitt ut, en hvert år, de siste seks årene:. Overskuddet fra salget går til tiltak for å bekjempe AIDS i Afrika.

De seks sangene på EPen er: A Great Big Sled (2006), Don't Shoot Me Santa (2007), Joseph, Better You Than Me (2008), Happy Birthday Guadalupe (2009), Boots (2010) og The Cowboy's Christmas Ball (2011). Årets låt er som navnet tyder på, litt country-inspirert. Her er en video. Og kvaliteten er høy også på de øvrige låtene. Ikke akkurat typiske julesanger, men det gjør ingen ting når det er så bra.

Et annet album, som kom i 2009 og som spilles en del i julen, er Bob Dylans Christmas in the Heart, et album som faktisk består av tradisjonelle julesanger av typen Little Drummer Boy, Hark the Herald Angels Sing og O Little Town of Bethlehem. Dylan har en så spesiell stemme og måte å synge på at det blir ganske spesielt. Men det er særpreget og sært på en overraskende bra måte, synes jeg. Mens Bob Dylan bare har spilt inn denne ene juleplaten i løpet av sin lange karriere, har Johnny Cash. gitt ut en rekke juleallbum, stort sett med hans versjoner av klassiske julesanger og salmer. Jeg pleier å sette på Johnny Cash: The Christmas Collection. Der man finner flere av de samme klassiske sangene som hos Dylan, og Johnny Cash har like særpreget i sin måte å fremføre sangene. men liker man Johnny Cash er dette bra.

Nevnes i denne sammenhengen må også Elvis Presley. Jeg spiller ikke han veldig ofte ellers, men også han har en stor produksjon av julealbum. Og mye av det han har gjort er bra. Et av disse er White Christmas fra 2000 som inneholder klassiske gospel og julesanger White Christmas, Blue Christmas og Take my hand precious lord, og en rekke andre. Jeg skrev om julespillelisten min på iPod i julen for to år siden her på bloggen. Det er ikke så store forandringer i øverste del av listen, men noen gå rokkeringer og tilføyelser har det blitt:

1. Fairytale of New York, The Pogues & Kirsty McColl

2. A Snowflake Fell, Glasvegas

3. Do They Know It's Christmas, Band Aid
4. O Holy Night, Mahalia Jackson

5. The Cowboys' Christmas Ball, The Killers

6. The Little Drummer Boy, Johnny Cash

7. Christmastime, Smashing Pumpkins
8. The First Noel, Bob Dylan
9. O Little Town of Bethlehem, Elvis Presley
10. There Will Be Peace in the Valley, Johnny Cash
11. Hark the Herald Angel Sing, Bob Dylan
12. The Bells of St Mary's, Bob B. Soxx & The Blue Jeans
13. Take My Hand Precious Lord, Elvis Presley
14. Silent Night, Holy Night, Mahalia Jackson
15. When You Wish Upon a Star, Louis Armstrong
16. Do You Hear What I Hear, Bob Dylan

17. I Saw Mommy Kissing Santa Claus, The Ronettes
18. Little Drummer Boy, David Bowie & Bing Crosby
19. Blue Christmas, Elvis Presley
20. Mary's Boy Child, Bony M

Velferdsteknologi og telemedisin i UK

2011-12-21T23:20:00.000+01:00

The Telegraph

Det var via den utmerkede bloggen til EU-kommisjonær for Digital Agenda Neelie Kroes jeg ble oppmerksom på en svært interessant satsing på velferdsteknologi og telemedisin i UK som rulles ut i disse dager . Der skriver hun at:

"I was very pleased to read recently about the promising results of a programme in the UK which shows the enormous potential if we integrate ICT into health care more deeply. The figures from the study are incredible: showing telehealth, used correctly, can deliver a 20% reduction in emergency admissions, 14% reduction in bed days, an 8% reduction in tariff costs and an incredible 45% reduction in mortality rates. That’s impressive stuff. Imagine what this could mean if we could do it at European level."

Satsingen i UK handler dels om bruk av teknologi i hjemmebasert eldreomsorg, noe vi gjerne omtaler som velferdsteknologi eller omsorgsteknologi i Norge. På engelsk kaller de det telecare. Det handler blant annet om bruk av teknologier som fallsensorer, GPS, døralarmer, timeplaner som varsler om avtaler osv., ting som gjør det lettere å klare seg hjemme lenger for eldre mennesker. Jeg har blogget om dette flere ganger tidligere, blant annet i forbindelse med Velferdsteknologikonferansen i Trondhem i høst og Abelias Arena Ny Omsorg.

Men i tillegg til telecare er britene også opptatt av det de kaller telehealth, eller remote healthcare. Da handler det i tillegg om å bruke teknologi til overvåke og behandle kronisk syke mens de bor hjemme, noe vi vel pleier å omtale som telemedisin i Norge. I den nye britiske satsingen er det tre millioner personer med blant annet diabetes, KOLS og hjertesykdommer som skal følges opp hjemme i stedet for å legges inn på sykehus eller sykehjem The Telegraph bekriver satsingen slik:

"Three million people with conditions such as lung disease, heart failure, arthritis, and high blood pressure, will have machines installed in their homes to monitor their conditions and send results electronically to medics. (...) It is hoped that the NHS will save around £1.2 bn a year by caring for people in their own homes. Medical equipment worth an estimated £750m will be supplied by industry as the era of remote healthcare is expected to expand in the next ten to 15 years. It marks a step change in the way the NHS looks after the long-term sick with more care delivered in their homes rather than in hospitals."

Så kan man jo naturligvis hevde at dette er drevet frem av en budsjettkrise i UK og at man gjør det for å spare penger. Det er jo billigere å behandle kronisk syke hjemme enn på et sykehus. Det interessante er imidlertid at man har gjennomført et stort pilotprosjekt med 6191 pasienter som har fått prøve denne typen sensorer og telemedisinsk utstyr hjemme. Resultatet er at man i tillegg til å spare penger også oppnår et oppsiktsvekkende mye bedre helsemessig resultat for pasientene. The Independent beskriver det slik i sin artikkel:

"Early evidence from a trial in Kent, Cornwall and the London Borough of Newham indicates a 45% reduction in mortality - equating to 120 people still being alive who would otherwise have died. There were also significant reductions in emergency admissions (down 21%), planned hospital admissions (down 24%), visits to A&E (15%), days in hospital (14%) and "tariff" costs for treatment (8%). The trial involved 6,191 people in 238 GP practices and was the largest of its kind in the world so far. It focused on the long-term conditions diabetes, chronic obstructive pulmonary disease and coronary heart disease."

Jeg tror dette er et ganske godt eksempel på at økonomiske problemer og behov for å spare penger ikke nødvendigvis må føre til dårligere tjenester. Det kan også utløse innovasjon. Og det kan føre til at vi bruker både arbeidskraft, kompetanse og teknologi på smartere måter enn før. Dette britiske eksemplet viser også at man ikke bare kan spare seg til slike resultater, man må også investere en del i infrastruktur og teknologi først for å muliggjøre disse besparelsene.

For UK handler dette også om en næringspolitisk storsatsing. Britene ønsker å være verdensledende på telemedisin og hjemmebasert omsorg. Life science-sektoren i UK, som består av både helseteknologi, bioteknologi og legemidler, har i følge The Independent 160 000 ansatte i 4 500 bedrifter som omsetter for 50 milliarder pund. Den beste måten å sørge for at denne kunnskapsintensive industrien fortsatt er verdensledende er i følge statsminister David Cameron å sørge for at deres National Health Service (NHS) er ledende på innovasjon. NHS må i følge Cameron være "the fastest adopter of new ideas in the world". Det er ingen dårlig ambisjon for et offentlig helsevesen.

Toppmøte om teknologi og talentbehov

2011-12-20T16:55:00.000+01:00

Les mer om toppmøtet på Abelias nettsider

Abelia inviterte til et veldig interessant toppmøte om ikt- og kunnskapsnæringens rolle 6. desember hos Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Instituttleder Morten Dæhlen har blogget om møtet og Teknisk Ukeblad har også skrevet en utmerket oppsummering om IT-toppmøtet og diskusjonen om teknologmangel. I forhold til dem er jeg litt sent ute med å skrive, men det var et møte som var så bra at det fortjener litt omtale selv om det har gått noen dager. Som Teknisk Ukeblad så utmerket formulerte det:

"Kun it-tinget på et godt år kunne ha konkurrert med toppsjefprosenten blant møtedeltakerne som stimlet seg rundt to langbord på et frokostmøte på UiOs nybygg ved Institutt for informatikk i Oslo denne uka."

For Abelia var målet med denne samlingen tredelt. For det første så ønsket vi å få presentert resultater fra bransjestudiene i forskningsprosjektet Et kunnskapsbasert Norge (EKN) og som er spesielt relevante for it- og kunnskapsbedrifter. Torger Reve holdt en kort innledning der han snakket mest om rapporten Knowledge-based IT and software, men nevnte også om rapporten om Kunnskapsbaserte tjenester og En kunnskapsbasert finansnæring. Disse tre rapportene (en oversikt over alle rapportene og presentasjonene fra prosjektet finner man her) er et viktig kunnskapsgrunnlag for diskusjonen om hvordan vi skal innrette næringspolitikk og kunnskapspolitikk fremover. De nevnte næringene er helt avgjørende bidragsytere til modernisering og innovasjon i resten av samfunnet, ikke minst i de tradisjonelle norske eksportnæringene, men får generelt for lite oppmerksomhet i den politiske debatten om rammebetingelser og virkemidler.

For det andre ønsket vi å vise fram det nye praktbygget til Institutt for informatikk til en viktig gruppe ledere i it-bedrifter, offentlig sektor og noen andre store private bedrifter. Det har vært en ganske godt bevart hemmelighet at Institutt for informatikk (IFI) er UiOs største insititutt, de har vært spredd på masse ulike bygninger, men nå er de svært synlige og samlet i nye flotte lokaler. Morten Dæhlen deltok i diskusjonen med Torger Reve, Fornyingsminister Rigmor Aasrud og styreleder i Forskningsrådet Ingvild Myhre om hvordan vi kan satse bedre og riktigere på IT i årene som kommer.

Det ble også overlevert et felles dokument fra Universitetet i Oslo, NTNU og Sintef med fire konkrete forslag til satsinger på forskning og kompetanse, tiltak som Morten Dæhlen skriver om på bloggen sin. De fire tiltakene handler om høyere it-utdanning, lærerutdanning, it-forskning og såkornfond, og går rett til kjernen av det som er kompetanseutfordringen vår i Norge.

Og for det tredje ønsket vi å legge til rette for en samtale mellom noen av de viktigste aktørene, både i privat og offentlig sektor, som har en rolle når deg gjelder utfordringene vi står overfor. Det er utfordringer som er viktige for hele samfunnet og har betydning langt utover it-næringen, og de inngår også i regjeringens arbeid med en Digital Agenda for Norge. Et av temaene var som nevnt kompetanse, der ressurspersoner som professor Karen Helene Ulltveit-Moe (leder av utvalget bak utredningen om Kompetansearbeidsplasser - drivkraft for vekst i hele landet) statssekretær Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet, Torbjørn Digernes, rektor ved NTNU og Hans-Henrik Merckoll i EDBErgogroup Consulting, supplert av mange andre deltagere i salen, kom med analyser og synspunkter på Norges kompetanseutfordringer og hva slags kompetanse vi vil trenge mer av i årene som kommer.

Et annet tema som ble diskutert mot slutten av møtet var modernisering av offentlig sektor. Der fikk vi god hjelp av blant annet skattedirektør Svein Kristensen, Hege Skryseth fra Microsoft og Kåre Hagen (han som ledet utredningen om Innovasjon i Omsorg) til å beskrive hvordan teknologi og innovasjon kan bidra til å heve kvaliteten på offentlige tjenester og sørge for at vi utnytter kompetanseressursene og pengene mer effektivt. Blant temaene som kom opp i diskusjonen var hvordan man får til god ledelse av slike omstillingsprosjekter der man tar i bruk nye teknologiske løsninger.

Flere av deltagerne ga uttrykk for at det er et behov for slike arenaer der man kan diskutere rammebetingelser mer overordnet og snakke om både erfaringer og fremtidige behov tvers av bedrifter og sektorer. Vi trenger gode møteplasser der kunnskapsbedrifter og myndigheter møtes og lytter til hverandres behov. Det er derfor grunn til å tro at det blir flere slike møter framover.

Farewell, earthlings

2011-12-19T18:17:00.000+01:00

The Economist, 17. juni 2000

Kim Jong Il var på forsiden av en helt klassisk utgave av The Economist i juni 2000. Overskriften da var "Greetings, earthlings", og lederartikkelen den gang handlet om at presidenten i Sør Korea hadde reist til Nord-Korea på et historisk besøk, med et visst håp om normalisering av forholdet mellom landene som formelt fortsatt er i krig.

Om mulig har det bisarre regimet i Nord Korea blitt enda merkeligere siden samtalene i 2000, de har både prøvesprengt atombomber, senket et krigsskip og skutt raketter over grensen, så noen forsoning har det slett ikke blitt. Siste krangel har handlet om et 30 meter høyt juletre som kristne i Sør Korea har satt opp ved grensen og som har ført til at talsmenn for Nord Korea har truet med "unexpected consequensences", noe som i denne konflikten godt kan handle om militære mottiltak.

På en måte, som dessverre har gått hardt ut over befolkningen, har Nord-Korea gjort verden en stor tjeneste. De har stått i spissen for et stort eksperiment der et land rett og slett er blitt delt i to, en kapitalistisk del og en kommunistisk del, slik at man kan se forskjellen. I den ene delen har man praktisert demokrat og markedsøkonomi og i den andre har man praktisert ettpartistat og planøkonomi. De to delene snakker samme språk, har samme etnisitet og kultur og har såvidt jeg vet omtrent de samme forutsetningene fra naturens side. Alt er likt bortsett fra det politiske og økonomiske systemet. Slik at man kan måle effekten av og sammenligne levestandard og velferd mellom to ulike økonomiske systemer.

Øst-Tyskland prøvde noe av det samme eksperimentet fra 1945 til 1989, men Nord Korea har gjort oss den tjenesten å forlenge eksperimentet sitt 20 år lengre, langt inn i kunnskapssamfunnet og informasjons- og kommunikasjonsteknologiens tidsalder. En tid der kull- og stålproduksjon betyr enda mindre og innovasjonsevne og omstillingsevne betyr mer enn på 80-tallet. Resultatet av dette koreanske politiske eksperimentet er sjokkerende klart. I det kapitalistiske Sør-Korea er kjøpekraftjustert BNP pr innbygger rundt 30 000 US dollar, i det sosialistiske Nord-Korea er den anslått til 1 800 US dollar. Det ene systemet leverer med andre ord en velstand til befolkningen som i gjennomsnitt er 17 ganger større pr innbygger enn det andre.

Eksperimenter som dette er selvfølgelig forkastelig rent forskningsetisk og har påført innbyggerne i Nord-Korea enorme lidelser, men slike hensyn tar ikke kommunistiske ettpartistater. Og som nevnt har bivirkningen vært at det på en effektiv måte har skremt mange andre land vekk fra ideen om å gjøre noe lignende. Men nå burde det være mer enn nok empiri. Vi vet godt hva som fungerer og det er all grunn til å tro at Nord-Korea kan få til det samme som Sør Korea bare de skifter økonomisk system. Vi får håpe at bortgangen til Kim Jong Il vil føre til endringer og at den hardt prøvede befolkningen snart kan få ta del i den samme velstanden som deres naboer i sør.

Og for den som måtte lure: Dagens kommentar i The Economist om Nord-Korea har overskriften Farewell, earthlings.

Katolikker og presidentvalgkamp

2011-12-17T18:04:00.000+01:00

Nine days that changed the world

Newt Gingrich, den republikanske presidentkandidaten som leder i meningsmålingene foran det første nominasjonsvalget, ble katolikk for tre år siden. Tidligere tilhørte han den største protestantiske kirken i USA, The Southern Baptist Convention. En del av forklaringen på denne konverteringen kan nok være at Gingrich sin tredje kone Callista har vært katolikk hele livet, og det er sannsynligvis ikke helt enkelt å skille seg to ganger og holde på støtten fra kirken.

En artikkel i New York Times i dag går litt dypere inn i denne materien og hevder at Gingrich ikke har gjort dette bare av bekvemmelighet, men at han både åndelig og intellektuelt føler en sterk tilhørighet, spesielt til den konservative retningen pave Johannes Paul II stod for. Gingrich har blant annet laget en film om Johannes Paul II sitt besøk i Polen i 1979 Filmen heter Nine days that changed the world og er laget av Newt og Callista sammen.

Hos Gingrich Productions kan man for øvrig kjøpe både filmer, bøker og barnebøker med et politisk budskap. Callista Gingrich har blant annet skrevet barneboken Sweet Land of Liberty der elefanten Ellis guider barna gjennom USAs historie. Og Newt har, slik presidentkandidater bør, skrevet flere bøker, både om aktuelle politiske saker, om Lincoln og borgerkrigen og om guds betydning for mennene som skapte USA.

Så stiller naturligvis New York Times spørsmålet om hvordan Gingrich som er så konservativ kan være katolikk når de mest kjente katolske politikerne i USA har vært liberale demokrater, med Kennedy-familien i spissen. Og svaret de gir er blant annet:

"But Mr. Gingrich represents a new kind of Catholic, one very different from the Kennedys, who were Democrats, political liberals and cradle Catholics shaped by the Irish immigrant church. To a Kennedy-era Catholic, divorce was a sin, labor unions were a virtue and anti-Catholic bigotry was a staple in many Protestant circles. Mr. Gingrich is a culture wars Catholic for whom the church seems a logical home for conservative Republicans. Generations removed from the Kennedy years when Catholics predictably voted Democratic, this is a new era in which conservative Catholics and evangelical Protestants have joined forces in what they see as a defining struggle against abortion, same-sex marriage and secularism."

Republikanernes første nominasjonsmøte er 3. januar i Iowa, en stat med et tungt innslag av evangeliske kristne. Det blir spennende å se hvem de liker best av mormoneren Mitt Romney, libertarianeren Ron Paul og den nyskilte og nylig omvendte katolikken Gingrich. Meningsmålingene viser at dette kan bli svært jevnt.

Eurokrisen beskrevet gjennom forsider

2011-12-15T22:52:00.000+01:00

The Economist har hatt 13 forsider om eurokrisen siden mai 2010, noen av dem helt klassiske. De første het Acropolis Now. den siste så langt var Is this really the end? i slutten av november 2011. Underveis har det vært forsider som If Greece goes... og Be afraid. Her kan man bla seg igjennom alle disse 13 forsidene (trykk "next" for å bla):

Også denne uken er det en lederartikkel om eurokrisen, med tittelen "A comedy of euros", der undertittelen er "Britain had a bad summit, but the euro zone had a worse one". Budskapet er ikke spesielt optimistisk:

"Once again Europe’s leaders have failed to solve the euro crisis. The new treaty could easily be killed by the markets or by its rejection in one or more euro-zone country. The EU has suffered plenty of disappointing summits without the sky falling in—a good many of them in the past year. But unlike the marathon dispute over a new constitution, the euro is in a race against time because markets are pushing countries to insolvency. As investors and voters lose faith, the task of saving the single currency grows harder. Sooner or later, the euro will be beyond saving."

EU vil gjøre offentlige data til gull

2011-12-14T23:55:00.000+01:00

EU-kommisjonen la mandag denne uken frem en svært omfattende pakke med tiltak for å sikre at ulike offentlige data blir tilgjengeliggjort og gjenbrukt, og ikke blir liggende bortgjemt i databaser som ingen har tilgang til. Dette er data som kan brukes til å utvikle nye og innovative tjenester og som derfor kan ha stor verdi både for borgere og næringsliv.

Fordi skattebetalerne allerede har betalt for innsamlingen av disse dataene er det som hovedregel ingen grunn til at man skal betale en gang til for å bruke dem. Jonathan Gray i The Guardians Datablog beskriver EUs pakke slik:

"The announcement contained some very strong language in support of open data. Open data is the new gold, the fertile soil out of which a new generation of applications and services will grow. In a networked age, we all depend on data, and opening it up is the best way to realise its value, to maximise its potential."

Han har helt rett i at det er et uvanlig fargerikt og kraftig språk i EU-kommisjonens pressemelding. Teksten i pressemeldingen åpner slik:

"The Commission has launched an Open Data Strategy for Europe, which is expected to deliver a €40 billion boost to the EU's economy each year. Europe’s public administrations are sitting on a goldmine of unrealised economic potential: the large volumes of information collected by numerous public authorities and services.

Pressemeldingen fortsetter med å beskrive hva EU skal gjøre. Det er tre ulike typer tiltak som skal gjennomføres. For det første skal EU-kommisjonen gå foran med et godt eksempel og tilgjengeliggjøre egne data gratis. For det andre skal det utvikles et såkalt "level playing field" i EU for offentlige data, noe som i praksis vil bety en harmonisering av regelverket i alle medlemslandene. Og for det tredje skal EU bruke 100 millioner euro på å forske frem og utvikle bedre teknologier for datahåndtering. I pressemeldingen heter det:

The strategy to lift performance EU-wide is three-fold: firstly the Commission will lead by example, opening its vaults of information to the public for free through a new data portal. Secondly, a level playing field for open data across the EU will be established. Finally, these new measures are backed by the €100 million which will be granted in 2011-2013 to fund research into improved data-handling technologies. These actions position the EU as the global leader in the re-use of public sector information. They will boost the thriving industry that turns raw data into the material that hundreds of millions of ICT users depend on, for example smart phone apps, such as maps, real-time traffic and weather information, price comparison tools and more."

Det er flott at EU skal åpne opp sine databaser og bruke penger på teknologiutvikling, men det aller viktigste her er den skjerpingen av regelverket som kommisjonen foreslår. Det vil skje gjennom at det foreslås en del endringer i EU-direktivet fra 2003 som regulerer viderebruk av offentlige data. Direktivet er en del av EØS-avtalen og gjelder derfor også i Norge, og eventuelle nye EU-regler vil også gjelde i Norge. Prinsippene EU-kommisjonen foreslår innlemmet i direktivet er svært tydelige og gode, og fortjener å bli sitert i sin helhet fra pressemeldingen:

Making it a general rule that all documents made accessible by public sector bodies can be re-used for any purpose, commercial or non-commercial, unless protected by third party copyright;
Establishing the principle that public bodies should not be allowed to charge more than costs triggered by the individual request for data (marginal costs); in practice this means most data will be offered for free or virtually for free, unless duly justified.
Making it compulsory to provide data in commonly-used, machine-readable formats, to ensure data can be effectively re-used.
Introducing regulatory oversight to enforce these principles;
Massively expanding the reach of the Directive to include libraries, museums and archives for the first time; the existing 2003 rules will apply to data from such institutions.

Det er interessant at kommisjonen er helt tydelig på prinsippet om at retten til gjenbruk av offentlige data gjelder både privat og kommersiell bruk, at det ikke er lov til å ta mer betalt enn marginalkostnaden som utløses av den enkelte overføringen av data og at tilgjengeliggjøring betyr å gjøres data tilgjengelig i et håndterbart og maskinlesbart format. EU krever dessuten et regulatorisk tilsyn for å sikre at prinsippene blir overholdt av myndighetene.

Olav Anders Øverbø har skrevet om Ny EU-offensiv for offentlige data på bloggen Vox Publica. Der har han også lenket til de relevante EU-dokumentene og forslagene til direktivendringer. Dette er ting som er foreslått av EU-kommisjonen og må gjennom både EUs råd og EU-parlamentet for å bli vedtatt. Men det er som sagt gode prinsipper som foreslås og egentlig ingen grunn til til at myndighetene må vente på at EU skal behandle det ferdig før en gjør mer for å tilgjengeliggjøre offentlige data her i Norge.

Thomas Friedman om kunnskapsklynger

2011-12-12T00:50:00.001+01:00

Thomas Friedman skriver stadig vekk gode kommentarer om globalisering, innovasjon og politikk i New York Times og nå i helgen hadde han en kommentar med noen glitrende refleksjoner om hva som må til for å skape fremtidens arbeidsplasser.

Utgangspunktet for kommentaren er presidentvalget i USA og hvordan det i økende grad er slik at presidenter bare har 100 dager hvert fjerde år, før neste kongressvalgkamp begynner, på å iverksette fundamentale endringer. Da gjelder det å prioritere de rette tingene,og i følge Friedman handler det nå om å skape nye kunnskaps-arbeidsplasser. Han siterer Harvard-økonom Laurence Katz som sier at "We are having three jobs crises at once":

Første krise handler om lavere etterspørsel etter varer og tjenester i kjølvannet av finanskrisen, noe som gjør at færre blir ansatt. Andre krise springer ut av den første og handler om at høy langtidsledighet skaper ytterligere problemer fordi stadig flere mister kontakten med arbeidslivet og trenger mer hjelp for å komme tilbake. Tredje krise handler om at arbeid som fantes før forsvinner på grunn stadig raskere endringer i kjølvannet av globalisering og ny teknologi:

"The third jobs crisis flows from the merger of globalization and the I.T. revolution. The president described it in his Kansas speech: “Steel mills that needed 1,000 employees are now able to do the same work with 100 employees, so layoffs too often became permanent, not just a temporary part of the business cycle. ... Today, even higher-skilled jobs, like accountants and middle management can be outsourced to countries like China or India.”.

Hva er så svaret på disse tre utfordringene? Thomas Friedman mener at det handler om å stimulere de arbeidsplassene vi skal leve av i fremtiden. Det er ikke lenger slik at Ford eller General Electric kommer til byen og bygger en fabrikk som trenger 25 000 arbeidere. Den typen fabrikk består i dag av roboter som produserer varer, i tillegg til noen få hundre ansatte. Fremtidens arbeidsmarkedsregioner må posisjonere seg som "kunnskapsklynger", steder som trekker til seg mange innovative bedrifter, i all hovedsak små og mellomstore bedrifter med behov for kreative kunnskapsmedarbeidere. De stedene som får til samspillet mellom høyere utdanning, forskning og næringsliv og lykkes i å være attraktive for den type talent som det kunnskapsbaserte arbeidslivet er avhengig av, studenter, kunnskapsarbeidere, forskere og entreprenører, vil lykkes best:

"We need to think of the future middle class as being generated not by factories “but by hubs,” argues Katz. These are networked urban areas like Austin, Silicon Valley and Raleigh-Durham, where people learn, imagine and create value rapidly by combining universities, high-tech manufacturers, software/service providers and highly nimble start-ups that collaborate and compete to invent things that make people’s lives more entertained, productive, healthy, educated and comfortable. The knowledge workers in these hubs will be the big profit generators."

Thomas Friedman skriver om hva neste amerikanske president må prioritere de første hundre dagene for å få orden på konkurranseevnen og veksten i USA. Men jeg tror dette må være oppskriften en regjering må følge de første hundre dagene uansett hvor i verden den befinner seg. Det handler om å investere i utdanning, forskning, infrastruktur og kompetanse, det som er mest avgjørende for om et land lykkes økonomisk.

- We are with Europe, not of it

2011-12-10T15:00:00.000+01:00

Et nytt og smertefullt høydepunkt i britenes forhold til EU er nådd når britene nå legger ned veto mot endringer i EU-traktaten. Det virker også som om Sverige, Ungarn, Tsjekkia, og muligens også Finland, må ha tid til å konsultere hjemme før de bestemmer seg, og kanskje andre også, men de er i hvert fall med i EU-prosessen. Britene har valgt å gå alene, noe særlig Tyskland og Frankrike er rasende over. Britenes selvbilde for tiden virker omtrent som den mye siterte og legendariske overskriften i The Times, som muligens aldri har stått på trykk i virkeligheten: "Fog in the Channel, the continent cut off".

Nå er det første gang britene har gått så langt som å legge ned veto mot en traktat, tidligere har de nøyd seg med å forhandle fram unntak, som de John Major fikk i Maastrich-traktaten i 1991, eller budsjettrabatten Margaret Thatcher forhandlet fram i 1984 som gjør at britene bidrar mindre til EUs felles budsjett enn de andre store landene. Denne gangen har de blokkert en traktat, noe som gjør at de øvrige må lage en ny juridisk konstruksjon uten UK.

The Guardian trakk i en kommentar på fredag linjene tilbake til mellomkrigstiden, den tidlige etterkrigstiden og Winston Churchill for å forklare både britenes og det konservative partiets problemer med Europa. Churchill var en stor europeiske leder som arbeidet hardt for sterkere europeisk integrasjon Til tider også for noe han kalte "a United States of Europe". Men heller ikke Churchill mente at UK selv skulle tilhøre kjernen i denne unionen, de skulle være med Europa, men ikke være Europa. Michael White i The Guardian beskriver det slik:

"...these ambiguities were personified by the speeches and attitudes of the party's greatest hero, Winston Churchill. The liberator of Europe is claimed by both sides of the Euro-schism that has played a decisive role in wrecking the last three Tory premierships – Major's, Thatcher's and Heath's – and claimed with good reason. Even before Hitler seized power in 1933, Churchill's fertile mind had toyed with ideas of a federal alliance of the continent's five big states plus four looser confederations. His offer of full Franco-British Union in the dark days of 1940 did not die when France (Gaullist and Vichy versions) spurned it. Federalism remained fashionable – the Manchester Guardian supported it – so that when in Zurich in 1946 Churchill (by now in opposition) called for a United States of Europe he was widely applauded. But did he see Britain as part of Europe? Sometimes yes, sometimes no. "We are with Europe, not of it," he would sometimes explain."

Det er ikke sikkert alle regjeringssjefene i EU som gir uttrykk for sinne over britenes veto er så misfornøyde som de gir inntrykk av. Et EU med 27 land, som kommer til å bli ytterligere utvidet med Kroatia snart, kan ikke leve med at alle skal være med på alt i lengden. Både motstand i befolkningene og ulike grader av økonomisk utvikling taler for at man må enten åpne for et"Europa i to hastigheter" eller et "Europa a la carte". Det at britene tvinger fram en diskusjon om dette kan være nyttig for flere, og det kan være behagelig at man selv slipper å få skylden.

Tiden det tar å doble inntekten

2011-12-08T00:51:00.001+01:00

Fra The Economist/McKinsey

The Economists blogg Graphic Detail, som hver dag har en ny graf om noe viktig her i verden, har i dag en virkelig godbit av en interessant graf. Den viser hvor mange år det tar å doble inntekten sin i ulike land.og bygger på historiske data om økonomisk vekst fra McKinsey Global Institute.

Den øverste fremstillingen viser når og hvor lang tid det tok å øke BNP pr person fra 1300 US dollar til 2600 US dollar i noen utvalgte land. Først ute var Storbritannia, der denne reisen skjedde fra tidlig på 1700-tallet mens landet hadde 9 millioner innbyggere. Doblingen av BNP tok hele 154 år. USA startet samme dobling rundt 1820 da landet hadde 10 millioner innbyggere og det tok 53 år. I Japan startet prosessen i 1910 da landet hadde 48 millioner innbyggere og det tok 33 år.

Både Storbritannia, USA og Japan hadde industrielle og økonomiske løft som preget hele verden den gang det skjedde. Marx og Engels ble så påvirket av det de oppfattet som store og fundamentale endringer i England at de laget en ny politisk ideologi for å forklare det. Men som vi ser av grafen var dette ganske langsomme saker som omfattet ganske få mennesker i forhold til det vi nå ser i Kina og India. Kinas dobling omfatter over en milliard innbyggere, startet omkring 1980 og tok 12 år. Indias dobling av BNP pr innbygger handlet om 800 millioner mennesker da den startet i 1990 og tok 16 år. Veksten fra 1300 til 2600 US dollar pr innbygger i dag går med andre ord veldig mye fortere og handler om vanvittig mange flere personer.

Den andre grafen illustrerer en litt annen side av det samme og viser hvor raskt neste dobling av levestandarden vil komme i ulike land, med utgangspunkt i 2011-nivået. I Japan, USA, Tyskland og UK vil det ta 23-27 år, noe som er raskere enn under den industrielle revolusjon. Sør Korea, som allerede ligger nær Tyskland og UK i BNP pr innbygger vil bare bruke 14 år på neste dobling. Men den virkelig raske veksten kommer i Kina og India, som begge har godt over en milliard innbyggere nå. Kina vil bruke bare syv år og India vil bruke ni år på fordoble befolkningens inntekter nok en gang. Det er et tempo og en kraft i dette som verden aldri tidligere har sett maken til.

Gir Big Bang Theory flere fysikkstudenter?

2011-12-07T01:01:00.000+01:00

The Big Bang Theory går på TV Norge på hverdager kl 18 og er et av de morsomste programmene på TV for tiden. Serien handler om to forskere ved California Institute of Technology, Sheldon som driver med teoretisk fysikk og Leonard som driver med eksperimentell fysikk. De har stadig besøk i leiligheten av romfartsingeniøren Howard og astrofysikeren Rajesh. Nerdefaktoren er meget høy og det er mye fysikkhumor, Sheldon er for eksempel i en av episodene utkledd som Dopplereffekten i en Halloweenfest hos nabo Penny.

De fire setter dessuten sin ære i å kunne alt om ulike science fiction- og tegneseriehelter, særlig Star Trek, noe som inkluderer det å kunne snakke språket Klingon . Som en kan forvente er kunnskapen om fysikk, teknologi og andre typiske nerdeting betydelig høyere enn evnen til å håndtere praktiske gjøremål og relasjoner til mer normale personer. Det oppstår derfor en hel del morsomme hendelser i møtet med den virkelige verden utenfor, blant annet i forhold til naboen Penny som jobber som servitør. Hun er både pen, hjelpsom og har stor praktisk sans, men er ikke veldig interessert i verken teoretisk eller anvendt fysikk.

Denne serien har blitt veldig populær både i og utenfor USA, og i følge en artikkel i nettutgaven til The Guardian nylig er det slik at interessen for å studere fysikk har økt merkbart i UK etter at The Big Bang Theory kom på TV:

"According to the Higher Education Funding Council for England (HEFCE), there was a 10% increase in the number of students accepted to read physics by the university admissons services between 2008-09, when The Big Bang Theory was first broadcast in the UK, and 2010-11. Numbers currently stand at 3,672. Applications for physics courses at university are also up more than 17% on last year. Philip Walker, an HEFCE spokesman, said the recent spate of popular televisions services had been influential but was hard to quantify."

Også i videregående skole (A-levels) har fysikk blitt langt mer populært enn før. Men jeg tillater meg å tvile på om TV-serien kan ta en spesielt stor del av æren. Det har vært en trend i flere land, også i Norge, at realfagenes popularitet har tatt seg litt opp etter å hva vært helt på bunnen rundt 2005. Vi ser det på søkningen til både ingeniørfagene og til de matematisk-naturvitenskapelige fakultetene ved universitetene. Dersom det er slik at en underholdende TV-serie som The Big Bang Theory har bidratt litt til denne veksten i interessen for realfag er det flott, men den må nok dele æren med flere tiltak som har vært satt inn for å få flere unge til å velge realfagsutdanninger.

Herman Cain var inspirert av Pokémon

2011-12-05T20:09:00.001+01:00

Amerikansk presidentvalgkamp er morsomme saker og årets versjon har allerede inneholdt en bra dose med fargerike kandidater og merkelige utspill. Mest utradisjonell av alle har nok Herman Cain vært, med erfaring fra Burger King og Godfather's Pizza, og veldig glad i å strø om seg med imponerende og visjonære sitater. Den eneste i det republikanske feltet som har vært i nærheten av å ha Barack Obamas formuleringsevne.

Men nå når han har trukket seg innrømmer han at inspirasjonen til noen av disse store talene har kommet fra ganske overraskende kilder. En formulering Herman Cain har brukt i flere av sine taler er:

"Life can be a challenge,

life can seem impossible,

it's never easy when there is so much on the line.

But you and I can make a difference.”

På pressekonferansen lørdag der han trakk kandidaturet innrømmet Cain det flere bloggere og folk på YouTube har påpekt lenge, at disse linjene ikke stammer fra "a poet" slik han har hevdet og heller ikke fra en eller annen OL-sang i år 2000, men derimot fra Pokémon - The Movie 2000 der Donna Summer, den gamle discodronningen, sang "The Power of One". Det er naturligvis mange steder man kan hente inspirasjon, men Pokémon er nok blant de mer originale inspirasjonskildene i amerikansk politikk. I videoen under kan man følge Donna Summer og Herman Cain linje for linje:

Horizon 2020 lansert av EU

2011-12-05T01:04:00.001+01:00

Norges Forskningsråd om Horizon 2020

EU-kommisjonen lanserte i uken som gikk Horizon 2020, den nye store felles satsingen på forskning og innovasjon som skal avløse det 7. rammeprogrammet. Horizon 2020 er på i alt 80 milliarder euro og skal løpe fra 2014-2020, en periode på syv år. Pressemeldingen fra EU-kommisjonen kan leses her. Og her kan man lese mer om hva EU-kommisjonær Máire Geoghegan-Quinn sa da hun lanserte planene.

80 milliarder euro er mye penger og dette nye rammeprogrammet for forskning er betydelig større enn de 50 milliardene som ble satt av til dagens rammeprogram. Pengene skal fordeles på tre hovedinnsatsområder:

For det første skal EU støtte fremragende vitenskap. 24,6 milliarder euro skal gå til tiltak som løfter kvaliteten på europisk forskning til et verdensledende nivå, blant annet gjennom støtte til European Researh Council, investeringer i "Future and emerging technologies", bygging av ny forskningsinfrastruktur og tiltak som fremmer forskeres mobilitet og karrièreutvikling.

For det andre skal EU fremme industrielt lederskap. 17,9 milliarder euro skal brukes på tiltak som skal gjøre Europa til en mer attraktiv region for investeringer i forskning og innovasjon. Områder som prioriteres er informasjonsteknologi, bioteknologi, nanoteknologi romfartsteknologi. Innenfor dette innsatsområdet er man også opptatt av å få økt tilgangen på privat risikokapital og å støtte innovasjon i små bedrifter med et høyt vekstpotensial.

Tredje område kaller kommisjonen sosiale utfordringer og her skal det brukes 31,7 milliarder euro. Seks konkrete nøkkelområder er prioritert. Det er helse og eldrebølge, matsikkerhet, sikker og ren energi, smart grønn transport, klima og ressurseffektivitet og inkluderende, sikre og innovative samfunn.

EU er denne gangen svært opptatt av å kutte ned på skjemavelde og byråkrati når det gjelder forskningsprogrammene. Alle som har vært involvert i EU-forskning vet at det er nokså komplisert, så forenklinger vil være svært velkomne. EU er også opptatt av at dersom Europas attraktivitet og konkurransekraft skal økes igjen, må de lykkes bedre med å få flere produkter og tjenester fra idestadiet og inn i markedet. Det er også en overskrift i pressemeldingen som heter "Reversing the brain drain", der det heter at:

"Horizon 2020 will attract talent from around the world and retain great researchers in Europe by building on initiatives to boost Europe's research and innovation facilities and performance. The European Research Council (ERC) will increase efforts to attract top research talent from outside Europe. This body is already helping to retain and attract leading researchers who might otherwise have pursued their careers in the US or elsewhere."

Det er fristende å tenke at med alle problemene EU opplever for tiden med gjeldskrise og europroblemer så stopper alt annet opp til det er løst. Men slik har det aldri vært i EU. Samarbeidet på andre områder går bemerkelsesverdig uforstyrret videre, slik at det i årene som kommer ikke blir mindre, men en mye større satsing på forskning og innovasjon enn før.

Hvordan man stanser en asteroide

2011-12-04T19:07:00.001+01:00

Hvordan stanser vi egentlig en diger asteroide som har kurs rett mot jorden og truer med å utslette alt liv på planeten vår, slik dinosaurene ble utryddet for 65 millioner år siden? Den gang var det en asteroide med en diameter på 10 kilometer, men også langt mindre asteroider som farer rundt i verdensrommet kan gjøre enorm skade dersom de treffer oss. Astronomen Phil Plait har svarene i denne videoen på nettstedet TED.com:

De som har sett filmen Armageddon vil kanskje protestere og si at den beste løsningen er å skyte opp en romferge eller to lastet med en borerigg og et team med boremannskap ledet av Bruce Willis som kan bore et hull som er stort nok til å plassere en atombombe. Som Phil Plait forklarere i foredraget er det ikke nødvendig å verken lande på asteroiden eller sprenge den, det er tilstrekkelig å kollidere med den slik at den dyttes ut av kurs. For å få til dette er det aller viktigste å vite at den kommer i god tid i forveien slik at man har nok tid til å planlegge et mottiltak.

Afrika kommer

2011-12-03T17:51:00.001+01:00

Det er en leseverdig såkalt briefing, en litt lengre artikkel, om Afrika i denne helgens The Economist. For noen år siden var slike gjennomganger av den økonomiske og politiske situasjonen i Afrika ganske dystre saker som handlet om fattigdom, korrupsjon, krig og mangel på økonomisk vekst. Slik er det heldigvis ikke lenger. Afrika er den delen av verden der den økonomiske veksten er sterkest for tiden:

"Even after revising downward its 2012 forecast because of a slowdown in the northern hemisphere, the IMF still expects sub-Saharan Africa’s economies to expand by 5.75% next year. Several big countries are likely to hit growth rates of 10%. The World Bank—not known for boosterism—said in a report this year that “Africa could be on the brink of an economic take-off, much like China was 30 years ago and India 20 years ago,” though its officials think major poverty reduction will require higher growth than today’s—a long-term average of 7% or more."

Noen av landene er hjulpet av høye råvarepriser, men noe av det mest interessante er at råvarenes andel av økonomien er på vei ned i mange land, mens handel og tjenester er i vekst. Det som i følge denne artikkelen er de to viktigste driverne av denne nye veksten er teknologi og politisk stabilitet. Teknologi, særlig i form av mobiltelefoner. På et kontinent som er berømt for sine forferdelige veier og dårlige transportinfrastruktur betyr det mye at det nå er 600 millioner mobiltelefoner i bruk, flere enn i både USA og Europa. Teknologi bidrar også til å bekjempe sykdommer som malaria og Aids, som forkorter mange liv.

Dessuten er som nevnt økt politisk stabilitet en viktig faktor, ikke i den forstand at det er fred og demokrati over alt, langt i fra, men det er betydelig bedre enn under den kalde krigen da USA og Sovjetunionen utkjempet mange mange av sine konflikter via sine representanter i Afrika. Det gjorde at mange inkompetente, brutale og til dels ganske bisarre diktatorer ble beskyttet mot demokrati og reformer. I dag er det ikke så lett for en leder å gjemme seg bort når det kommer spørsmål om hva man gjør for å utvikle infrastruktur, investere i utdanning og øke landets produktivitet.

The world of social media 2011

2011-12-01T15:03:00.001+01:00

Her er en kort video fra Videoinfographics som viser hvor enorme sosiale medier har blitt globalt på kort tid. To minutter og 45 sekunder tettpakket med fakta :

Det er i følge videoen blitt 800 millioner mennesker i verden som har en Facebookside mens det er 750 millioner mennesker som eier en bil. Minst like interessante er tallene for videobruk. Videoene på YouTube er siden starten for litt over seks år siden blitt sett på 700 milliarder ganger. Hver time legges det til 35 timer ny video. På 60 dager legges det ut mer video på YouTube en de tre store amerikanske TV-nettverkene har produsert i løpet av 60 år.

Fra en ung leges hverdag

2011-11-30T23:30:00.000+01:00

Helsesektoren har en hel del utfordringer, og noen av dem handler om at en sliter litt i møtet med det digitale. Løsninger vi tar for gitt ellers finnes ikke nødvendigvis på et sykehus. For oss utenforstående er det ikke spesielt lett å skjønne hva problemet egentlig er. Når man leser helsesektorens egne strategidokumenter eller regjeringens stortingsmeldinger finner man mange store ord om ikt, men det er ikke helt lett å forstå hvordan det vil forandre hverdagen til pasienter eller ansatte. Hvordan er egentlig legenes arbeidsprosesser? Hvordan kan ikt bidra til at helsepersonell kan gjøre en bedre jobb? Og hvordan kan dette bidra til at pasientene får det bedre?

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av slike spørsmål, enten de er ledere i helsesektoren, pasienter, pårørende, it-leverandører eller politikere, å ta en titt på bloggen Medisiner - fra en ung leges hverdag, bøker og blader. Bloggen tilhører lege og høyskolelektor Martin Aasbrenn som har mange gode refleksjoner, forslag og spørsmål han deler med sine lesere om hverdagen som lege i norsk helsevesen.

Det var da jeg leste en post på denne bloggen at det gikk opp for meg at flere av de kommunikasjonskanalene vi andre bruker hele tiden både privat og på jobb, som epost, sms og direktemeldinger, ikke eksisterer for sykehusleger. De bruker calling eller telefax for å kommunisere med hverandre, for eksempel når en fastlege må konferere med en spesialist ved et stort sykehus. I et innlegg med tittelen "Bør callingen pensjoneres?" skriver Aasbrenn blant annet:

"Vil verdens siste personsøker i daglig bruk befinne seg et sted i helsevesenet i Skandinavia? Jeg kvier meg ofte for å calle opp andre leger, fordi jeg vet hvor irritert jeg selv kan bli av avbrytelser for problemstillinger som ikke haster. Å måtte løpe til nærmeste telefon flere ganger under en viktig pasientsamtale for å motta beskjeder som godt kunne ventet et par timer føles som elendig organisering. Mange av beskjedene som kommer på callingen passer å besvare innenfor en halvtimes tid. Privat bruker jeg SMS til sånt. På andre arbeidsplasser kan slike meldinger gå som korte e-poster."

Disse problemstillingene rundt upraktiske og utdaterte løsninger for kommunikasjon og et ønske om mer moderne verktøy i jobben er en gjennnomgangsmelodi i flere innlegg. I et innlegg nettopp skrev han "Det føles merkelig å skulle sende en cd-rom med taxi for å frakte informasjon". For noen dager siden skrev han et innlegg med tittelen "Ønskeliste" som lister opp fem enkle ønsker for fremtiden:

"1) Datamaskiner der man kan komme til journalsystemet på tre sekunder, ikke fem minutter
2) Et system for bilder og video (røntgen, ekko, skopibilder etc) som går på tvers av helseregioner og responderer like raskt som noe på YouTube
3) Et meldingssystem for kontakt med andre spesialiteter og fastleger (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av dagen
4) Mest mulig som metadata - for innovasjon av ting vi ikke klarer å tenke oss nå
5) Et meldingssystem for kontakt med pasienter (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av uka og får ordentlig betalt for det."

Jeg tror det er viktig at noen som kjenner dette fra innsiden og har tanker om hva som kan gjøres, formulerer slike klare råd. Bloggen til Aasbrenn har også mye nyttig informasjon og lenker til andre kilder, som for eksempel en liste, riktignok fra 2010, over andre norske leger som har egne blogger. Her er det blant annet lenke til bloggen til Hege Gjessing, president i Den Norske Legeforening og Maria Gjerpe som har Norges mest kjente lege- og pasientblogg. I en annen post har han laget en liste over norske leger på Twitter. Det er kanskje litt rart at det ikke finnes slike oversikter over leger og andre helseaktører i sosiale medier andre steder, for eksempel hos helsebiblioteket.no, Kunnskapssenteret eller Helsedirektoratet, men det jo bra at noen tar ansvar.

Krise, teknologi og arbeidsplasser

2011-11-29T22:45:00.000+01:00

Jeg kom nylig over boken Race Against the Machine, en av de beste bøkene jeg har lest om sammenhengen mellom krise, teknologi og arbeidsplasser. Eller for å si det på en litt annen måte: Hvorfor jobbene forsvinner i USA og Europa når den økonomiske veksten avtar, men ikke ser ut til å komme tilbake igjen i samme antall når økonomien vokser.

Boken kom nå i høst, er svært kort og er skrevet at to økonomer ved MITs Sloan School of Management, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee. Brynjolfsson er også leder av MIT Center of Digital Business. De har også en egen blogg om boken med innlegg og lenker til debatter som har kommet i etterkant. I første del av boken beskriver forfatterne tre ulike forklaringer på årsakssammenhengen mellom kriser og ledighet. Tre teorier som også tildeler informasjonteknologien svært ulike roller:

Første forklaring er at krisen er en syklisk krise og at det ikke er noe annet mystisk med den høye ledigheten enn at den skyldes at økonomien ikke vokser fort nok. Dette er syn som blant annet Paul Krugman forfekter i sin faste spalte i New York Times. Her har ikke teknologien noen spesielt positiv eller negativ rolle, det handler først og fremst om å få hjulene i gang og få opp veksten slik at arbeidsplassene kan komme tilbake.

Andre forklaring er at problemene med å komme ut av ledigheten skyldes stagnasjon, det vil si en langsiktig nedgang i evnen til å øke produktiviteten gjennom innovasjon. En sentral talsmann for denne skolen er økonomen Tyler Cowen som i 2010 skrev boken The Great Stagnation. Tilhengere av denne teorien er opptatt av at innovasjonstakten var høyere før, at USA har nådd et "teknologisk platå" og at den eneste måten man kan skape flere jobber og løfte levestandarden igjen er å øke innovasjonstakten. En variant av denne teorien er at det ikke er USA som har stagnert, men Kina, India og andre fremvoksende økonomier som har økt tempoet og tatt igjen USA på viktige områder, slik at USA og Europas relative posisjon er svekket.

Tredje forklaring snur den andre forklaringen på hodet og hevder at det ikke er for lite, men "for mye" teknologiutvikling og innovasjon som er problemet når det gjelder sysselsetting. Det trengs færre arbeidere til å produsere varer og tjenester fordi maskiner jobber raskere, gjør stadig flere oppgaver og øker produktiviteten i økonomien. Den mest kjente varianten av denne forklaringen er boken "The End of Work" som Jeremy Rifkin skrev i 1995 og som argumenterte med at særlig utviklingen av datamaskiner og software bidrar til å redusere behovet for arbeid.

Rifkin skrev sin bok med et nokså pessimistisk utgangspunkt, det er jo nokså dystert dersom mennesker blir plassert på sidelinjen av maskiner og ikke trengs i arbeidslivet lenger. Men selve teknologiutviklingen kan også snus til en mer optimistisk visjon. Det er jo bra at vi produserer mer med mindre ressurser og at maskiner tar over de tyngste og kjedeligste oppgavene slik at mennesker kan brukes der de trengs mest, til å være kreative og innovative. Nedsiden for den enkelte og for samfunnet er at noen blir skjøvet ut av arbeidslivet og at dette igjen kan skape større ulikhet og sosiale spenninger. Det løser vi ikke ved å bremse innovasjonstakten eller ved å la være å ta i bruk teknologi, men ved å investere i kunnskap og kompetanse slik at de fleste kan delta.

Brynjolfsson og McAfee bruker resten av boken på å forfølge denne optimistiske versjonen av den tredje forklaringen, dels ved å beskrive hvordan vi bare har sett begynnelsen av en akselerert teknologiutvikling, dels ved å forklare hvilke motsetninger i samfunnet som kan øke som et resultat av dette og dels ved å beskriver ulike politiske tiltak som gjør at arbeidskraft og teknologi kan jobbe bedre sammen (race with the machine) i stedet for at vi skal løpe om kapp med maskinene (race against the machine).

Det kan ofte være vanskelig å fatte hvor raskt informasjonsteknologien egentlig utvikler seg. Et sted i boken skriver forfatterne at:

"It also seems that software progresses at least as fast as hardware does, at least in some domains. Computer scientist Martin Grötschel analyzed the speed with which a standard optimization problem could be solved by computers over the period 1988-2003. He documentet at 43 millionfold improvement, which he broke down into two factors: faster processors and better algorithms embedded in software. Processor speeds improved by a factor of 1000, but these gains were dwarfed by algorithms, which got 43 000 times better over the same period."

Boken bruker også en del plass på å minne om at slik eksponentiell vekst kan virke svært beskjeden den første tiden, fordi utgangspunktet er så veldig lite, før det tar av helt. Derfor undervurderer vi lett teknologien så lenge den ikke kan gjøre komplekse ting som å spille sjakk, oversette språk eller kjøre biler. Men med enda en fordobling som gir enda kraftigere maskiner og software som kan gjenkjenne komplekse mønstre, forandrer dette seg. Flere av oppgavene mennesker gjør kan overtas av teknologi, men noen typer kompetanse er vanskeligere å automatisere bort enn andre, noe som skaper andre typer ulikhet i samfunnet enn før.

Siste del boken handler om strategier for å møte denne utfordringen. Forfatterne minner om at mulighetene for entreprenørskap og innovasjon tross alt er langt større enn før med en så rask teknologisk utvikling. Men det handler om å gjøre de riktige tingene. For samfunnet er det viktig å investere nok i utdanning og kunnskap, slik at flest mulig kan henge med og utnytte de nye mulighetene teknologien gir. Det er også viktige å legge til rette for mer entreprenørskap. For virksomheter handler det om mer innovasjon:

"How can we implement a "race with machines" strategy? The solution is organizational innovation: co-inventing new organizational structures, processes and business models that leverage ever-advancing technology and human skills. Joseph Schumpeter, the economist, described this at the process of "creative destruction" and gave entrepreneurs the central role in the development and propagation of the necessary innovations. Entrepreneurs reap rich rewards because what they do, when they do it well, is both incredibly valuable and far to rare."

Dette er som nevnt en kort og ganske lettlest ebok, som koster bare $ 6,89 hos Amazon, men som tross sin beskjedne lengde både har mye informasjon og er forbilledlig analytisk.

Slutten for euroen?

2011-11-28T22:30:00.000+01:00

Nok en gang var det mye stoff i The Economist denne helgen om mulig sammenbrudd i eurosonen - inkludert en forside, en lederartikkel, en artikkel om Angela Merkels avventende holdning og en litt lengre gjennomgang av hele eurokrisen med tittelen Beware of falling masonry. Artikkelen er en grundig og temmelig skremmende gjennomgang av hva eurosonens problemene består i akkurat nå, og hva som vil skje dersom det ikke blir gjort noe. For som The Economist skriver:

"...the threat of a disaster does not always stop it from happening. The chances of the euro zone being smashed apart have risen alarmingly, thanks to financial panic, a rapidly weakening economic outlook and pigheaded brinkmanship. The odds of a safe landing are dwindling fast."

Hva er så problemet? The Economist beskriver trusselen som et slags trehodet troll, der hvert av de tre problemene er ille nok i seg selv, men det at de kommer samtidig og henger sammen gjør det så mye vanskeligere å håndtere. Første problem er de økonomiske utsiktene i EU der den økonomiske veksten nå er i ferd med å forsvinne. Kanskje er det allerede resesjon, en resesjon som i så fall vil bli forsterket av alle innstrammingstiltakene regjeringene må gjøre i 2012:

"...there are signs that the euro zone’s economy is heading for recession, if it is not there already. Industrial orders in the euro zone fell by 6.4% in September, the steepest decline since the dark days of December 2008. A closely watched index of euro-zone sentiment, based on surveys of purchasing managers in manufacturing and services, is also signalling contraction, with a reading of 47.2: anything below 50 suggests activity is shrinking. The European Commission’s index of consumer confidence fell in November for the fifth month in a row."

Andre problem er statsgjeld som må refinansieres fortløpende av hvert enkelt EU-land i tiden som kommer. Renteutviklingen de siste dagene kan tyde på at dette ikke vil bli helt enkelt, selv Tyskland slet med å plassere 6 milliarder Euro med nye 10-årige statsobligasjoner for noen dager siden. Da kan det bli riktig ubehagelig når Italia skal refinansiere betydelig høyere beløp tidlig neste år. The Economist skriver:

"Italy has €33 billion of debt coming due in the final week of January and a further €48 billion in the last week of February (see chart 3). Since bond investors are turning their noses up even at offerings from thrifty Germany, the odds against Italy’s being able to raise the money it needs early next year are uncomfortably short."

Tredje og kanskje største problem hvis den negative utviklingen eskalerer er at kreditt fra bankene tørker inn, slik det skjedde i forbindelse med Lehmann-kollapsen i USA høsten 2008. Nye regler gjør at europeiske banker må rekapitaliseres våren 2012, for å bli mer solide. Det er i og for seg en god ting, men dersom det ikke er et marked som vil skyte inn ny kapital utenfra må bankene i stedet redusere sine utlån for å nå kravene. Noe som vil føre til at det blir mye vanskeligere å få lån for næringsliv og andre som trenger nye lån og bidra til ytterligere kontraksjon i økonomien.

Men det kan også bli verre enda raskere. Fordi summen av europeiske bankers utlån er større enn summen av innskuddene, er man avhengig av et system med tilgang på både kort og lang kreditt, blant annet i form av at bankene har mulighet til å låne penger av hverandre:

"In aggregate, European banks’ loans exceed their deposits, so they rely on wholesale funds—short-term bills, longer-term bonds or loans from other banks—to bridge the gap. But investors are becoming warier of lending to banks that have euro-zone bonds on their books and that can no longer rely on the backing of governments with borrowing troubles of their own. Long-term bond issues have become scarce and American money-market funds, hitherto buyers of short-term bank bills, are running scared. Banks are frantically shedding assets both to raise cash and to ration their capital in order to meet European Union minimum capital-adequacy targets by next June."

Tyskland insisterer fortsatt på å unngå løsninger, for eksempel i form av lånegarantier fra den europeiske sentralbanken, som innebærer at de må ta en stor del av regningene til land som ikke holder huset sitt i orden. Det er forståelig, men hvis Tyskland ønsker å redde euroen kan de ikke mene dette særlig mye lenger. Noen må snart gi seg.

Kunnskapskanalen

2011-11-27T16:34:00.000+01:00

I en bloggpost på sin rektorblogg fredag skrev rektor Ole Petter Ottersen om hvordan Kunnskapskanalen på NRK 2 forrige lørdag hadde flere seere enn World Cup på skøyter på samme kanal tidligere på dagen. Selv om skøyter har havnet noe i skyggen av andre idretter de siste årene, er det interessant at denne type satsinger på formidling av forskningsbasert kunnskap får gode seertall på TV, i dette tilfellet 27 000 personer en lørdag ettermiddag.

Kunnskapskanalen er et samarbeid mellom NRK og de fleste universitetene og noen av høyskolene i Norge. Intermedia ved UiO koordinerer samarbeidet og produserer mange av disse programmene, blant annet serien Etter 22. juli. Men det er flere som bidrar, blant annet har Universitetet i Stavanger en serie med Forsker-standup, små forelesninger på 15 minutter holdt i sosiale omgivelser om spennende forskningsområder, som for eksempel om svarte hull hos Newton og Einstein eller om nanotoksikologi.

Så kan man selvsagt stille spørsmål ved om tradisjonell TV med kanaler og sendeskjema er rett distribusjonsform for dette, eller om ikke nett-TV er vel så interessant. I motsetning til et skøyteløp, som du gjerne vil se når det faktisk pågår, er det jo ikke like viktig å se en forelesning om svarte hull eller nanotoksikologi akkurat samtidig som andre ser det Tilgang til arkivet er viktigere enn direktesendingen. Stoffet er helt ypperlig til fordypning når det passer deg, ikke når det står på TV-programmet. Men det er uansett flott at NRK satser på dette også på vanlig TV, tallene viser jo at det er interesse og det en bra måte å gjøre det kjent, men mange av disse produksjonene kommer etter hvert til å bli sett av betydelig flere på Nett TV enn på vanlig TV hvis man passer på å gjøre det enkelt å finne fram til og navigere i Kunnskapskanalen på nett.

Som en illustrasjon av potensialet nettet har når det gjelder kunnskapsformidling kan det nevnes at topp 3 kanaler på YouTube Edu nå er:

1. Khan Academy, 2871 videoer og 7 395 146 visninger
2. National Programme for Technology Enhanced Learning i India, 5534 videoer og 6 331 941 visninger
3. UC Berkeley, 2929 videoer og 5 224 805 visninger.

Det er store tall. Av disse er det den indiske satsingen som er et samarbeidsinitiativ mellom flere aktører innenfor høyere utdanning og ligner mest på Kunnskapskanalen. Det er en storsatsing fra den indiske regjeringen som involverer flere av de beste universitetene i India, seks Indian Institutes of Techlology, i Mumbai, Dehli, Guwahati, Madras, Kanpur, Kharagpur og Roorkee, samt Indian Institute of Science i Bangalore. Et annet eksempel er Virtual University of Pakistan som har lastet opp hele 6668 videoer og er sett av 1,5 millioner. Jeg tror dette er gode eksempler på at dette ikke først og fremst handler om å lage mer interessante TV-programmer, men om hvordan video over internett vil forandre høyere utdanning.

Norges Statskalender fikk sitt "iTunes-moment"

2011-11-24T18:40:00.000+01:00

Alle vet hva som skjedde med CD-salget da digital nedlasting av musikk ble enkelt og billig, ikke minst i den legale og brukervennlige varianten som kom i form av iTunes Music Store i 2003. Og senere i form av neste digitale trinn, streamingtjenester som Spotify og Wimp.

For bokbransjen kan the iTunes moment tidfestes ganske nøyaktig til lanseringen av Amazon Kindle, for Store Norske Leksikon var det Wikipedia. For andre bransjer er tidspunktet kanskje litt vanskeligere å tidfeste nøyaktig, men alle skjønner at nyheter, rubrikkannonser og telefonkataloger på papir og film på DVD har møtte noen nye digitale utfordringer. Det vil si det er ikke nødvengvis det digitale i seg selv som er utfordringen, CD og DVD er også digitale, men de nye disruptive forretningsmodellene som endrer måten vi kjøper tjenester og innhold.

Jeg tror ikke det bare er medie-, kultur og innholdsbransjene som er utsatt for dette, stort sett alle vil på ulike måter oppleve at kombinasjonen av digitalisering og disruptiv innovasjon endrer spillereglene radikalt i deler av verdikjeden sin. Noen ganger klarer de etablerte aktørene å selv stå for denne innovasjonen, ved å kannibalisere sin egen virksomhet slik Schibsteds Finn.no gjorde med avisenes rubrikkannonsemarked, men veldig ofte betyr radikalt nye forretningsmodeller at de gamle dominerende aktørene blir erstattet av nye.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette i dag var en pressemelding som gikk ut i går fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet om at Norges Statskalender legges ned fra nyttår. Vedlagt pressemeldingen er det sendt ut et leserinnlegg fra statsråd Rigmor Aasrud der hun minner om bakgrunnen og den ærefulle historien Norges Statskalender har hatt. Statskalenderens historie er en fremragende beskrivelse av hvordan ny teknologi har vært tatt i bruk i ulike epoker etter starten1814. Jeg siterer:

"Da Norge fikk sin grunnlov i 1814 hadde den nye staten og desom jobbet der, behov for en oversikt over hvem som gjør hva istatsadministrasjonen. Dette forenklingsgrepet, hvor informasjon om statenskontorer og medarbeidere ble samlet på ett sted, fikk navnet ”Norges statskalender”.Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel ble redaktør, og første utgave kom i1815. Nye utgaver av kalenderen kom de neste tiårene med to til fire årsmellomrom. Siden opprettelsen i 1814 har statskalenderen endret seg itakt med tidens behov. Et viktig år i statskalenderens historie er 1869 daredaktør Carl Christian Conrad Ruge fornyet statskalenderens visuelle uttrykkog lesbarhet ved å gå bort fra gotisk skrift.

En ny fornying finner sted underTorleif Gundem, som var redaktør for ti årganger fra 1975. Elektroniskdatabehandling, maskinell tekstbehandling og offset i stedet for blysats ble nåtatt i bruk. Helge Hammerstad som overtok som redaktør i 1985, sørget forytterligere brukervennlighet. Statsinstitusjonenes ansatte ble nå oppførtalfabetisk og ikke kronologisk (altså etter ansettelsestidspunkt) til glede forbrukerne. Arvid Brundtland tok over stafettpinnen fra Hammerstad i 1997 ogsørget for at internett ble tatt i bruk som en publiseringskanal."

Som en skjønner er dette en viktig del av norsk historie. I 197 år har staten tatt ansvar for at befolkningen hadde en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen, et viktig demokratisk prinsipp. Nå er det plutselig slutt fordi Statskalenderen ikke var nødvendig lenger.

Problemet har ikke vært internett i seg selv, Norges Statskalender var på internett allerede i 1997, tidligere enn mange andre. Den har dessuten vært oppdatert kvartalsvis og hatt en forretningsmodell på nett som fungerte, i hvert fall en stund. For 515 kroner har du kunnet kjøpe trykt versjon og for 615 kroner får du tilgang på web i et år, begge deler levert av Kommuneforlaget. Problemet er at ingen lenger har behov for den. Alt som står der finner du på nettet helt gratis.

Noen kunne kanskje blitt fristet til å holde tilbake opplysninger om hvem som gjør hva i staten for å maksimere salget av Norsk Statskalender, men da hadde man i så fall glemt hele målsettingen med denne publikasjonen. I dagens samfunn ville det være helt uakseptabelt om man ikke kunne finne fram til offentlig ansatte uten å kjøpe en bok eller tilgang til lukkede nettsider. Det er en holdning også andre eiere av offentlige data, som ikke blir gjort offentliggjort tilgjengelig gratis, burde merke seg. Mange møter sitt iTunes moment uansett, men det er ofte enklere om man husker hva målsettingen var, og ikke tviholder på et fysisk format eller en betalingsmodell som ikke lenger leverer det den opprinnelig skulle.

Forslag om nytt forskningsfond

2011-11-22T23:37:00.001+01:00

Om nytt forskningsfond i Uniforum

I dag var det Forskningspolitisk seminar i regi av Forskerforbundet, en møteplass som samler flere hundre deltagere hvert år. Flest fra universitets- og høyskolesektoren, men også noen forskere fra institutter og bedrifter var der, samt en god del deltagere fra departementer, virke-middelapparat og organisasjoner.

Forskningsminister Tora Aasland var første innleder, og i og med at regjeringen har forslått å legge ned både både gaveforsterkningsordningen og forskningsfondet, ble det mye oppmerksomhet om negative endringer i regjeringens forskningspolitikk. Trine Skei Grande fra Venstre og Henning Warlo fra Høyre hadde en mer takknemlig jobb etter at de fire borgerlige partiene nettopp har lagt fram felles forslag om at man skal beholder gaveforsterkningsordningen og innføre et nytt og bedre forskningsfond. Man kan lese mer om disse felles forslagene i Uniforum og i Forskerforum.

Jeg synes forslagene fra opposisjonen er gode og det er gledelig at alle fire partiene står sammen om dem. Det lover godt hvis det blir et borgerlig flertall om to år. Gaveforsterkningsordningen har, som jeg har blogget om tidligere i høst, en viktig rolle når det gjelder å mobilisere private penger til grunnforskning. Jeg synes også det felles forslaget om et nytt forskningsfond på 100 milliarder kroner er godt, og en bedre modell enn dagens Forskningsfond. Høyre beskriver modellen slik i sitt forslag til alternativt statsbudsjett:

"Regjeringens forslag om å avvikle forskningsfondet og gaveforsterkningsordningen vil føre til at Norge går baklengs inn i fremtiden. Høyre har sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet utarbeidet en ny modell for forskningsfondet som innebærer at avkastningen fra 100 mrd kr innenfor Statens Pensjonsfond Utland øremerkes til forskning. Dette vil gi forskningsmiljøene forutsigbarhet, og sikre at det stadig utvikles ny kunnskap som kan stimulere næringslivet og verdiskapningen i landet. Avkastningen fra dette fondet, 4 pst, skal bl.a. stimulere utvikling av grønn teknologi som bidrar til mer miljøvennlig ressursbruk både i næringslivet og i husholdningene."

Jeg mener at vi trenger en slik mekanisme som sikrer langsiktige investeringer i blant annet infrastruktur i forskningsektoren på en bedre måte enn årlige budsjettframleggene. Fondet vil selvfølgelig ikke sørge for alle ressursene til forskning, det meste vil komme fra de årlige budsjettene som vedtas i Stortinget hver høst, men en del store langsiktige satsinger kan få bedre forutsigbarhet. Ved å knytte avkastningen av 100 milliarder kroner av pengene i petroleumsfondet til forskning sørger man også for at det er reelt forskningsfond, og ikke bare en papirkonstruksjon.

Det å knytte forskingsfondet til petroleumsfondet har også den fordelen at det dreier bruken av avkastningen av denne formuen i den retningen som opprinnelig var formålet med handlingsregelen da den ble innført for ti år siden. Da understreket man at handlingsrommet som oljeinntektene gir, skulle brukes til å styrke den langsiktige vekstevnen til norsk økonomi, for eksempel gjennom investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning, for å sitere sentralbanksjefens siste årstale. Å definere en del at petroleumsfondet som et forskningsfond er mer i tråd med en slik intensjon om å bygge den langsiktige vekstevnen i norsk økonomi enn måten mye av disse pengene brukes i dag.

Min rolle på dagens forskningspolitiske seminar var å holde en innledning om instituttsektoren rammevilkår og hvordan de kan settes i stand til å være en bedre forskning- og innovasjonspartner for næringsliv og offentlig sektor, samt en aktør som bidrar til å styrke vår evnen til å delta i internasjonalt forskningssamarbeid, særlig i EU. Jeg har lagt ut innlegget på Slideshare og kommer nok snart tilbake til temaet her på bloggen.

Årskonferanse og Rosingpriser i Dataforeningen

2011-11-22T00:45:00.001+01:00

It-folket hadde sin årlige festaften mandag kveld med mat, drikke og utdeling av Rosingpriser til fortjente vinnere. En av vinnerne var Seevia, en grunderbedrift fra Måløy som har utviklet en katalogtjeneste for videosamtaler, noe det definitivt er behov for. En annen vinner var Jon S. Von Tetzchner i Opera Software som fikk årets hederspris.

Tidligere på dagen gjennomførte Dataforeningen sin årskonferanse der foredragene på ulike måter handlet om digitalisering, innovasjon og nye forretningsmodeller. Vi fikk høre fra statsråd Rigmor Aasrud om regjeringens digitale agenda, om Stockholm Stads store satsing på brukervennlige digitale tjenester til innbyggerne og fra CIO Sonja Chirico Indrebø om hvordan IT spiller en avgjørende rolle når Statoil leter etter mer olje og gass på sokkelen.

På scenen var også Morten Thorkildsen i IBM, Elling Rishoff i DNV og Ola Furu i CapGemini, sistnevnte hadde et godt personlig innlegg om ledelse og lederskap. Jeg holdt et innlegg om "det digitale samfunn", der jeg hadde noen refleksjoner om hvordan digitalisering og teknologi vil bidra til en enda raskere innovasjonstakt og endringstakt i årene som kommer. Jeg har lagt innlegget mitt på Slideshare.

Ettermiddagens høydepunkt og overraskelse var imidlertid Olav Balandin, CTO i Bipper, som hadde et glimrende foredrag om samspillet mellom IT og forretningsmodell i Bipper. Bipper vant en Rosingpris i fjor og er blitt svært kjent for to apps, Bipper Kids, som er en tjeneste som lar foreldre overvåke barnas mobilbruk. Og bSafe som er en trygghetsalarm på mobilen i form av en varslingsknapp du kan trykke på hvis du føler deg truet og trenger hjelp. Da sender telefonen en sms til utvalgte kontakter med en lenke til GPS-posisjonen din på kartet.

Noe av det spennende med Bipper er at de har valgt en helt rendyrket Cloud-strategi i alle ledd i verdikjeden sin, og hadde tatt i bruk gode tjenester i nettskyen på alt fra mail og Skype via dokumenthåndtering og prosjektstyringsverktøy til tjenesteplattformene som håndterer meldingsformidling og kundeservice. Og alt mulig annet. Som en ser på bildet over var noe av budskapet at man kan legge hele verdikjeden sin på Cloud-løsninger som koster en brøkdel av det man tidligere måtte betale for en slik infrastruktur.

Et annet interessant poeng med Bipper er at alle tjenestene de tilbyr i markedet finnes i en gratis "freemium"-versjon og en betalt premiumversjon. Her kan man se forskjellen på de to versjonene av bSafe, der den enkle versjonen er gratis og betalversjonen koster 20 USD i året. For Bipper Kids er det gjort en tilsvarende deling i gratis og premium. Strategien virker veldig gjennomtenkt og tydelig. Det blir spennende å se hvordan de lykkes.

Oppdatering 29.11.2011: Her er lenke til foredraget til Olav Balandin i Bipper. Og nederst på denne nettsiden hos Dataforeningen vil man finne lenkene til samtlige foredrag som ble holdt på konferansen.

Ebøker - Du tror det ikke før du får se det

2011-11-21T09:00:00.000+01:00

På en familie-sammenkomst for kort tid siden snakket jeg med den eldste som var til stede, hun blir snart 90 år, om fremkalling av fotografier. Det viste seg at hun hadde funnet igjen et kamera med en film i og lurte på om man kan få filmen fremkalt og laget papirkopier. Ingen av de som var til stede hadde noen gode forslag til hvor man får gjort det. Kamera med film har i løpet av kort tid havnet på historiens skraphaug, sammen med blant annet personsøkeren, diskettstasjonen og telefaksen.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste om Norli Libris sin nye strategi for å selge ebøker. Sant å si trodde jeg ikke det var mulig å finne på noe mer mislykket i møte med det digitale enn Bokskya som ble lansert i vår. Jeg skrev den gang på bloggen at satsingen på ebøker i Norge var så dårlig at den egentlig måtte være et forsøk på å ødelegge for ebøker. Men bokhandelen Norli Libris har, med de beste hensikter i konkurransen de har med Apple og Amazon, klart å lansere noe som er egnet til å gå inn i historien som enda mer mislykket. Det er et produkt som er så merkelig at man ikke helt tror det før man ser på nettsidene til Norli Libris at det er sant.

Norli Libris lanserer et nytt lesebrett og skal selge ebøker i form av magnetkort som man skal feste i en leser på baksiden av det spesiallagede brettet. En egen spesialutviklet norsk hardwarestandard laget for en bokhandlerkjede i Norge. Fordi de ikke tror alle kundene klarer å laste ned bøker på nettet, eller kanskje ikke ønsker kunder som gjør det, vil de sørge for at man kan kjøpe ebøker over disk. Selve lesebrettet vil etter hvert koste rett under 2000 kroner, mye mer enn dobbelt så mye som nyeste Kindle hos Amazon. Og bøkene koster naturligvis flere ganger mer i Norge. Fordi det er moms på ebøker og momsfritak på fysiske bøker, og magnetkort er fysiske, vil bokhandelen tjene mer på å selge magnetkort i bokhandlene enn på nedlasting.

At bokhandlene ikke vil gi opp i kampen for å holde på kundene er ikke så rart, de er jo i konkurranse med Amazon og Apple. At forlagene ikke vil selge bøker via Amazon og Apple er langt mer uforståelig. Men en strategi som går ut på at man skal kjøpe ebøker i butikk i stedet for på nettet og må lage egen hardware for å få det til virker helt absurd og er veldig lett å latterliggjøre. Twtter flommet over av morsomme kommentarer om magnetkort og Jan Omdahl i Dagbladet hadde en god og spiss kommentar om saken torsdag.

Eirik Newth sammenligner i sin blogg Norli Libris sin strategi for ebøker med det å klistre en kassettspiller bakpå en iPod. Han har noen svært relevante synspunkter på problemene som vil oppstå med bakoverkompatibilitet. Mens Amazon og nå også Apple begge lagrer bøkene og andre digitale produkter du kjøper i nettskyen, hvilket betyr at du laster dem med på nytt når du kjøper et nytt brett, og ikke trenger å være bekymret for endringer i formatene de bruker, må Norli Libris sørge for at noen hundre eller i beste fall noen tusen eiere av noen spesielle magnetkort med bøker på i mange år framover må kunne kjøpe et nettbrett med en egen kortleser for akkurat disse kortene. Ellers blir bøkene dine borte. Det kan bli en dyr fornøyelse for en bokhandel..

En annen ting jeg synes er bekymringsfullt i denne diskusjonen om norsk bokbransje og dens forhold til ebøker, er måten bransjens talspersoner førere debatten på. I kommentarfeltet på bloggen til Eirik Newth skriver Caroline Heitmann i Norlis ehandelsavdeling et sted at:

"Vi har alle typer kunder. Kundegruppen har dog en overvekt av voksne kvinner, som leser mye bøker. Denne kundegruppen er den aller viktigste for oss. Når vi tenker e-bok, er det viktigere for oss å lage løsninger som treffer kundene vi allerede har, enn å forsøke å vinne den tekno-avanserte, primært Oslo-baserte eliten, som foretrekker å lese på engelsk, og som allerede har et sterkt kjærlighetsforhold til Amazon eller Apple."

I kampens hete beskylder hun for sikkerhets skyld også Dagbladet for sensur og Eirik Newth for å tilhøre "mobben" på Twitter som dyrker sine fordommer, en lite klok måte å argumentere på vegne av sin arbeidsgiver i sosiale medier. Men i denne sammenhengen er det mest interessante beskrivelsen hennes av dem som laster ned bøker på engelsk fra internasjonale nettbutikker som "en tekno-avansert, primært Oslo-basert, elite". Voksne kvinner trenger i følge resonnementet andre og enklere alternativer enn internett. Jeg tipper at produsentene som for noen år siden satset på at markedet for kamera med film ikke ville bli borte tenkte på akkurat samme måte.

Og for ordens skyld: Selve brettene har wifi (men ikke 3G) og kan brukes til å kjøpe bøker over internett, fra Norli Libris sin nettbokhandel. Det er en bra ting. Men de fysiske bokhandlenes bidrag i denne verdikjeden skal være å selge magnetkort. Derfor rhar brettene ha en egen kortleser på baksiden som bare kan lese akkurat disse kortene.

Morgendagens arbeidsliv - og arbeidsgivere

2011-11-20T14:00:00.001+01:00

Lørdag ettermiddag var jeg invitert til landsmøtet i Negotia, en fagforening tilknyttet hovedorganisasjonen YS for ansatte i privat sektor. Negotia har rundt 20 000 medlemmer, som jobber i mange forskjellige bedrifter, men en god del av av medlemmene jobber i ikt-bedrifter og flere av disse er medlemmer i Abelia.

Negotia har brukt landsmøtet sitt denne gangen til å diskutere to store temaer, for det første arbeidslivets (og medlemmenes) behov for kompetanse og for det andre hvordan vi organiserer arbeidet, herunder spørsmål og arbeidstid og fleksibilitet. Det er spørsmål som også står svært høyt på Abelias dagsorden for tiden. Nå er det ikke slik vi nødvendigvis er enige om alle svar. Men det er et godt utgangspunkt å være enige om hvilke spørsmål som de viktigste i tiden som kommer.

Jeg var invitert for å snakke om morgendagens arbeidsgivere og kom rett etter Svein Flåtten fra Stortingets næringskomite og Høyre. Han har i tillegg erfaring både som eier og leder og holdt et meget bra innlegg om privat sektors rammebetingelser og betydning.. Negotia har på nettsidene sine laget en liten oppsummering av hva som ble sagt. Jeg la, som alltid, vekt på hvordan globalisering og teknologiutvikling både bidrar til økt konkurranse og muliggjør helt nye tjenester, forretningsmodeller og måter å arbeide på, noe som også presser fram behov for andre måter å organisere arbeid på i dagens bedrifter.

Men samtidig er at slik at enda større knapphet på kompetent arbeidskraft som et resultat av eldrebølgen, kombinert med et ønske om likestilling i arbeidslivet og det å kombinere arbeid og små barn, gjør at bedrifter må tilrettelegge for måter å jobbe på som gjør dette mulig. Bedriftene må finne en vei der man både må tilpasse seg ytre rammebetingelser som global konkurranse og teknoligiutvikling, men også indre rammebetingelser som kunnskapsarbeidernes behov for samarbeidsløsninger og fleksibilitet tilpasset egen livssituasjon.

Jeg tror det er vanskelig å se for seg at et detaljert arbeidstidskapittel i en arbeidsmiljølov kan dekke alle de ulike behovene både individer og bedrifter vil ha i fremtiden. De beste løsningene finner man lokalt, innenfor noen ytre rammer som lovverket definerer. Når lovverket ikke kan definere nøyaktig hva som er riktig tidsbruk må den enkelte ta et større ansvar for å finne løsninger som passer, men ledere får også et større ansvar for å passe på at fleksibiliteten ikke misbrukes og at ingen jobber mer enn det som er forsvarlig.

Jeg har lagt inn innledningen på Slideshare i tilfelle noen er interessert i se på den.

Global mobilitet og næringsliv

2011-11-19T11:35:00.001+01:00

Det er totalt 215 millioner førstegenerasjons migranter i verden, 40 prosent flere enn det var i 1990. Hvis disse migrantene hadde et eget land ville det være det femte største landet i verden, litt større enn Brasil. Det bor flere kinesere utenfor Kina enn det bor franskmenn i Frankrike. Og det bor 22 millioner indere utenfor India.

Dengang Kina og India hadde lukkede økonomier kunne de som forlot hjemlandet bygge nettverk og gjøre forretninger med hverandre, men ikke med hjemlandet. I dag er dette blitt helt annerledes. Migrantene er blitt en helt sentral del av hjemlandets økonomiske suksess, både som investorer, kunnskapsflyttere og nettverksbyggere.

Dette er temaet i et spesialbilag i The Economist denne helgen om Migration and Business - Weaving the world together. Og en lederartikkel som oppsummerer hovedbudskapet som heter The Magic of Diasporas. Undertittelen på forsiden er: How the migrant business networks are reshaping the world. Med andre ord et underliggende hovedbudskap som er veldig positivt til hvordan migrasjon bidrar til næringsvirksomhet og økonomisk vekst. Og at dette tjener både mottakerlandet og avgiverlandet, og ikke utgjør en "brain drain" slik noen har kommet i skade for å tro.

Et godt eksempel på hvordan migranter bidrar med nettverkseffekter som fungerer positivt for kunnskapsutvekslingen både i det gamle og det nye hjemlandet finner vi i spredningen av forskningsartikler. The Economist skriver:

"It is not just that Brazilian scientists in São Paulo read papers written by Brazilian scientists in America. There’s also gossip. Brazilian scientists in America will often alert their old classmates in São Paulo to intriguing research being done at the lab down the hall. And the information flows both ways. A study in 2011 by the Royal Society found that cross-border scientific collaboration is growing more common, that it disproportionately involves scientists with diaspora ties and that it appears to lead to better science (using the frequency with which research is cited as a rough measure). A Chinese paper co-written with a scientist in America is cited three times as often as one produced solely in China."

En annen effekt det kan være vanskeligere å måle presist, men det er spennende å spekulere om, er hva hjemvendte studenter betyr for utviklingen av det politiske systemet i hjemlandet. Når så mange indere og kinesere studerer ved universiteter i vesten er det naturligvis også en del som vender tilbake til think-tanks og sentrale politiske posisjoner i hjemlandet senere. The Economist nevner i lederartikkelen at så mye som 500 000 utenlandsstudenter er kommet tilbake, de fleste det siste tiåret. Noen av disse havner i politiske verv.

"Some 500,000 Chinese people have studied abroad and returned, mostly in the past decade; they dominate the think-tanks that advise the government, and are moving up the ranks of the Communist Party. Cheng Li of the Brookings Institution, an American think-tank, predicts that they will be 15-17% of its Central Committee next year, up from 6% in 2002."

Det å ha en politisk ledelse der en så stor andel har fått impulser utenfra må være en styrke. Men det er også nødt til å påvirke hvordan man driver politikk. Spørsmålet er hvor fort og hvor mye. Og som disse artiklene minner oss om er det ikke bare de som kommer hjem som deltar i nettverkene der man samarbeider og diskuterer. Dro man til USA for hundre år siden var det ikke sikkert at man så familien sin igjen, man skrev av og til brev til hverandre. I dag er det slik at økt levestandard, billige flybilletter og internett gjør at migrantene ikke kutter gamle bånd, men bygger nye. Til glede for både næringslivet og samfunnet ellers.

Kongen som nekter å abdisere

2011-11-17T00:56:00.001+01:00

Carl I. Hagen har hatt noen store øyeblikk i norsk politisk historie, men det er lenge siden. Det han har drevet med de siste dagene er bare pinlig. Ledere som mener de er viktigere enn organisasjonen sin er aldri noe vakkert syn.

Så lenge man kunne sette likhetstegn mellom Carl I. Hagen og partiet var det til å leve med for Fremskritttspartiet, men vanskelig for alle andre. Det var det borgerlige samarbeidet som måtte ofres for å få plass til Hagens enorme ego. Han har i realiteten satt en effektiv stopper for borgerlige fellesprosjekter helt siden han felte Kåre Willoch i 1986, og i lange perioder garantert at en borgerlig valgseier ikke ville gi en borgerlig regjering.. Men nå når han ikke eier partiet lenger, måtte han sørge for å også ødelegge for Siv Jensen.

Det mest absurde i hele saken synes jeg er hvordan Hagen forholder seg til Nobelkomiteen. Han ser ut til å mene at det er en slags menneskerett for en avgått partileder å bli medlem i Nobelkomiteen, og det i en tid der det virker som de fleste andre mener at Nobelkomiteen må flyttes vekk fra utøvende politikere og helst gis en mer internasjonal sammensetning. Det er Stortinget som er satt til å utnevne medlemmene av komiteen, men det er ingen lov som sier at de må fylle den med kolleger og tidligere kolleger. Bortsett fra Carl I Hagen.

Mikroprosessoren har bursdag

2011-11-15T17:46:00.001+01:00

15. november 1971, det vil si for nøyaktig 40 år siden ble den første kommersielle mikroprosessoren i verden lansert. Den het Intel 4004 og begivenheten ble blant annet markert med annonsen til høyre som stod i Electronic News denne dagen. For å se hele teksten kan man klikke her. Det er fascinerende at overskriften er "A programmable computer on a chip", som jo er er en begrepsbruk som fortsatt er aktuell, men med en helt annen ytelse enn den gang.

Morten Dæhlen ved Institutt for Informatikk lar ikke denne begivenheten passere uten en kommentar på bloggen og oppsummerer det slik:

"Den 15. november 1971 var den offisielle lanseringsdatoen for verdens første kommersielle mikroprosessor (Inten 4004). I dag, 40 år senere, finnes det milliarder av slike plassert i et hav av datamaskiner som utfører oppgaver for hver enkelt av oss og for hele samfunnet. De er overalt og de jobber hele tiden."

Men også den tabloide presse har gledelig nok fått med seg dette jubileet og Dagladet har skrevet en lengre sak, nesten helt uten kjendisvri, om betydningen av mikroprosessorer for verden, der de er innom både Moores lov og Koomeys lov. Veldig bra. Snorre Bryne i Dagbladet er blant annet opptatt av hvor kraftig denne første prosessoren var i forhold til dagens PCer og smarttelefoner. Og svaret er, som han også skriver, ikke spesielt kraftig:

"Dagens moderne 64-bits-prosessorer opererer ifølge Intels utregninger svimlende 350.000 ganger kjappere enn den enkle, 4-bits 4004-brikken fra 1971, og varianter av teknologien er å finne i nesten alt av teknologi vi omgir oss med. Du finner mer eller mindre avanserte prosessorer i trafikklys, minibanker, mobiltelefoner, spillmaskiner, tredemøller, vaskemaskiner og så videre."

Som jeg har vært inne på her på bloggen før, både i forbindelse med Moores lov og Koomeys lov, så er eksponentiell vekst morsomme saker. Ikke bare forklarer den endringer i fortiden, men den legger også viktige premisser for fremtiden. Moores lov gjør at denne ytelsesforbedringen på 350 000 ganger på 40 år ikke bare gjelder i fortid, den gjelder også i fremtid. I hvert fall helt til fysikkens lover stopper utviklingen. Hva kan man bruke en smartelefon eller en pc til som er 350 000 ganger raskere eller lettere eller billigere enn den vi har i dag til? Ganske mye vi ikke har tenkt på enda. Det er fortsatt god plass til mer innovasjon.

En veldig enkel innføring i sosiale medier

2011-11-14T19:39:00.001+01:00

Hvilket sosiale medium egner seg egentlig best til å fortelle om hva du holder på med akkurat nå? Når og til hvilket formål er det Twitter, Facebook eller LinkedIn passer best, og hva bruker man egentlig Google + til? Denne enkle infografikken fra bloggen Breaking Copy gir oss svaret (klikk for større bilde):

Og takk til Vampus for å ha sporet opp denne infografikken og delt den på Facebook. Bloggen den strammer fra, BreakingCopy ser også ut som en interessant blogg ellers, med stoff om reklame, markedsføring, medier og tekstforfatterskap.

En Moores lov for solenergi?

2011-11-14T01:09:00.001+01:00

Kostnad pr kWh solenergi

Det er mer enn nok energi i solstrålene som treffer jorden til å løse alle våre energibehov. I følge en blogg i Scientific American er det ufattelig mye energi som treffer jorden;

"In 88 minutes, the sun provides 470 exajoules of energy, as much energy as humanity consumes in a year. In 112 hours – less than five days – it provides 36 zettajoules of energy – as much energy as is contained in all proven reserves of oil, coal, and natural gas on this planet. If humanity could capture one tenth of one percent of the solar energy striking the earth – one part in one thousand – we would have access to six times as much energy as we consume in all forms today, with almost no greenhouse gas emissions."

Problemet er ikke at denne fornybare energien ikke finnes, det finnes i helt ekstreme mengder. Problemet er at prisen er for høy sammenlignet med kull og olje. Men er det slik at prisen er i ferd med å falle og på et tidspunkt bli like billig som annen elektrisitet:? Hva slags kurve er det egentlig dette prisfallet følger, og hvor lang tid vil det ta før solenergi er konkurransedyktig uten subsidier?

Jeg har ved et par anledninger blogget om den fantastiske effekten av "Moores lov" - den som gjør at ytelsen øker og prisene faller på datakraft, som igjen gjør at vi får bedre og billigere PCer og smarttelefoner. Moores lov sier at prosessorhastigheten fordobler seg hver 18 måned, noe som gjør at ytelsen forbedres med en faktor på 1000 i løpet av omtrent 15 år. Hvis ytelsen til solceller i et solcellepanel har samme type eksponentiell vekst som antall transistorer pakket sammen i en mikroprosessor vil det jo bare være et tidsspørsmål før solenergi er billigst.

Finnes det så en variant av Moores lov for solceller? Ja, i følge Scientific Americans gjesteblogger Rameez Naam så er det slik. Riktignok ikke med en 60 prosent ytelsesforbedring i året, men en 7 prosent årlig forbedring. Det er ikke så galt det heller. Og det vil forandre energimarkedet om noen år:

"The cost of solar, in the average location in the U.S., will cross the current average retail electricity price of 12 cents per kilowatt hour in around 2020, or 9 years from now. In fact, given that retail electricity prices are currently rising by a few percent per year, prices will probably cross earlier, around 2018 for the country as a whole, and as early as 2015 for the sunniest parts of America. 10 years later, in 2030, solar electricity is likely to cost half what coal electricity does today. Solar capacity is being built out at an exponential pace already. When the prices become so much more favorable than those of alternate energy sources, that pace will only accelerate."

Nå er det noen forutsetninger som må oppfylles for at dette skal slå til. Det må for eksempel være slik at man ikke treffer en naturlig grense som setter en stopper for ytelsesforbedringen. Og så er det slik at solenergi består av en verdikjede med flere ledd, ikke bare produksjon av solceller. Det må skje kostnadsreduksjoner i alle ledd hvis prisen skal kunne konkurrere med kull. Nå har det vært slik det siste halvåret at prisen på både solceller og andre komponenter i denne verdikjeden har stupt, slik at vi sannsynligvis ligger god foran kurven for prisfall, etter å ha ligget etter i hele første del av 2000-tallet. Det betyr at tidspunktet solenergi uten subsidier kan konkurrere med kull i de mest solrike delene av verden ikke er så langt unna.

Penger i madrassen

2011-11-12T13:23:00.001+01:00

The Economist

I vår digitale tidsalder, der omtrent alt som har med penger å gjøre kan håndteres elektronisk, skulle man tro at antall sedler i omløp går ned. Spesielt store sedler som egner seg dårlig til småkjøp og vekslepenger og som øker faren for tyveri og ran. Men som vi ser på grafen til høyre så øker mengden store eurosedler kraftig. Siden 2007 har verdien av alle €500-sedler i omløp økt fra 200 milliarder euro til nesten 300 milliarder euro, opp 50 prosent.

€500 er nesten 4000 kroner. Ikke et spesielt praktisk beløp å ha med seg og bruke i butikker. Det er i grunnen bare to grunner til at man trenger så store sedler. Den første har med kriminalitet å gjøre. Fordi elektroniske penger legger igjen spor etter seg er det vanlig å bruke store sedler til svart arbeid, skattejuks, avgifts- og momsunndragelser, hvitvasking av penger som er skaffet på ulovlig, for eksempel salg av varer som er stjålet eller smuglet ulovlig inn i landet.

Mengden veldig store sedler i omløp kan sannsynligvis fortelle oss ganske mye om omfanget av økonomisk kriminalitet og svart økonomi i et samfunn. Men det virker ikke sannsynlig at det har økt så mye som 50 prosent på fire år, så det må være en annen forklaring. Den andre grunnen til å man kan ha behov for veldig store sedler er at man vil gjemme bort store beløp i form av kontanter i madrassen hjemme eller et enda tryggere, slik at man ikke er avhengig av noen andre for å få tak i pengene sine. Her er det ikke noe kriminelt som ligger bak, for man er ikke på flukt fra politi og skattemyndigheter. Det handler om en frykt for at man ikke får pengene ut av banken den dagen det smeller. The Economist skriver om denne og andre effekter av den italienske gjeldskrisen i siste nummer.

Dette er nok forklaringen på den brå veksten i verdien av store eurosedler i omløp høsten 2008, da Lehman Brothers kollapset, og den vedvarende veksten i seddelmengden senere. Vi ser på grafen at det helt nylig er kommet ny fart i trykkingen store sedler. Det har med problemene i Hellas og Italia å gjøre, og er kanskje også uttrykk for en generell tvil om euroen vil bli erstattet av en nye og devaluert valuta i noen land. Det har også oppstått tvil om noen av de mest eksponerte europeiske bankene som har lånt ut enorme beløp til både staten og næringslivet i Hellas og Italia vil kunne gå konkurs. I et worst-case scenario der Italia ikke klarer å betjene sine lån er ganske mange banker og finansinstitusjoner utsatt. Derfor gjemmer flere europeere pengene sine i madrassen.

Velferdsteknologikonferansen 2011

2011-11-10T11:07:00.000+01:00

Presentasjon på Slideshare

Tirsdag denne uken var jeg i Trondheim og deltok på en stor og interessant konferanse på Lerkendal Stadion om velferdsteknologi. Det var rundt 300 deltagere fra både kommune, stat, næringsliv og forskning, så mange at det var nokså trangt i lokalet, men det er jo alltid hyggelig når det kommer mange flere enn man hadde regnet med på et så viktig tema.

Det er flere aktører som står bak Velferdsteknologikonferansen 2011, blant annet MedITNor og KITH. Denne gangen hadde de laget et program med et flere gode internasjonale innslag, blant annet om bruk av teknologipakker med alarmer og sensorer integrert med callsentre i Skottland og bruk av GPS til å skape trygghet for demente i Danmark. Begge deler er ekempler på områder der andre land har kommet lenger i å lage nye tjenester for omsorgstrengende som vi bo hjemme enn vi har i Norge. Men det var også en rekke norske velferdsteknologileverandører med på programmet, og flere av disse spilte også en sentral rolle på Arena Ny Omsorgs innovasjonsverksted i august, bedrifter som HospitalIT, Cognita, Abilia, Telenor, Visma Omsorg og Altibox.

Jeg hadde gleden av å være første innleder på konferansen og snakket om noen tanker jeg har om innovasjons- og samspillsutfordringene etter Arena Ny Omsorg. Bakteppet er at vi står overfor en eldrebølge som kommer til å skape knapphet på arbeidskraft og kompetanse. Derfor er vi avhengig av langt mer tjenesteinnovasjon og bruk av velferdsteknologi i omsorgssektoren, men dette kommer ikke av seg selv. Det er noen hindringer som hindrer oss i å gjøre det vi burde gjøre. Ingen av disse handler om at vi mangler teknologi.

Første utfordring er det jeg vil kalle enten institusjon eller hjemme-utfordringen. Den handler, litt forenklet, om at man enten får fulltids oppfølging i et sykehjem eller tilsyn fem prosent av tiden hjemme. Når dette er alternativene blir svaret på eldrebølgen at vi må bygge flere sykehjemsplasser raskt. Men premisset er feil. De fleste eldre vil helst bo hjemme så lenge de føler seg trygge der og har muligheter for sosial kontakt. Det kan vi få til gjennom sikkerhetshjelpemidler og kommunikasjonsløsninger som bidrar til at flere kan klare. Da får de i praksis tilsyn mye mer enn fem prosent av tiden, men en del av dette kan godt foregå via video og ved bruk av sensorer og alarmer.

Andre utfordringen er brukerutfordringen (eller x-files-utfordringen, -du tror det ikke før du får se det). Opplevelsen mange hadde på Arena Ny Omsorg da verkstedet åpnet med at man besøkte og snakket med eldre omsorgstrengende, var at mange i målgruppen ikke klarer å forestille seg hva teknologien kan gjøre for dem. Det er som å forklare internett til noen som aldri har brukt det. Det man ikke har sett kan man heller ikke ønske seg. Når de ansatte heller ikke er veldig fortrolige med teknologi så kommer det aldri noe brukerkrav, selv om det både ville gjøre livet mer behagelig og spare penger. Derfor er det viktig å synliggjøre mulighetene.

Tredje utfordring er teknologikompetanse. Det burde være slik at man i alle beslutningsprosesser må vurdere hvordan omsorgsteknologi kan bidra. I alt fra de store makrobeslutningene, som for eksempel når en kommune planlegger sitt fremtidige institusjonabaserte og hjemmebaserte omsorgstilbud, men også i mikro, når man vurderer hvilken type tjeneste en enkelt omsorgstrengende skal få tilbud om, og om man for eksempel skal tilby å installere en pakke med velferdsteknologi i hjemmet hennes og spare en årlig kostand på kr 850 000 til en institusjonsplass. Man får veldig mye teknologi og annen oppfølging hjemme for en langt mindre sum. Til å foreta slike vurderinger trenger vi fagpersoner i kommunene som kombinerer omsorgskompetanse og teknologikompetanse.

Utfordring nummer fire er skalerbarhetsutfordringen. Mange nye løsninger testes ut som mindre pilotprosjekter, det får man penger til, men de får ikke mulighet til å iverksettes i stor skala. Da får man aldri testet om de virker i en større kontekst eller om det mangler noe, for eksempel en tjenesteleverandør som har kompetanse og infrastruktur til å drifte et større system. Mange kommuner kan håndtere et lite pilotprosjekt, men er ikke rustet til å drifte en mer omfattende tjeneste med mange brukere. Problemet med alle pilotprosjektene er at vi blir veldig gode til å gjennomføre pilotprosjekter. Men vi får ikke nødvendigvis en bedre eldreomsorg av å søke penger til enda et nytt pilotprosjekt.

Femte utfordring er innovasjonsarenautfordringen. I et mer komplekst kunnskapssamfunn er det stadig flere ting man kan være ekspert på. Det gjør at vi får spesialiserte fagmiljøer i de fleste nisjer, miljøer som ikke nødvendigvis er så gode til å samarbeide med andre. Problemet er at mye av den innovasjon vi trenger innenfor omsorgssektoren ikke kommer ut av disse spesialiserte fagmiljøene, men i all hovedsak skjer der folk har ulike kunnskap og ulike erfaringer som kan kobles sammen. Slik at man kan lære av hverandre og flytter kunnskap fra et område til en anvendelse i et annet område. Der alle tenker likt skjer det langt mindre innovasjon enn der deltagerne tenker forskjellig. Både helse- og omsorgssektoren må styrke de virkemidlene, nettverkene og arenaene som skal til for å samle aktører på tvers av faggrenser og sektorer.

For den som måtte være interessert har jeg også lagt ut presentasjonen jeg hadde på Slideshare.

Berlusconi-effekten

2011-11-09T10:35:00.001+01:00

Det var interessant å se på Berlusconi-effekten på de ameriskenske børsene i går kveld. USAs indekser spratt opp i går da nyheten om at Berlusconi går av ble kjent og i Europa er det oppgang i dag. På E24.no sin børsside er det, rett etter åpning i dag, grønt over hele linjen for de største selskapene. Tenk at én mann kan gjøre så mye godt for markedet bare ved å si at han skal trekke seg.

Så kan man jo spørre seg hva det er som gjør at italienerne ikke har skjønt dette før og byttet ut Berlusconi med en mer egnet statsminister for lenge siden? En som ikke ser på statsministerjobben som en bi-jobb ved siden av alt det andre. Svaret er nok, dessverre, at det ikke er så åpenbart at en annen statsminister i Italia ville gjort det så mye bedre.Valgsystemet i Italia, som generelt favoriserer sære småpartier, gjør det også krevende å lage en levedyktig koalisjon på begge sider. På borgerlig side er man avhengig av å samarbeide med regionalister, som er på grensen til å være separatister, som Lega Nord.

Samtidig har Italias venstreside vært en katastrofe lenge, der man er avhengig av at en haug med småpartier og kranglefanter samarbeider for å få til en bærekraftig koalisjon, noe som har vist seg å være umulig. Tidligere erfaringer har vært temmelig skuffende. Romano Prodi, en statsmann som også har vært president i EU-kommisjonen, har prøvd seg to ganger. Første gang var 1996-98 da han satt i litt over to år. Andre gang var i 2006-08 da han satt i litt under to år. Begge ganger gikk sentrum-venstre koalisjonen i indre oppløsning. Berlusconi har tross alt levert regjeringskoalisjoner som etter italiensk målestokk har sittet svært lenge og har, fordelt på tre perioder, vært den lengst sittende statsministeren i Italia. Det han ikke har klart er å levere økonomiske og strukturelle reformer som gjør at Italia er konkurransedyktig og Italias økonomi vokser.

"Never waste a good crisis" er det noe som heter. Det var denne oppskriften våre naboland Sverige og Finland brukte på 90-tallet da de kom sterkere ut av datidens økonomiske krise enn da de gikk inn i den. Det handler om den vanskelige balansen mellom å gjennomføre dype strukturreformer og kutte budsjetter ved å ta vekk sløsing i ressursbruken eller ting man rett og slett ikke har råd til, samtidig som man investerer mer og bedre i det man skal leve av fremover: utdanning, forskning, innovasjon og infrastruktur. Derfor er det ikke nok at Berlusconi går av. Italia må bruke denne krisen som en anledning til å gjøre langt mer grunnleggende ting med sin økonomi og konkurranseevne.

Og at markedets dom kan være svært kortvarig ser man nå. Etter en frisk oppgang fra start er Oslo Børs nå ned for dagen. Kanskje noen har husket at Italias gjeld ikke blir borte selv om statsministeren går av.

Ringvirkninger av Jon Corzines konkurs

2011-11-07T23:58:00.001+01:00

Noe i skyggen av greske og italienske problemer, har et nytt finanskonsern i USA gått til skifteretten. Denne gangen er det meglerhuset MF Global som er konkurs, visstnok den 8. største konkursen i amerikansk historie. MF Global skal ha kjøpt italiensk, gresk portugisisk og irsk statsgjeld for store beløp og sånn sett veddet på at disse landene ikke ville gå konkurs. Det er mulig de ville vunnet, men kundene ville ut av veddemålet da de skjønte hva som var i ferd med å skje, og firmaet slapp opp for penger.

MF Global ble ledet av Jon Corzine som var konsernsjef i Goldman Sachs 1994-99, etter hvert i et konfliktfylt delt lederskap med senere finansminister Henry Paulson som klarte å skyve han ut. Etter dette satset Corzine på en politisk karriere og ble US senator for demokratiene fra New Jersey 2001-06 og deretter guvernør i New Jersey 2006-10. Da han prøvde å bli gjenvalgt i 2009 tapte han, kanskje litt uventet, mot republikaneren Chris Christie som nøt godt av en generelt god republikansk valgvind under finanskrisen. Etter dette valgnederlaget ble Corzine så toppsjef for MF Global og drømte om å vokse til å bli et av de store meglerhusene, en plan som skulle realiseres gjennom å ta høy risiko med mye lånte penger. Det gikk galt ganske raskt.

Denne konkursen er stor i kraft av at beløpene er store og at flere kan blir revet med i fallet. Men det som gjør denne saken en ekstra dimensjon er de politiske koblingene MF Globals sjef Jon Corzine har til det demokratiske partiet. Han har til og med vært nevnt flere ganger som mulig arvtager som finansminister etter Timothy Geithner. Det er brått blitt veldig uaktuelt. Demokratenes problem er at de gjerne skulle utnyttet den sterke anti-Wall Street stemningen til sin fordel, men Jon Corzine er ikke akkurat den reklamefiguren Obama trengte nå. The New Yorker skrev for noen dager siden i en skarp kommentar at:

"Corzine’s downfall is an update on Icarus, an illustration of hubris. It reminds us that leverage kills, that it is dangerous to pick up nickels in front of a steamroller, that risk is risky, that pigs get fat while hogs get slaughtered. It complicates the Democrats’ hopes of harnessing anti-Wall Street fervor in the Presidential election, because Corzine has been one of Barack Obama’s most generous supporters—a possible future Treasury Secretary. The Republicans will not soon let this one go."

Grønne millardærer

2011-11-06T22:57:00.000+01:00

Kan man redde verden og tjene penger samtidig? Financial Times skrev i helgen om Pinstripe greens, noen entreprenører som har gått mot strømmen og investert i "clean tech", og som har blitt både millionærer og milliardærer på å satse på produkter og tjenester svært få brød seg om å sette seg inn i for noen år siden. Men så er det evnen til å se ting før alle andre gjør det som kjennetegner de beste entreprenørene og investorene.

Artikkelen forteller om flere av de som har lykkes i stor skala, til dels nokså eksentriske typer, og begynner med Michael Liebreich i Bloomberg New Energy Finance som med en historie fra rundt 2004, før han startet selskapet og lenge før det ble kjøpt opp for £45 millioner av Bloomberg, formulerer hvorfor han fikk sjansen til å lykkes:

"I remember calling a friend at Credit Suisse and asking which clean energy companies they did research on. They said, ‘What do you mean?’” he says over coffee in a Notting Hill café. “I said, ‘What about Vestas?’, the world’s biggest wind turbine manufacturer, and they said, ‘How do you spell Vestas? I knew venture capitalists who didn’t know the first thing about fuel cells. I knew energy bankers who didn’t have the first clue about wind. People were asleep at the wheel. They hadn’t understood."

Da jeg leste dette tenkte jeg på analysearbeidet vi gjorde i Abelia i forbindelse med Smart Grønn Vekst-prosjektet vårt for et par år siden. Der var også premisset at verden er inne i et slikt "paradigmeskifte" der nye grønne teknologier og tjenester vokser frem nedenfra. Mange av disse virksomhetene er små og derfor under radaren. Selv om mange snakker om miljø har oppmerksomheten om de fleste av de reelle bedriftene som bygger seg opp med nye teknologier eller tjenester vært forholdsvis liten i media, i finansmarkedene og blant politikere. Det skyldes blant annet at omsetningen foreløpig er liten sammenlignet med den tradisjonelle energisektoren. Men med den veksttakten noen av disse bedriftene opplever er det fullt mulig å tjene gode penger for entreprenører som satser riktig.

Det man også må huske på er at fremveksten av fornybare og energieffektive energisystemer ikke bestyr at de eksisterende fossile energisystemene plutselig blir borte fordi de plutselig blir utkonkurrert eller fordi vi slipper opp for olje og kull. "Steinalderen tok ikke slutt fordi vi slapp opp for stein og oljealderen vil ende lenge før verden slipper opp for olje", sa Saudi Arabias legendariske oljeminister Sheikh Ahmed Zaki Jamani for en den år siden. Og med det mente han at det er andre ting enn tilgangen på råvaren som avgjør om en energibærer vil være konkurransedyktig. Det som avgjør er teknologiutvikling, tjenesteinnovasjon, og som en konsekvens av dette, pris. Dessuten kan politiske rammebetingelser bety en del.

Og som med alle disruptive omstillinger skjer ting først under radaren, gjerne i nisjemarkeder eller til anvendelser der den nye teknologien har noen spesielle fortrinn, selv om den rent kvalitetsmessig ikke er fullt på høyden i forhold til å nå det bredere markedet. Slik var det også med transistorradioer, flatpakkede møbler, PCer, digitalkameraer og søkemotorer den første tiden, de fikk sitt gjennombrudd utenfor kjerneområdene til de eksisterende teknologiene og ble både oversett og avskrevet. Men noen så ting før alle andre her også.

Det er et spennende knippe personer Financial Times fremhever i artikkelen. Dels er det folk som har lykkes med investeringer før, som venturekapitalist Vinod Khosla, som var med på å starte Sun Microsystems og som investerte i både Google og Amazon, og som nå investerer i blant annet vindkraftteknologi og grønn bilmotorteknologi gjennom sitt ventureselskap Khosla Ventures. Warren Buffet har investert i kinesisk produksjon av elektriske biler i selskapet BYD. Og John Browne har, etter at han gikk av som konsernsjef i BP, investert i både fossil energi og fornybar energi gjennom Riverstone Holdings.

En av Kinas rikeste innbyggere heter Zhengrong Shi, er australsk statsborger, og har en formue på anslagsvis 1,4 milliarder dollar. Han er også en "pinstripe green", for noen år siden startet han et solenergiselskap som heter Suntech Power som nå er børsnotert i New York. I øyeblikket er det tøffe tider i solenergi og flere bedrifter har gått konkurs, men Zhengrong Shi tror det vil snu snart:

“It’s winter time for the industry,” says Shi, who has seen Suntech’s shares plunge. But then he adds firmly: “It’s temporary.”

Det er også interessant at Financial Times ikke bare er opptatt av grønne entreprenører og investorer innenfor grønne energiteknologier, men også de som har satset på å tjene penger på de nye markedsplassene for kjøp og slag av utslippskvoter. I denne kategorien kommer EcoSecurities som ble startet av Pedro Moura Costa, en brasiliansk entreprenør, og kjøpt av JP Morgan Chase, svenske Tricorona som ble kjøpt av Barclays og Point Carbon, en norsk gründerbedrift som gjorde stor suksess med å analysere markedet for karbonhandel, som ble kjøpt av Thomson Reuters.

Summene disse og andre selskaper ble kjøpt for er fascinerende høye med tanke på at de er rendyrkede kunnskapsbedrifter som driver i et marked som ikke fantes og få kunne forestille seg for noen år siden. Det de selger er analyser om hvordan en grønnere fremtid vil bli. Eller de legger til rette for kjøp og salg av utslippskvoter på en markedsplass, på samme måte som man handler aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer. Når det gjelder bruk av avanserte finansielle verktøy er ikke miljøvern bare for idealister som står på utsiden lenger. Det har blitt en viktig del av det finansmarkedene forholder seg til og er nødt til å prise inn i sine regnestykker. Og derfor en svært lønnsom satsing for de som så dette litt tidligere enn andre. Man kan redde verden og bli rik samtidig.

Stabæk cupmester

2011-11-05T19:07:00.001+01:00

Ikke spesielt velspilt, men vanvittig spennende. Det var uavgjort 1-1 etter full tid, uavgjort 2-2 etter ekstraomganger og uavgjort etter fem straffer, der begge lag bommet en gang. Jevnere blir det ikke. Den sjette straffen til Røa ble reddet av Ingrid Hjelmseth og da Siri Grønli scoret så var det avgjort. Stabæks damer har vunnet cupen.

Jeg fikk dessverre ikke med meg kampen fra tribuneplass på Telenor Arena, men jeg fikk heldigvis sett kampen direkte på TV. I siste halvdel av første omgang trodde jeg løpet var kjørt, Røa var betydelig bedre og fortjente å lede. Men så jevnet det hele seg ut og kampen kunne gått begge veier. Begge lag bommet på 100 prosentsjanser flere ganger. Og Stabæk hadde minst to i treverket som like gjerne kunne gått i mål.

Noen vil si at dommeren la til for mye tid på slutten av 2. omgang da Stabæk utlignet. Andre vil si at Røas mål i første omgang var hands. Kanskje er begge deler riktig. Jeg mener at den lille forskjellen var Stabæks keeper Ingrid Hjelmseth. Hun holdt Stabæk inne i kampen med noen kjemperedninger underveis. Og hun reddet to straffer i straffekonkurransen til slutt. Uten henne i mål hadde Røa vunnet kampen. I serien hadde Røa marginene på sin side og vant noen få poeng foran Stabæk. I kveld er det Stabæk som skal feires.

Honningskrukken Norge?

2011-11-04T21:12:00.002+01:00

Jeg skrev tidligere denne uken om Oslo Global Mobility Forum, en spennende møteplass for bedrifter og andre som er opptatt av global mobilitet av kunnskaparbeidere. Samme kveld var jeg i Dagsrevyen og utfordret næringsminister Trond Giske og hans departement til å påvirke politikken i en retning som gjør at vi får tak i den kompetansen vi trenger. Vi kommer til å trenge flere kunnskapsarbeidere i årene som kommer. Norges attraktivitet når det gjelder å tiltrekke seg fremtidens arbeidskraft blir en av de viktigste delene av næringspolitikken.

Med utgangspunkt i disse problemstillingene har Abelia laget et kort politikkdokument, "Honningkrukken Norge?" som beskriver utfordringene kunnskapsbedriftene selv gir uttrykk for at de har gjennom en spørreundersøkelse, og tar opp noen områder der vi mener det er mulig å forbedre politikken. Det kan handle om å legge til rette for at doktorgradsstudenter blir i Norge etter avsluttet PhD, om å ha skoleplasser ved internasjonale skoler til barna , sørge for at offentlig informasjon er tilgjengelig på flere språk enn norsk og å tilpasse regelverk og saksbehandling hos myndighetene slik at vi ikke bruker unødvendig lang til eller sender mennesker arbeidslivet trenger ut av landet.

Og så handler det om å markedsføre Norge som en kunnskapsnasjon ute i verden. Da er det ikke Norge som et eksotisk reisemål med vakker natur det handler om, men Norge som et attraktivt sted å jobbe og lokalisere virksomhet i fordi vi har ledende bedrifter og forskningsmiljøer som jobber med problemstillinger som har interesse langt utenfor Norge, enten det er kreftforsking, løsninger for integrerte operasjoner i offshore oljevirksomhet eller utnyttelse av biomarine ressuser i havet til å skaffe mat til verdens befolkning.. Vi må profilere oss tydeligere på det vi er gode på, noe som også inkluderer et avansert og moderne arbeidsliv preget av flate strukturer og åpne innovasjonsprosesser. Vi har mye å være stolte av, men vi må vise det frem.

Begrepet honningkrukke spiller på den nokså utbredte forestillingen om at folk over hele verden egentlig vil til Norge for å få tak i søtsakene. Sannheten er at de aller fleste ikke har hørt om Norge og i hvert fall ikke tenkt tanken på å jobbe her, noe som gjør at bedriftene kan oppleve at det er utfordrende å få folk til flytte hit. Norge er et land for spesielt interesserte. Det ville være helt greit hvis ikke det var for at vi vil trenge langt flere kunnskapsarbeidere i årene som kommer. Av to grunner: For det første blir befolkningen vår eldre og antall personer i jobb vil synke kraftig i forhold til antall pensjonister. For det andre endrer arbeidslivet seg, og kravene til utdanning øker i både offentlig og privat sektor, men mest i privat sektor der den kunnskapsintensive tjenestesektoren er den raskest voksende sektoren. Dersom det kunnskapsbaserte næringslivet skal vokse videre må vi delta i den globale kampen om talentene.

- There is no place in the world as quiet as a Norwegian elevator

2011-11-02T20:23:00.001+01:00

Det var en viktig og spennende konferanse på BI i dag om rekruttering av kunnskapsarbeidere fra utlandet og mobilitet på tvers av landegrensene. Konferansen het Oslo Global Mobility Forum, et signal om at det kan komme noe mer, og ble arrangert av Oslo Chamber of Commerce, Kulturtolk, Handelshøyskolen BI og Abelia.

På bildet til høyre er Anne Stavnes som utviklet Opera Softwares strategier og praksis for å følge opp sine utenlandske ansatte, som etter hvert kom fra omkring 50 ulike land. Morsomt, veldig konkret og en presentasjon krydret med eksempler på situasjoner hun selv stod midt oppe i den gang hun var direktør for global kultur i Opera Software. Selv er Anne fra USA og kom med noen hjertesukk da hun beskrev sine møter med nordmenn på ulike offentlige steder, som på t-banestasjoner og i heiser. - There is no place in the world as quiet as a Norwegian elevator, sa hun, og siktet til at man tror du er blitt gal hvis du snakker med fremmede på et offentlig sted.

Det var flere gode og tankevekkende innlegg om utfordringer og muligheter knyttet til bedrifters globale rekruttering av talenter til Norge. Skal jeg fremheve noen spesielt må det være to internasjonale toppledere fra to ulike land, som jobber for store internasjonale bedrifter i Norge med både norske og utenlandske ansatte.

Jie Zhang fra Kina kom til Norge etter å ha bygget bygget opp Huawei Technologies i Moldova og Serbia. I Norge har Huawei gått fra å være bare han til å bli en bedrift med rundt 300 ansatte, ja veksten har vært så rask at de nylig ble kåret til Gaselle-vinner i Akershus fylke av Dagens Næringsliv. Huawei har ikke bare vokst raskt, de har også et mangfold av nasjonaliteter blant sine ansatte, ikke bare norske og kinesiske medarbeidere. De er opptatt av å være en norsk bedrift i Norge og da må man forstå kulturelle forskjeller, som at vi i Norge blir enige om det forretningsmessige først, så bygger vi relasjoner senere. I Kina må det være omvendt, der gjør du ikke forretninger med noen du ikke har besøkt og bygget en relasjon med først. Både Jie Zhang og flere andre innledere antydet at både Sverige og Danmark har tydeligere politiske strategier for å lette internasjonal rekruttering av høyt kvalifiserte ansatte enn Norge.

Og så fikk vi høre en spennende presentasjon av Kimberly Lein-Mathisen som kommer fra midtvesten i USA, har hatt hatt lederstillinger i UK og har vært toppleder i legemiddelbedriften Eli Lilly i både Tyskland og Norge, og er i dag "Global Alliance Leader", noe som betyr at hun sitter i toppledelsen og reiser hele tiden. Det gir grunnlag for noen gode refleksjoner om norske bedriftskulturer og særtrekk sammenlignet med for eksempel USA, UK og Tyskland. I hvor stor grad må man tilpasse seg den lokale kulturen? Og i hvor stor grad kan man som leder spille på det man tar med seg inn av kultur og væremåte? Det er viktige spørsmål både for en norsk leder som skal lede en bedrift i et annet land og en internasjonal leder som skal lede en virksomhet i Norge.

Disse utfordringene er det først og fremst bedriftene som må løse selv. Men myndighetene kan gjøre jobben vanskeligere ved å lage hindringer for mobilitet, eller de kan gjøre det lettere ved å legge til rette for bedre mobilitet av internasjonale kunnskapsarbeidere inn til Norge. Mange av de talentene bedrifter vil ha tak i har andre valgmuligheter og det er en konkurranse mellom land og byer om å være det mest attraktive stedet. Derfor er det viktig å ha gode internasjonale skoler og offentlig informasjon som man kan forstå. Det er også viktig å behandle søknader om bosetting og arbeid i Norge raskt, slik at man får tak i folk når man trenger dem. Men mest av alt er det viktig å se på rekruttering av globale talenter som en sentral del av næringspolitikken. Det er ikke slik at alle mennesker med utdanning og kompetanse vi trenger drømmer om å bo Norge. Mange har aldri hørt om Norge. I årene som kommer må vi anstrenge oss lmer for å være attraktive i den globale konkurransen.

Gresk tragedie

2011-11-02T01:07:00.002+01:00

Om Hellas i Huffington Post

Den greske statsminister Georgios Papandreous plutselige og helt uansvarlige utspill om å holde folkeavstemning om EUs krisepakke for å redde nettopp Hellas, viser hvor fullstendig i utakt Hellas er. Og hvor vanskelig det er å få gjort vanskelige beslutninger i EU. Første gang jeg blogget om konkursfaren i Hellas var i desember 2009, for snart to år siden. Nå er vi fortsatt omtrent der vi var da, i hvert fall hvis folkeavstemningen nuller ut det EU har brukt to år på å bli enige om.

The Economist minner i en av bloggene sine i dag om at det grunnleggende problemet er at Hellas har større utgifter enn inntekter. Da er det - folkeavstemningen eller ikke - bare fire muligheter når problemet må løses:

1. Skattene kan økes
2. Utgiftene kan reduseres
3. Man kan låne enda mer penger av sine gode naboer i EU
4. Landet kan gå konkurs.

Verken alternativ 1 eller 2 kan levere tilstrekkelige resultater nå. Til det er gjelden blitt for stor og greske politikere for lite kraftfulle. Alternativ 3 kom på plass etter lange forhandlinger med EU, men kan gå på et nederlag i en folkeavstemning. Da gjenstår bare alternativ 4, konkurs. Problemet med det alternativet er at det vil kutte Hellas bånd til finansmarkedet over natten og gjøre det umulig å låne penger. Uten mulighet til å ta opp nye lån må Hellas balansere budsjettene sine med en gang.

Derfor kan det å si nei til EUs gjeldslettepakke i en folkeavstemning bli det klart mest smertefulle alternativet for befolkningen i Hellas. Underskuddet og gjelden blir jo ikke borte av at folk mener at den burde forsvinne. Dette alternativet vil sannsynligvis også kreve at det skytes inn mye mer kapital i konkurstruede greske banker. Og skulle Hellas bryte med euroen i denne prosessen oppstår det et helt nytt sett med problemer, for eksempel for næringslivet som da vil ha sine inntekter i devalutert drakmer, mens gjelden deres skal betales ned i euro.

Jeg har tidligere blogget om krisen i Hellas og skrevet om Plutus, rikdommens gud som deler ut gaver fra sitt overflødighetshorn, men som ble blindet av en misunnelig Zevs. Resultatet etter at Plutus ble blind var at rikdommen ble spredd utover på en vilkårlig måte, helt uavhengig av om de som mottok penger fortjente dem eller ikke, omtrent som den statlige pengebruken i Hellas har vært.

Oppdatering 2.11: Litt pinlig, og jeg irriterer meg når andre gjør slik feil, men jeg fikk fornavnet til statsministeren i Hellas feil da jeg publiserte. Han heter Georgios, som sin bestefar som også var statsminister, sist i 1965. Andreas er derimot fornavnet til faren til dagens statsminister. Han ledet landet to ganger, senest fram til 1996. Takk til vennlige tipsere på Facebook som oppdaget denne feilen.

Er du en digital vinner?

2011-10-31T22:52:00.002+01:00

Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på at Telenor skal dele ut sin Digital Winner prize for 2011 på en konferansemiddag 22. november og at fristen for å melde seg på som kandidat er 10. november. Det betyr at det legges opp til et svært effektivt juryarbeid når alle forslagene er kommet inn. Og at det haster med å melde inn forslag, noe som kan gjøres her.

Telenor Digital Winner Prize i den formen den skal deles ut i år er en sammenslåing av to priser som har vært delt ut tidligere, den årlige Telenor Nordic Research and Innovation Prize og en tidligere versjon av Telenor Digital Winner Prize som ble delt ut i 2008. Her kan man se hvem som er med i juryen og her kan man se kriteriene juryen skal ha som utgangspunkt når den skal finne en vinner. Her er det med andre ord mulig å høste både ære og berømmelse og en pengepremie for de innovative.

Prisen skal deles ut av Kristin Skogen Lund under konferansen Digitale Medier 2011 22-23. november på Telenor Expo, en konferanse som også har mye annet spennende på programmet. Overordnet handler det om mediebransjens brutale møte med det digitale og hvilke innovasjonsstrategier ulike aktører i og utenfor den tradisjonelle mediebransjen, internasjonalt og i Norge, velger for å få fast grunn under føttene når alt er i endring. Et av høydepunktene blir nok Arianna Huffington via live video fra Los Angeles, og deretter en paneldebatt med Huffington, Rolv-Erik Ryssdal i Schibsted og Thor Gjermund Eriksen i A-Pressen om nyhetsmedienes fremtid.

På programmet disse to dagene er også foredrag av personer med ansvar for forskning og utvikling i internasjonale medieflaggskip som BBC og New York Times (ja, de har faktisk forsknings og utviklingsavdelinger), innovative hardwareutviklere som legger de nye teknologiske premissene som Samsung og Cisco og noen av de mest spennnende software og tjenesteleverandørene som på ulike måter er i ferd med å forandre mediekonsumet vårt, bedrifter som Facebook, Google, Aspiro og Spotify. Dette er aktører om på ulike måter sørger for at det ikke er noen andre bransjer der konsekvensene av digitaliseringen er så omfattende akkurat nå som i mediebransjen.

Alle som lurer på om det er de nyankomne i bransjen som nå er i ferd med å ta over eller om de tradisjonelle medieaktørene har strategier som gjør at de vil beherske overgangen til nye forretningsmodeller og nye teknologiplattformer, kan nok ha stor glede av å få med seg denne konferansen.

Super Mario tar over sentralbanken

2011-10-30T16:52:00.000+01:00

Midt oppe i all turbulensen skal den europiske sentralbanken (ECB) skifte sjef. Franskmannen Jean-Claude Trichet skal ut. Italieneren Mario Draghi, i dag sjef for den italienske sentralbanken, skal inn. Nå skulle man kanskje tro at det å sette en italiener til å styre pengebingen i EU er rimelig hasardiøst i disse tider. Men akkurat denne italieneren har stor tillit i markedet og oppfattes som minst like tysk som tyskerne i økonomiske spørsmål.

Derfor fikk han i kampen om denne toppjobben støtte fra både Financial Times og The Economst tidligere i år. Og etter hvert fant selv tyske Bild ut at Mario Draghi var den mest tyske av kandidatene man kunne velge mellom, og laget et bilde av ham utstyrt med en prøyssisk hjelm.

New York Times skriver i dag om "Super Marios" bakgrunn. Han tok sin doktorgrad på MIT med veiledning fra folk som som nobelprisvinnerne Robert Solow og Franco Modigliani. Han var øverste embetsmann i det italienske finansdepartementet hele 90-tallet og bidro til å redde Italia ut av konkursfaren på starten av 90-tallet og til å privatisere en rekke offentlige virksomheter, samt å forbedrede Italia på å gå inn i pengeunionen, på slutten av 90-tallet. Deretter gikk han ut av offentlig sektor og tok en toppjobb i Goldmann Sachs, noe han blir kritisert for av enkelte i dag, men som må være en erfaring som utgjør en styrke i forhold til jobben han nå går inn i.

Forrige uke skrev The Economist en lengre sak om historien så langt og om utfordringene som nå venter den europeiske sentralbanken (ECB). Det er ingen tvil om at det trengs en god rørlegger til å tette lekkasjene og dimensjonere systemet bedre. Svært få vil si noe veldig negativt om jobben Trichet har gjort, men i forhold til utfordringene eurosonen nå står overfor etterlyser The Economist en kursendring fra "Super Mario" i forhold til sin forgjenger. De skriver:

"Mr Draghi must change course. To do so will not brand Mr Trichet a failure. Mr Trichet has had a remarkable tenure: consistently delivering low inflation, deftly navigating the 2008 financial crisis, and holding the single currency together in the face of pusillanimous politicians (see article). But he has taken some unhelpfully rigid positions of late, which Mr Draghi must quickly shift."

Ironisk nok er The Economist, som alltid pleier å være blant de mest konsekvente talerørene for finansiell disiplin, litt redd for at Mario Draghi skal gå for langt når han skal bevise at han kan leve opp til en pengepolitisk konservativ linje etter tyskernes hjerte:

"The main impediment will be Mr Draghi’s own desire to establish his conservative credibility. It is a cruel irony that the euro could be felled by an Italian trying too hard to be a German."

37 prosent frafall i høyere utdanning

2011-10-29T23:55:00.000+02:00

Frafall i videregående skole har fått langt større politisk oppmerksomhet, men vi burde også være opptatt av at hele 37 prosent av de som begynner i høyere utdanning ikke fullfører noen grad. Blant menn er det hele 44 prosent som faller fra mens det er 32 prosent blant kvinner.

Statistisk sentralbyrå har sett på hvordan det gikk med de 40 286 nye studentene i 1999 som påbegynte høyere utdanning og sammenlignet med dem som startet sin høyere utdanning i 1989. Av de som begynte i 1999 har 0,6 prosent fullført en doktorgrad og 19,6 prosent har fullført en annen høyere grad. Begge deler er litt høyere enn for kullet som startet i 1989, mens 42,8 prosent har fullført en lavere grad, noe som er en liten nedgang.

Resten, hele 36,9 prosent, har ikke fullført noen grad etter ti år. Dette opp fra 34.9 prosent for de som startet i 1989. Nå er det sikkert noen som avbryter, men tar opp studiene senere og derfor bruker mer enn ti år på å fullføre. Noen registrerer seg kanskje som studenter for å få tilgang til ulike studentrabatter, men har egentlig ikke til hensikt å studere. Men selv fratrukket noen slike effekter er dette likevel et forbausende høyt tall.

Hva kan man så gjøre for å redusere frafallet i høyere utdanning? Det er jo en gigantisk ressurssløsning både for samfunnet og for den enkelte som bruker mye tid på noe som aldri blir fullført. Jeg tror dette må handle om flere ulike tiltak. Tiltak som gjør det mer attraktivt å fullføre, både i form av gulrot og pisk. Og om tiltak som gjør at flere av de som heller burde velge noe annet ikke begynner i høyere utdanning

I den første kategorien finner vi tiltakene som ble innført i Kvalitetesreformen, blant annet i form av nye studieprogrammer med mer undervisning, en bedre oppfølging av hver enkelt student og en resultatfinansiering som gjør at universitetene får bedre betalt hvis flere fullfører. I denne kategorien hører også bedre tilrettelegging for fjernundervisning og etterutdanning hjemme. Noen studenter havner kanskje i en livssituasjon der de er nødt til å jobbe, men kunne godt tenke seg å fortsette med studier hvis det var enklere å kombinere med arbeid. I er det mange læresteder som i liten grad tilrettelegger for fleksible læreformer der man kan være student uten å være på campus hele tiden.

Jeg tror som sagt også at det er noen som begynner i høyere utdanning som ikke burde være der, men som for eksempel heller burde ta en kortere profesjonsutdanning på 1-2 år ved en privat fagskole. Det er en rekke gode yrkesrettede studier man kan ta etter videregående skole som kvalifiserer til jobber innenfor ulike deler av tjenestesektoren, men der det ikke finnes noe offentlig skoletilbud. Disse utdanningene drives uten noen offentlig støtte og koster derfor penger, mens høyskoler og universiteter tilbyr gratis utdanning. Det gir en konkurransevridning som jeg tror er uheldig for samfunnet ved at en del av de som egentlig er mer motivert for en praktisk utdanning i stedet havner på et universitet.

Stagnasjon i næringslivets forskning

2011-10-28T21:03:00.002+02:00

SSB: FoU-innsats i bedrifter med over 10 ansatte

Statistisk Sentralbyrå offentliggjorde i dag tall for næringslivets satsing på forskning og utvikling i 2010. Tallene viser at næringslivets satsing på forskning og utvikling var på totalt 20,1 millarder kroner i 2010 i bedrifter med mer enn 5 ansatte. Næringslivets forsking økte kraftig fram til 2008, men de siste to årene har veksten stoppet helt opp. Totalt antall FoU-årsverk i norske bedrifter med over 5 ansatte er 16 824, noe som er en liten nedgang.

Næringslivet er den sektoren som utfører mest forskning i Norge, mer enn både universitetene og instituttene. Likevel er næringslivets forskningsinnsats lavere i forhold til BNP enn i våre naboland og det er bekymringsfullt at satsingen på forskning ikke har økt de siste årene. Finanskrisen må ta mye av skylden for denne utflatingen. Men dette er også et resultat av at næringsrettet forskning ikke har vært prioritert på statsbudsjettene regjeringen har lagt fram de siste årene.

Ser vi på hvordan forskningsinnsatsen utvikler seg i ulike deler av næringslivet så er det tjenestesektoren som er størst og også har vekst, mens det er nedgang i industrien. I tjenestesektoren ble det forsket for 10,6 milliarder kroner, mens industrien forsket for 7,4 milliarder. I andre næringer ble det forsket for 2 milliarder. Det er en ganske kraftig forskyvning av forskningsinnsatsen som har skjedd det siste tiåret, fra industri til tjenestenæringer. Noe skyldes bransjeglidning, bedrifter som før ble klassifisert som industri er blitt tjenesteleverandører. Noe skyldes kanskje at det forskes mer enn før i tjenestebedrifter generelt. Men den viktigste forklaringen er nok at vi har stadig flere kunnskapsintensive tjenestebedrifter.

EUs redningsplan

2011-10-28T01:33:00.001+02:00

For tredje gang i år har et toppmøte i EU vedtatt en omfattende krisepakke for å sikre euroens fremtid og redde flere medlemsland fra konkurs. Problemet er, i følge fredagens The Economist, at det heller ikke denne gangen er nok. Derfor blir det behov for flere toppmøter og flere krisepakker, selv om EU gir inntrykk av å ha funnet en god løsning.

Det mest positive man kan si om onsdagens EU-toppmøte er at det oppnådde mye mer enn fryktet. I det dette Kinderegget er det tre nye ting: Det ble for det første laget en plan for å skrive ned Hellas gjeld med 50 prosent. For det andre ble fondet som skal redde de øvrige eurolandene fra konkurs firedoblet ved hjelp av noen innovative finansielle grep. Og for det tredje stilles det krav om økt egenkapital i bankene innen juni neste år.

I prinsippet er dette fornuftige tiltak, men i praksis er de verken konkrete nok med hensyn til detaljene eller omfattende nok i volum. I følge The Economists leder:

"They boosted a fund designed to shore up the euro zone’s troubled sovereign borrowers, drafted a plan to restore Europe’s banks, radically cut Greece’s burden of debt, and set out some ways to put the governance of the euro on a proper footing. After a summer overshadowed by the threat of financial collapse, they had shown the markets who was boss. Yet in the light of day, the holes in the rescue plan are plain to see. The scheme is confused and unconvincing. Confused, because its financial engineering is too clever by half and vulnerable to unintended consequences. Unconvincing, because too many details are missing and the scheme at its core is not up to the job of safeguarding the euro."

I en lengre og grundigere artikkel går The Economist gjennom de ulike svakhetene i EUs opplegg. De mener at den største svakheten ligger i måten krisefondets slagkraft er tenkt økt, noe som skal skje på to måter. Den ene er at man ønsker penger utenfra fra statlige investeringsfond, som for eksempel fra Kina eller det norske oljefondet. Det andre de har besluttet er at det europeiske krisefondet EFSF skal kunne kjøpe forsikringer mot at land går konkurs, såkalte credit default swaps. Gjennom slik "financial engineering" er det tenkt at pengene som er stilt til disposisjon for fondet vil rekke mye lenger, men problemet er at hvis tilliten til slike innovative finansielle konstruksjoner forvitrer, så vil problemene i neste runde bli mye større. Slik det skjedde under USAs boliglånskrise.

Et annet problem The Economist peker på er at kravet om økt kapitaldekning i bankene kan medføre noen veldig uheldige konsekvenser for næringslivet og sysselsettingen. I en tid der det er vanskelig å hente inn ny egenkapital blir det eneste alternativet å redusere utlånene når egenkapitaldekningen må heves. Det vil i så fall vanskeliggjøre tilgangen på kapital for næringslivet, noe som igjen ville være helt katastrofalt i en situasjon der aktiviteten og veksten i næringslivet allerede er for lav. Enda lavere investeringer i næringslivet vil i hvert fall ikke løse problemene på sikt.

Mange av detaljene i EUs pakker er for øvrig fortsatt uklare, og mye av dette innholdet vil det måtte jobbes videre med i lang tid fremover. Noe som har gått Alphaville i Financial Times til å komme opp med en lang liste med interessante spørsmål de mener er uavklarte. Det kommer til å komme flere.

Verdens største mobilregning

2011-10-26T02:27:00.001+02:00

Det er lett å glede seg over alt vi kan bruke mobiltelefonen til for tiden, inkludert mer eller mindre ubegrenset surfing på nettet. For oss som bruker mobilt bredbånd med et abonnement som tillater store mengder datatrafikk, betyr det at vi også kan gjøre det uten spesielt høyre kostnader. Helt til vi krysser en landegrense. Vi er vel etter hvert mange som har opplevd at i det øyeblikket du tar med det telefonen ut av Norge og bruker nettet på samme måte som hjemme, så kan regningen bli veldig høy veldig fort.

Heldigvis er det få som har opplevd å komme opp i samme beløp på telefonregningen som en kvinne i USA fikk nylig, og som Nard Schreurs i Computerworld skriver om. Damen var så uheldig at sønnen tok med seg hennes mobil da han krysset grensen til Canada og var der i to uker, uten å skru av datatrafikk og roaming på telefonen.

I løpet av de to ukene sendte han 2000 sms-er og lastet ned flere videoer. men det som virkelig fikk opp kostnaden var at internettilkoblingen var på hele tiden. Alt dette til sammen resulterte i en regning på 201 005 US dollar, eller 1,1 millioner norske kroner for mobilbruk under et 14-dagers opphold i Canada. Selv om flere har fått seg noen ubehagelige overraskelser når det gjelder mobilbruk på turer til utlandet, skal det vel litt til å slå denne rekorden. Og så får få håpe at mobiloperatører og myndigheter klarer å samarbeide på en slik måte at fri bevegelse av mobiltjenester over landegrensene blir like enkelt, billig og naturlig som fri bevegelse av varer, personer, kapital og andre tjenester.

Henry Chesbrough om åpen innovasjon

2011-10-23T17:24:00.002+02:00

Fredag var en stor dag for oss som er opptatt av åpen innovasjon. Da hadde Telenor besøk av Henry Chesbrough og arrangerte en konferanse på Telenor Expo i samarbeid med Induct, et lite norsk softwareselskap som har fått med seg Chesbrough i sitt advisory board. Chesbrough er professor ved Berkeley University og leder deres Program for Open Innovation. Han har skrevet tre bøker om innovasjon, først Open Innovation, så Open Business Models og nå nylig Open Services Innovation.

Henry Chesbrough er en av de store guruene når det gjelder teori og rammeverk rundt innovasjon og blir gjerne nevnt sammen med navn som Clayton Christensen, Gary Hamel, Chris Anderson og Richard Florida. Han er en meget god foredragsholder og dessuten en meget hyggelig mann, noe jeg opplevde under en stående lunsj vi inntok sammen med blant annet møteleder Arne Hjeltnes, min gode Snarøya-nabo og Telenors forskningsdirektør Dagfinn Myhre.

De to hovedtemaene på denne konferansen var tjenesteinnovasjon og innovasjon i forhold til åpne forretningsmodeller. Jeg ledet en delsesjon om det siste temaet der det ble en spennende diskusjon om hvordan store virksomheter bør organisere seg slik at den nye virksomheten ikke blir spist opp av kravene til de eksisterende forretningsområdene. Det er ikke tilfeldig at det er Telenor som inviterer til en åpen konferanse om nettopp åpning av innovasjonsprosessene innenfor disse områdene. Telenor har selv tatt flere initiativer i forhold til å drive innovasjonsaktiviteter i partnerskap med andre, noe både Rolv-Erik Spilling og Morten Karlsen Sørby fortalte om underveis. Kristin Skogen Lund var også til stede som en interessert tilhører under Chesbroughs innledning om forretningsmodeller og innovasjon.

Det var en spennende dag med mye nyttig både når det gjelder innovasjonsteori og illustrative eksempler som ble trukket fram. Og derfor vanskelig å trekke frem noe. Men jeg må likevel nevne to poenger Henry Chesbrough hadde og som jeg synes det er spesielt viktig å ta med seg:

For det første var han opptatt av at mange bedrifters modell for å drive frem forsknings og innovasjon er helt feil i forhold til hva de faktisk driver med. Han brukte IBM i 2004 som eksempel og formulerte Paul Horn's problem, som bestod i at halvparten av IBMs omsetning kom fra konsulentvirksomhet og andre tjenester, mens stort sett alt forskningsavdelingen jobbet med var rettet inn mot å utvikle nye produkter. Slik er det også i mange andre bedrifter. Tjenestedelen av omsetningen er like stor eller større enn salget av produkter, men man holder fast på en innovasjonsmodell som passer for fysiske varer, med vekt på teknologiutvikling og på innovasjon i produksjonsprosser, blant annet fordi bedriften verken har en strategi eller nødvendig kompetanse på tjenesteinnovasjon. Det å erkjenne at tjenestseinnovasjon krever en annen måte å jobbe på er i følge Chesbrough et viktig første skritt.

Det at omsetningen er dominert av tjenester, mens virkemidlene man bruker for å få til forskning og innovasjon er mer tilpasset oppfinnelser og industrielle arbeidsprosesser, gjelder ikke bare i store bedrifter. Det kan like gjerne brukes om land, for eksempel Norge. I Norge er rundt 70 prosent at BNP tjenester. Likevel er innovasjonsvirkemidlene i for eksempel Innovasjon Norge og virkemidlene for næringsrettet forskning i liten grad dimensjonert ut fra dette. Mange av virkemidlene er i dag ikke tilpasset den måten innovasjon foregår i og mellom kunnskapstjenestevirksomheter og virkemidleme som støtter utvikling av åpne innovasjonsarenaer er beskjedne.

Det andre jeg synes det var viktig å ta med seg var Chesbroughs spissforumering om at "Open innovation isn't a religion, it's a strategy." Og med det mener han at åpen innovasjon ikke er noe du velger ut fra menneskesyn eller ideologi, det er et høyst praktisk spørsmål om å finne en strategi som er tilpasset den enkelte bedrifts situasjon og forutsetninger. De fleste bedrifter som driver med åpne innovasjon velger å åpne opp. men beholde en lukket kjerne i form av prosesser, forretningshemmeligheter eller IPR som ikke deles med andre. Hva som er åpent og hva som er lukket vil være forskjellig i ulike bedrifter, men som Chesbrough minnet oss om så styres ikke dette av livssyn, men av strategi.

Leder for en dag

2011-10-20T22:39:00.000+02:00

Abelias hjemmeside om Leder for en dag

I dag har 30 elever og studenter hatt en litt spesiell skoledag der de gjennom en arbeidsdag har "skygget" hver sin leder i næringsliv, offentlig sektor, politikk eller organisasjonsliv. Hele listen over ledere som har vært med kan man se på Ungt Entreprenørskaps nettside, organisasjonen som står bak dette tiltaket der ungdom som har ledet ungdoms- og studentbedrifter får et innblikk i hvordan en leders hverdag ser ut.

Skjønt hverdag er vel ikke et begrep som passer så godt på ledelse, dagene er ulike og man må bruke tid på veldig mange forskjellige ting. Noen dager bruker jeg mye tid internt i organisasjonen, andre dager er jeg ikke innom kontoret i det hele tatt. Jeg hadde gleden av å bli "skygget" av Kristian Horn Hellenes fra Nevlunghavn i Vestfold på en dag med mest eksternt fokus. I løpet av dagen var vi med på Abeliakurs i politisk påvirkning for medlemsbedrifter, et møte i Stortinget med Terje Aasland, leder av næringskomiteen, en paneldebatt om entreprenørskap på Gründerdagen i Forskningsparken og et ledernettverk i Abelia der bedriftskultur var tema. En innholdsrik dag med andre ord.

Ungdommen som er med på dette lærer helt sikkert en hel del om hvordan ledelse foregår i praksis, for eksempel om hvor hektisk dagen kan være med mange små samtaler og korte beskjeder, og møter der en leder skal involveres i pågående prosesser på en effektiv måte uten å være med på alt. Men jeg tror også ledere har godt av å bli fulgt på denne måten av noen som kommer inn fra utsiden med et ungt og friskt blikk. Man tar seg selv i å lure på hvor rart enkelte ting kan se ut og tenker igjennom hva man egentlig bruker tiden sin på.

Disse unge elevene og studentene stiller ikke akkurat med blanke ark når de kommer på besøk, Det å drive ungdomsbedrift som en del av skolearbeidet gir en helt unik innsikt i hvordan næringsliv og samfunn fungerer, og jeg er helt sikker på at disse elevene har et viktig konkurransefortrinn i forhold til andre elever og studenter. Kristian var med i et team som ble kåret til Norges beste ungdomsbedrift i 2010 for produktet Datadong, et strikket plagg til å kle på bærbare datamaskiner, og deltok i europamesterskapet på Sardinia. Han er dessuten aktivt med i politisk ungdomsarbeid i Unge Høyre og var opptatt av de temaene jeg diskuterte med politikere i løpet av dagen.

Ungt Entreprenørskap har en flott Facebookside der ungdommen som deltok er presentert. Det er også lenker til ulike medieoppslag i lokale medier, blant annet denne og denne fra Vestfold. Han som fulgte Terje Venold i Veidekke har skrevet om dagen på Terjes blogg. Dagen i dag ble avsluttet med en samling hos Manpower med både ungdom og ledere til stede, der blant annet Trond Giske og Erna Solberg snakket varmt om betydningen av å støtte opp om Ungt Entreprenørskaps innsats for å utvikle ledere av bedriftene vi skal leve av om noen år, de som ennå ikke er etablert. Det er et budskap det er lett å slutte seg til.

Kampen om lyspærene

2011-10-19T00:11:00.000+02:00

CBS News: The Light Bulb Freedom of Choice Act

Belysning er et område der ny teknologi i form av halogen- og LED-belysning etter hvert gjør at vi kan spare ganske mye energi. For å bidra til å framskynde utskiftningsprosessen har en rekke land vedtatt lover som sier når de gamle lyspærene med glødetråd skal fases ut. Også USA har vedtatt en slik lov, det skjedde allerede i 20007 da George Bush var president, og fikk støtte fra begge partiene.

Da skulle man tro at alt var i orden, men det viser seg at de nye republikanerne ikke er helt som de gamle republikanerne. Dagens republikanere med Michele Bachmann i spissen mener det er en prinsippsak at folk skal få velge selv hvilken lyspære de vil bruke, og at den Thomas Edison fant opp må være helt utmerket, selv om den ikke er så bra for miljøet. Dessuten mener de at statene må få bestemme selv om det skal være regler for lyspærer, og ikke føderale myndigheter. Bachman la tidligere i år fram The Light Bulb Freedom of Choice Act.

Hennes forslag ble ikke vedtatt i kongressen, men hun har ikke gitt opp og nå føres den store debatten om lyspærer videre i en rekke delstater for å få vedtatt lovgivning der som tillater salg av gamle glødelamper. Bloomberg mener at dette sier mye om tilstanden i det republikanske partiet for tiden og skriver videre:

"The light bulb ban has become a rallying cry on the right. Rush Limbaugh called it an alarming advance of “statism.” Minnesota Representative and Republican presidential candidate Michele Bachmann promised that “President Bachmann will allow you to buy any light bulb you want in the United States of America."

Nå er det ikke helt uvanlig at politikere går noen skritt for langt og lovregulerer ting det er mer fornuftig å la folk bestemme selv, eller i hvert fall burde overlate til lokalpolitikere. Men denne saken er ikke slik, det er tvert imot et godt eksempel på at det er fornuftig å lovregulere slik at man faser ut noe som er skadelig for miljøet og vedtar en lov som gjør at man raskere introduserer ny teknologi. Det er heller ikke spesielt næringslivsfiendtlig. Næringsliv som lever at å utvikle ny teknologi og selge nye løsninger er faktisk tjent med å være i land som ligger langt fremme med lovgivning som stiller krav til energieffektive løsninger. Det fremmer innovasjon.

Så her hadde George Bush rett, mens flere av dagens republikanerne har gått seg vill i forhold til hva man bør styre og ikke styre. Jeg er enig med Bloomberg når de skriver at:

"The problem here isn’t hypocrisy, which abounds at all points on the political spectrum. It’s that Republicans have abandoned market-based solutions in favor of no solutions at all. They’ve traded in their traditional small-government philosophy for anti-government rage..."

Budsjetthøringer og gaveforsterkning

2011-10-18T00:20:00.001+02:00

Det er budsjetthøringer i Stortinget denne uken. I dag har jeg vært i Finanskomiteen og tirsdag er det høringer både i Næringskomiteen og i Utdannings- og forskningskomiteen. Med en flertallsregjering kan det hele kanskje virke litt rituelt (her kan man se video fra finanskomiteen), ingenting i budsjettet blir forandret. Men den politiske debatten om prioriteringene er viktig, og det er viktig at konsekvensene blir belyst.

I Abelia er vi opptatt av at vi i Norge burde fått til en mye sterkere vridning i ressursbruken i retning av økt satsing på forskning, kunnskapsinvesteringer, innovasjonsfremmende virkemidler og modernisering av offentlig sektor. Dette er investeringer i fremtidig vekst, investeringer vi er helt avhengig av å gjøre hvis Norge skal hevde seg og være attraktiv i kampen om å trekke til seg unge talentene, de beste forskerne og de mest spennende bedriftene.

En sak som ble kritisert av både Abelia og Universitets- og Høyskolerådet i dagens høring er fjerningen av gaveforsterkningsmidlene som går til privatfinansiert forskning. Næringslivet står for omlag halvparten av forskningen i Norge, men det har vært et politisk ønske om å øke den private finansieringen også av grunnleggende forskning, det vil si forskning som ikke handler om en enkelt bedrifts egeninteresse på kort sikt, men som er langsiktig og viktig for samfunnet. For å stimulere til slik økt privat innsats ble det i forbindelse med Stortingsmeldingen Vilje til Forskning i 2005 opprettet en gaveforsterkningsordning. Den sørger for at staten på toppen av private gaver på minst tre millioner kroner til forskning gir ytterligere 25 prosent. Her kan man lese retningslinjene slik de har vært etter at de ble revidert i 2008. Siden 2006 har ordningen resultert i at 1,3 milliarder private kroner til forskning har blitt plusset på med 320 millioner offentlige.

Den direkte konsekvensen av å fjerne gaveforsterkningsmidlene blir mindre penger til en rekke viktige forskningsområder, ikke minst innenfor medisinsk forskning. Den indirekte effekten blir sannsynligvis en reduksjon i private gaver til grunnforskning. Slik sett er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen foreslår dette kuttet. Noen av de områdene som nyter godt av private gaver må finne alternative finansieringskilder når de private pengene reduseres. Da holder det ikke med 25 prosent støtte fra staten, skal det bli noe av prosjektene må staten betale alt. I verste fall blir dette dyrere for staten enn dagens "spleiselag".

Flere aviser og nettsteder har hatt gode oppslag om konsekvensene. På forskning.no blogger dekan Stig A. Slørdahl ved det medisinske fakultetet ved NTNU om hvordan kreftforskningen vil rammes. Han skriver:

"Ved Det medisinske fakultet hos oss utgjør gaveforsterkningen en betydelig pengesum på forventet 4,5 millioner kroner til neste år. Ved bortfall rammes ikke bare kreftforskningen, men også viktig forskning innen nevrovitenskap og hjertesykdommer. Jeg har tidligere skrevet om Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen som ønsker å gi nærmere en milliard kroner til blant annet medisinsk forskning. Gaveforsterkningsordningen har nok vært en av årsakene til at de lar pengene gå til de medisinske fakultetene. Dette bør vi virkelig glede oss over og heller bidra til at flere stiftelser tenker som dem. Nylig var statsråd Tora Aasland og statssekretær Kyrre Lekve i Trondheim for å delta i et møte med næringslivsaktører hvor hensikten var å få flere til å gi penger til forskning. Like etterpå foreslår de å legge ned ordningen som kan stimulere til slik aktivitet. Jeg skjønner ikke hvordan de tenker."

Mange andre reagerer også negativt på fjerningen av gaveforsterkningen. Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo kritiserer det i bloggen sin og kaller budsjettet visjonsløst. TV2 Nyhetene skriver om Trond Mohn, som de siste årene har gitt flere hundre millioner til forskning ved Universitetet i Bergen og som synes det er underlig at de offentlige bidragene skal tas bort. Rektor ved Høyskolen på Gjøvik er skuffet over at fjerning av ordningen betyr mindre penger til doktorgradsprogrammet i informasjonssikkerhet.

Og Stavanger Aftenblad skriver om hvordan gaver til forskning etter hvert har blitt særlig viktige for Universitetet i Stavanger, som har fått bevilget 17 millioner til forskning som gaveforsterkning. Rektor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI skriver på bloggen sin om hvordan gaveforsterkning der har bidratt til et bedre samarbeid mellom forskning og næringsliv.

Listen kan gjøres lenger. Eksemplene viser med all tydelighet at statens gaveforsterkning har fungert etter hensikten og bidratt til å mobilisere mer private penger til forskning. Derfor er det merkelig at ordningen tas bort. Man fristes til å tro at forklaringen er så enkelt som Knut Olav Åmås hevdet i sin statsbudsjettkommentar i Aftenposten:

"Vi har en regjering som fortsatt ikke får til forskningspolitikken – og som ikke liker private penger."